26. jan 2008

Gavin Young: Slow Boats Home

Skrevet av kl. 8:40 pm i kategorien Young, Gavin

Gavin Young: Slow Boats HomeVel ett år etter at Gavin Young ankom Canton i Slow Boats to China har han returnert til Midtens Rike. Denne gang for å fullføre jordomseilingen han da hadde gjennomført omtrent halvdelen av etter å ha vært på reise i nærmere 7 måneder siden starten fra Pireus utenfor Athen.

Denne gangen er ambisjonene om mulig enda større: å krysse Stillehavet og Atlanterhavet ved å stole pågjestfriheten og velvilligheten til eiere av og kapteiner på alskens små og store havgående fartøyer. Stort sett frakteskip i alskens former, men også en og annen passasjerbåt. Fra Canton til Plymouth i sørvest England.

Omtrent ett år tok ferden. Papua New Guinea, Salomonøyene, Vanuatu, Fiji. Over datoskilleslinjen fra Tonga til Samoa, Tahiti og Marquesøyene – første del av Stillehavskryssingen. Fra Tahiti var det det sovjetrussiske cruiseskipet Alexander Pushin, fylt til randen av velbeslåtte og selvtilfredse tyske pensjonister, som lot Young finne sjøveien til Sør-Amerika, til Lima i Peru. Derfra bragte en blanding av skip og fly han til kontinentets desidert sydligste punkt, Kapp Horn. Rundfarten ble avsluttet via Brasils Rio de Janeiro, Sør-Afrikas Cape Town, Napoleons St. Helena og den lille øya Ascunsion vest for Afrikas «armhule». Deretter en svipptur innom Senegals Dakar før rake veien til havnebyene Leixoes og Areiro i Portugal, som altså ble første landkjenning med det hjemlige Europa. En liten stopp i Boulogne før Young mønstret av i Plymouth.

En fascinerende reise som det er urimelig lett å misunne, men tilnærmet umulig å etterape. Godt er det derfor å kunne slå følge med Gavin på hans ferd. For inntrykket jeg får er at mannen ville vært et tilnærmet ideelt reisefølge, unikt dyktig som han er i å komme i kontakt med mennesker uansett hvor han måtte befinne seg. Han har sjelden et vondt ord å si om de han møter, men de beskrives likevel så levende at det nesten er slik at jeg mener å selv ha møtt dem. Eksempelvis

‘Call me John,’ the captain said plesantly in a low, unassertive voice that reminded me of Colson. He had a boxer’s face, calm eyes, short hair, very long arms, and a hand large enough to overwhelm my own when he shook it. (s. 175).

‘What can I do for you?’ he asked me in breezy tones. I had expected a portly, mustachioed mixture of Hercule Poirot and the french actor Jean Gabin – that was what to me the word conservateur seemed to imply. Not at all. What I saw was an elegant, good-looking man, tall, slim and well dressed in a pale blue seersucker suit and a dark blue knitted tie (he had bought it at Harrods, he told me later): a dandy, in fact. (s. 410)

De få gangene han bruker annet enn vennlige vendinger om de han møter, gjøres det med engelsk understatement-kunst. Han sier mye uten å si så mye, for å si det slik.

At dinner I was a small sensation: the Flying Dutchman. Grey heads lifted from plates full of rollmops and potato salad; baleful eyes and a rustle of tongues followed me to the table the purser’s assistant had indicated. Five Germans were seated there, irate. I didn’t blame them; they had been sitting together since the ship had left Europe a couple of months before. They had tightly knit, well-entrenched, Sigfried line look. I managed to get through my pea soup before the sniping began.

The first trigger was pulled by a thick-set man who had probably once been handsome, but by now his cheeks had fallen in, his chin had fallen down and his nose had ripened unhealthily under the influence of beer or Rhine wine like a plum in a heatwave. ‘So. You are new here?’ The accent was heavy. ‘So surprising to see anozzer face at zis stage of our voyage. You don’t speak German? A pity.’

I think his wife fired next. ‘W are most surprised.’ A pause. ‘Welcome, of course.’ Her smile was a very poor pretence. ‘But I must tell you frankly that we are most – bemused – by your coming on board. You will go to Europe with us?

‘Only to Callao, the next stop,’ I explained meekly. ‘Peru.’

‘And you have some permission, of course?’

‘It would be difficult, I imagine, to come aboard a Soviet round-the-world cruise ship without permission,’ I said, keeping the annoyance out of my voice.

Og så videre…

Selv om den godeste Gavin Young er et utmerket reisefølge, og hans beskrivelser av folk, natur og kultur til tider uovertrufne, preges Slow Boats Home av en betydelig mengde dødpunkter. Disse skyldes dels at det faktisk ikke nødvendigvis skjer så mye ombord i et skip midtveis mellom havner og dels at forfatterens og mine interesser spriker noe. Men godt krydret med henvisninger til historiske oppdagelsesreisende og kunstneres liv og skildringer, er faktisk ogs «dødpunktene» vel verd lesning.

For meg har boka tre klare høydepunkter:

  1. På Vest Samoa bli Young nærmest adoptert av Tolu og hans familie, en vennlig liten flokk som åpner sitt hjem og sine hjerter, og som gjennom det samtidig åpner for et sjeldent varmt møte mellom ulike kulturer. Skildringen av dagene med denne familien er så nært forestillingen om stillehavsparadiset som det er mulig å komme.
  2. På Kapp Horn får Young anledning til å tilbringe noen dager på Chiles militære utpost ved verdens ende. Værhardt, kaldt, karrig og tilnærmet umulig å overleve på. Men her møtes han av føfft og tøft kameratskap og en godmodig varme som en må lete lenge for å finne. Og her gjør Young sin reises største blemme i det han misforstår et keitete formidlet ønske om en gave som en lekeslåsskamp. En misforståelse han angrer på selv lenge etter reisens slutt. Særlig bittert blir dette når han minnes den vennlighet han selv ble møtt med og den spesielle gaven han får med seg derfra: Chiles vindslitte flag med påtegnet navnetrekk fra alle de som åpnet sine armer for han – til og med hunden Tony.
  3. De få dagene på St. Helena hvor Young får anledning til å oppleve Napoleons nærhet og en jordnær gjestfrihet i et miljø som i liten grad har endret seg siden keiseren tilbragte sine siste år der på 1800-tallet.

Sum a sumarum sitter jeg igjen med samme følelsen jeg hadde etter å ha lest siste linje i Slow Boats to China: Er det slutt alt? Så trist. Gavin var et godt reisefølge!

Forlag: Penguin Books Ltd.
ISBN: 0-14-006240-8
Utgivelsesår: 1985
442 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Gavin Young: Slow Boats to China
Neste innlegg:
V.S. Naipaul: A Bend in the River
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge