27. jan 2008

Herrene Rysanek og Schlegel

Skrevet av kl. 9:15 pm i kategorien - Egne skriverier,Neruda, Jan

Praha - Byen med de tusen spirFor noen år siden forsøkte jeg meg på en oversettelse av stykket «Pan Rysanek a Pan Schlegl» fra Jan Nerudas «Povidky malostranské». Fra det totalt uforståelige tsjekkisk til norsk. Ikke helt vellykket, men ikke totalt mislykket heller. Derfor: her er stykket. Så får dere som gidder lese det selv vurdere. Bildet til venstre er fra mitt siste besøk i byen med de tusen spir fra noen år tilbake…

Av Jan Neruda, oversatt av Ståle Ertzgaard – Hentet fra «Povidky malostranské»

I
Det ville vært latterlig av meg å tvile på at noen av mine lesere skulle være ukjente med Mala Stranas – eller Lillesidens – mest fornemme restaurant, som jo er Steinitz – den som er å finne i det første huset på venstre side etter brotårnet, på hjørnet av Bro- og Badegate, huset med de store vinduene og den brede glassdøren – den eneste restauranten som drister seg til å holde hus i denne mest offentlige av alle gater og som åpner rett ut mot gjennomfarten (de andre er alle lokalisert i sidegater eller de har inngang fra bakgården, eller i det minste er de skjermet av en arkade med sann beskjedenhet, som seg hør og bør på Lillesiden). Dette er årsaken til at den innfødte fra Lillesiden, en sønn av de rolige, dempede gatene fulle av poetiske kriker og kroker, ikke frekventerer Steinitz. Den besøkes av funksjonærer, professorer og offiserer som av skjebnen tilfeldigvis blåses inn til Lillesiden, og som raskt blåses ut igjen, samt et lite knippe pensjonerer og en og annen velstående gammel godseier som for lengst har betrodd sitt gods til andre – og det er alt. Halvt byråkratisk, halvt aristokratisk.

Selv i svundne tider, den gang jeg fortsatt var en skolegutt, hadde klientellet en tilsvarende eksklusiv karakter, selv om der var en ørliten forskjell. For å være kortfattet; det var Lillesidens Olympus, møtestedet for de lokale guder. I følge veletablerte historiske fakta stiger gudene opp fra folket. Jehova var en gretten gud, ubarmhjertig og hevnfull, ondskapsfull og blodtørstig, lik den hebraiske nasjon. De heleniske guder var vittige og elegante, vakre og glade – Greske, for å si det med ett ord. Hva angår våre slaviske guder – jeg beklager å måtte si det, men vi slavere eier ikke tilstrekkelig med kløkt til å bygge store nasjoner eller skape markante guder, våre historiske guddommeligheter er (til tross for de tapre forsøk fra folklorister som Erben og Kostomarov) bare en broget forsamling av tåke og usikkerhet. En dag vil jeg kanskje skrive en artikkel – en vittig en, selvsagt – om parallellen mellom guder og menn, men alt jeg trenger å si på det nåværende tidspunkt er at de guder som samlet seg på Steinitz utvilsomt var våre lokale guder. Lillesiden – både bygningene og folket – har noe stille, opphøyd, antikvert – en kan til og med kalle det søvndyssende døsig – over seg. Klientellet på Steinitz var den selvsamme blandingen av embetsmenn, soldater, professorer og pensjonerer som en finner der i dag, men den tidens embetsmenn og offiserer ble ikke slept fra et land til det neste, og en far kunne sende sin sønn gjennom studier i Praha, finne en god stilling til han, og bruke sine forbindelser til å la han forbli i denne. Når enn en gruppe av de faste Steinitzere steg utenfor for en liten prat, ble de hilst på av enhver forbipasserende. Alle kjente dem.

For oss skolegutter var Steinitz Olumpus enda mer Olympete i det stedet var møtested for alle våre gamle lærere. Gammel! Hvorfor i det hele tatt beskrive dem på det viset? Jeg kjente dem alle, og kan si for visst at ikke en eneste av dem noensinne hadde vært ung, eller rettere sagt: de så likedan ut da de var barn – bare en smule mindre, kanskje.

Jeg kan se dem alle for meg som om det var i dag. Først, et geheimeråd fra appelldomstolen. Lang, slank og respektert av enhver. Han var fortsatt i arbeid den gang, men jeg klarte aldri helt å forestille hva hans arbeide gikk ut på. Når vi kom ut fra skolen klokken ti om morgenen var da han forlot sitt hjem i Karmelittgaten, bega han seg høytidelig på vei til Cardas, vintavernaen. Når vi raste omkring på Marianervollene på våre torsdags ettermiddagsferier, fant vi han vandrende i parken. Men før fem var han alltid på plass på Steinitz. Jeg bestemte meg for å arbeide hardt og bli et geheimeråd selv, men senere glemte jeg dette på et eller annet vis.

Så var det den enøyde greven. Vel, Lillesiden har aldri vært opprådd for grever, men den enøyde greven var den eneste som tilhørte Steinitz sitt faste klientell, i hvert fall i de dager. Han var høy og beinete, hadde rosenrød hud og snauklipt hvitt hår, og bar en svart lapp over sitt venstre øye. Han kunne stå to timer i strekk foran Steinitz, og jeg unngikk han så godt jeg kunne hvis jeg måtte passere. Naturen gir aristokrater en profil som er kjent som nobel og som gjør dem lik rovfugler. Greven minte meg først og fremst om hauken som med nådeløs regelmessighet hver dag ved middagstider stuper ned fra St. Nikolasdomen med en due i sine klør, som den maltrakterer med slik glupskhet at fjærene flagrer ned til torget. Hvis jeg gikk langt utenom greven, var det fordi jeg vagt fryktet at han ville hakke meg i hodet.

Så var det den feite militærlegen som, selv om han langt fra var avfeldig, hadde trådt tilbake for lang tid siden. Ryktene kunne fortelle at, da en høyt plassert personasje en gang hadde kommet med en eller annen kommentar under en besøksrunde ved Prahas hospitaler, hadde vår doktor fortalt denne høyt plasserte personasje at han ikke visste hva han snakket om. På grunn av dette mistet han sin stilling men vant vår kjærlighet, fordi vi anså han å være en flammende revolusjonær. Han var også vennlig og snakkesalig. Nårenn han møtte en gutt han likte – gutten kunne også være en pike – strøk han dennes kinn og sa, ”Hils din far så meget fra meg”, selv om han ikke kjente vedkommende.

Og så – men, nei! Alle de gamle menn ble stadig eldre, og så døde de. Hvorfor gjenreise dem fra deres graver? Jeg minnes med stolthet de øyeblikk jeg tilbragte blant dem, følelsen av frihet, manndom, selv kongelighet som jeg opplevde første gang jeg som universitetsstudent steg inn på Steinitz og satt fri og uten frykt blant mine tidligere lærere. Sant nok, de enset meg knapt, de opphøyde skapningene, faktisk ignorerte de meg. Likevel, en gang i løpet av noen få uker, stanset doktoren opp ved mitt bord på vei ut og sa, ”Ta det fra meg, unge mann, ølet de lager nå til dags er ikke verd å drikke.” Og med et foraktelig nikk i retning av de menn som han nettopp hadde sittet blant, tilføyde han, ” Uansett hva de måtte mene.” En skikkelig Brutus var han! Jeg vil våge å si det så sterkt at hadde anledningen bydd seg, ville han kunne fortelle selveste Cæsar at han ikke hadde den fjerneste kunnskap om øl.

De ignorerte meg, men jeg observerte dem nøyde. Jeg er kanskje en blek kopi, men hva jeg enn måtte eie av sublimitet skylder jeg dem. To uforglemmelige menn er framfor alle risset inn i mitt hjerte. Deres navn er Herr Rysanek og Herr Schlegel, og de kunne ikke utstå hverandre. Men her må jeg be om deres overbærenhet, for jeg ønsker å ta en ny kurs.

Nå du entrer Steinitz fra Brogate, er det første rommet du passerer gjennom rommet med billiardbordene, har tre vinduer til høyre som skuer ut over Badegate. I krokene ved hvert vindu er det et lite bord med en hesteskoformet benk med plass til tre: en med ryggen til vinduet, de andre to ved hesteskoens ender, vender mot hverandre, eller skulle noen velge å sitte med ryggen mot vinduet vendt mot billiardbordet, noe som ville tillate dem å beskue spillerne.

Hver kveld fra seks til åtte var det tredje bordet uten unntak okkupert av de universelt respekterte Herrene Rysanek og Schlegel. Deres plasser ble alltid holdt av til dem. Tanken på at noen kunne ta sjansen på å ta en fast gjest sin plass var noe de staute rettskafne innbyggerne av Lillesiden ummidelbart ville avvise, fordi – vel, fordi det simpelthen var utenkelig. Plassen ved vinduet var alltid ledig; Herr Rysanek satt ved enden av hesteskoen nærmest utgangen, Herr Schlegel ovenfor han, en armlengde unna. De satt begge med ryggen mot vinduet og dermed delvis vendt bort fra bordet og hverandre, deres øyne på billiardspillet; det eneste som kunne få dem til å snu seg var behovet for å ta en slurk eller fylle en pipe. I elleve år hadde ha sittet slik, dag inn og dag ut, og i løpet av alle disse elleve årene hadde de aldri sagt et eneste ord til hverandre, aldri gitt hverandre den minste oppmerksomhet.

Alle på Lillesiden visste om det bitre hatet de følte for hverandre, i det deres fiendskap var så langvarig og uforsonlig. Alle kjente også dets årsak – roten til alt ondt: kvinnen. De hadde elsket den samme. Til å begynne med tenderte hun mot Herr Rysanek, som hadde en veletablert forretning; men så i en uventet helomvending falt hun i Herr Schlegels armer, muligens fordi Herr Schlegel var ti år yngre. Og således ble hun altså Fru Schlegel.

Det er for meg uvisst om Fru Schlegels skjønnhet var av en slik karakter at den godtgjorde Herr Rysaneks permanente sorg og livslange sølibat. Hun hadde forlengst gått bort, kort tid etter at hun fødte. Muligens var datteren hun etterlot seg hennes avbilde. På det tidspunkt jeg snakker om var Frøken Schlegel omtrent to-og-tyve år gammel. Jeg kjente henne fordi hennes venninne Poldynka – kapteinens datter, kjent for å snuble ved hvert tjuende steg – bodde i leiligheten over vår. Frøken Schlegel var etter sigende en skjønnhet. Og muligens var hun det – men bare for en arkitekt. Alt var på rett sted og i rette proporsjoner; en kunne se det heles årsak og begrunn. Men likevel var hun, for enhver som ikke er arkitekt en absolutt katastrofe. Hennes ansikt var utsøkt, men like ubevegelig som en fasade, hennes øyne strålte, men uten grunn, lik et par nyvaskede vinduer; hennes munn, skjønt den var formet som en smukk arabesk, åpnet seg sakte, som en port, og ble enten stående på gløtt, eller bare lukke seg like langsomt; og hennes hudfarge – vel, hun syntes alltid nylig hvitkalket. Kanskje hun – dersom hun fortsatt er blant oss – nå ikke er fullt så tekkelig, men likevel mer tiltrekkende, lik bygninger som blir vakrere etter at tiden har tært på dem.

Jeg må be om mine leseres tilgivelse for at jeg ikke er i stand til å si dem hvordan Herr Rysanek og Herr Schlegel først kom til å ende opp sammen ved bordet i det tredje vinduet. Det må ha vært selveste skjebnen, den forbannede skjebnen, som ønsket å hjemsøke dem på deres eldre dager. Men selv om det var skjebnen som en gang hadde plassert dem ved bordet, var det mannlig stolthet som holdt dem der: de møttes en andre gang i en trasshetens akt og fra den gang for å bevise hvor standhaftige de var – og for å hindre folkesnakk. Uansett, det hadde lenge vært klart for alle ved Steinitz at de begge så det som et spørsmål om ære og at ingen av dem kunne gi seg.

De pleide å ankomme rundt seks, den ene et minutt tidligere en dag, den andre et minutt tidligere neste dag. De ville nikke høflig i alle retninger mens de hilste alle som var til stede – unntatt hverandre. Kelneren tok deres hatter og stokker om sommeren, deres frakker og lodne hatter om vinteren, og hengte dem på knaggene bak herrenes rygger. Således avkledd den ytre bekledning, duvet deres øvre torsoer slik duer gjør – eldre mennesker har for vane å bøye seg framover før de setter seg – så lente hver av dem hånden mot sitt hjørne av bordet (Herr Rysanek den venstre hånd, Herr Schlegel den høyre) og satte seg sakte ned med ryggen mot vinduet og ansiktet mot billiardbordet. Når den trinne kroverten kom bort til bordet, full av smil og småprat, for å tilby det første knipet med snus, måtte han på nytt kakke på snusboksen for hver av dem og gjenta hvor vakkert været var; ellers ville den andre av dem nekte å ta imot snusen og ignorere bemerkningen. Ingen hadde noensinne lyktes med å føre en samtale med begge to samtidig. Aldri tok noen av dem den minste notis av den andre: det var ingen annen person ved bordet.

Kelneren serverte dem deres øl. Etter en stund – men aldri samtidig, fordi de, til tross for all deres atskillelse, overvåket hverandre som hauker – snudde de seg mot bordet, hentet fram store sølvbelagte merskumspiper fra brystlommene, tobakkspunger fra deres frakkelommer, fylte pipene, fyrte opp, og snudde tilbake igjen. Slik ville de sitte i to timer, mens de drakk tre glass øl. Så reiste de seg (den ene et minutt tidligere den ene dagen, den andre et minutt tidligere neste dag), la pipene og tobakspungene tilbake, bad kelneren hjelpe dem på med frakkene, og således forberedt, nikke farvel til alle unntatt hverandre.

Jeg pleide med vilje sitte ved et bord i nærheten ved siden av ovnen, hvor jeg hadde uhindret utsikt til dem og behagelig kunne se på uten å være for iøyenfallende.

Herr Rysanek hadde vært en lerretsforhandler; Herr Schlegel hadde handlet med jernvarer. Begge hadde trukket seg tilbake som velstående menn, men deres ansikter gjenspeilte fortsatt deres livslange yrkesutøvelse: Her Rysaneks ansikt minte meg alltid om en rød-og-hvit stripet markise, Herr Schlegels om en godt brukt mørter.

Herr Rysanek var høyere, slankere og, som jeg allerede har nevnt, eldre. Han var ofte værsjuk, skrantende, og hans nedre kjeve var tilbøyelig til å synke ned. Hans grå øyne ble hjulpet av linser med horninnfattede rammer. Han bar en lysfarget parykk, og ut fra hans ikke helt gråe øyenbryn kunne en gjette at han hadde vært lyshåret. Han hadde bleke nedsunkede kinn, så bleke at de fikk hans lange nese til å virke rød, ja til og med karmosinrød. Kanskje det var derfor den alltid syntes å ha en dråpe i enden, en tåre fra hans innerste vesen. Som en samvittighetsfull biograf må jeg peke på at Herr Rysanek til tider var litt for sen til å tørke vekk denne tåren, det vil si, den falt i en eller annens sympatiske fang.

Herr Schlegel var av den stubbete typen; Jeg tror ikke han hadde en nakke. Hodet hadde form som en bombe, hans hår, om enn fortsatt sort, var grånende. Hans ansikt, der det var barbert, var blåsvart; hvor intet skjegg vokste, rosa – en blanding av lysende kjøtt og mørk skygge, lik lysfordelingen i et portrett av Rembrandt.

Jeg hadde den høyeste aktelse for mine to helter; ja, jeg beundret dem veldig – å sitte der, føre sin krig dag etter dag, utrettelig, deres våpen giftfylt stillhet og den ytterste forakt. Men striden forble uavklart. Hvem ville til slutt plante foten i sin fiendes nakke? Herr Schlegel var fysisk den sterkeste: alt ved han var kompakt, konsentrert, enhver ytring en klang fra et klokketårn; Herr Rysanek var elskverdig og svak, men han hevdet sitt med det selvsamme heltemot.

II
Så hendte det noe.

Onsdag to uker etter påske kom Herr Schlegel inn og satte seg ned som vanlig – satte seg ned, fylte sin pipe og blåste en røyksky som kunne ha kommet fra en smie. Kroverten gikk bort til han med en gang, kakket på sin snusdåse og bød han fra den, men etter å ha lukket og ristet den, så han mot døren og bemerket, ”Vi kommer ikke til å se noe til Herr Rysanek i dag.”

Herr Schlegel stirret med steinaktig likegyldighet foran seg.

”Vi hørte det fra doktoren,” fortsatte han mens han førte blikket over Herr Schlegels ansikt i det han vendte seg fra døren igjen. ”Han steg ut av sengen sin i morges, som vanlig, men fikk brått feber og måtte umiddelbart legge seg igjen. De sendte straks etter doktoren. Betennelse i lungene. Doktoren har besøkt han tre ganger i dag – en gammel mann, også. Men han får god pleie. Vi kan bare håpe på det beste.”

Herr Schlegel gryntet uten å bevege leppene. Han ytret ikke et eneste ord og blunket ikke en eneste gang med øynene. Kroverten beveget seg over mot nabobordet.

Jeg stirret på Herr Schlegels ansikt. Med unntak av munnen som av og til åpnet seg for å blåse ut røyk eller for å flytte litt på pipen, forble det ubevegelig en lang stund. Så kom en bekjent bort til han, og mens de snakket, lo Herr Schlegel høyt gjentatte ganger. Jeg fant hans latter motbydelig.

Herr Schlegels oppførsel var desidert annerledes den dagen. Mens han til vanlig satt som naglet til sitt sete som en skiltvakt ved sitt skilderhus, var han denne dagen rastløs, skjelvende, han tok til og med utfordringen om et slag biljard med Herr Köhler, kjøpmannen. Han hadde flaks hele veien til den dobbelte, og jeg må innrømme at jeg håpte han ville forkludre den siste doble hver gang slik at Herr Köhler kunne ta han igjen.

Så satte han seg ned og røykte og drakk. Når noen gikk bort til han, snakket han høyere og med lengre setninger enn til vanlig. Ikke en eneste fakt unnslapp meg. Jeg kunne se at han var tilfreds og manglet den mest grunnleggende form for medlidenhet med sin rival i dennes skrøpelighet. Jeg fant han motbydelig.

Flere ganger vandret blikket hans mot skjenken hvor doktoren satt. Jeg var sikker på at han ønsket å ta han i hånden og fortelle han at han ikke måtte gjøre seg for mye bry med sin pasient. En ondskapsfull mann, virkelig ondskapsfull.

Nærmere klokken åtte gikk doktoren. Han stanset opp ved det tredje bordet. ”God natt,” sa han. ”Jeg må se til Rysanek en gang til i dag. En kan ikke være for forsiktig.”

”God natt,” svarte Herr Schlegel kaldt.

Den aftenen drakk Herr Schlegel fire glass øl og ble værende til halv ni.

Dager gikk, uker gikk. En kald, ustadig april vek for en varm mai – vi hadde en flott vår det året. Når mai er fager er Lillesiden himmelen: Petrin-høyden er dekket av hvite blomster og ser ut som om melk bobler ut av den; hele Lillesiden er overskylt av duften av syrin.

Herr Rysanek var ved den tiden vel utenfor fare. Våren hadde formildet han som en salve. Jeg møtte han av og til mens han fant sin vei gjennom parken. Han vandret sakte mens han lente seg på stokken. Han hadde alltid vært slank, men nå var han usammenlignelig slankere, og underkjeven var aldri lukket. En følte nesten for å surre et skjerf rundt hans hake, lukke hans matte øyne, og legge han i en kiste. Likevel, han var sakte på bedringens vei.

Han var imidlertid ikke å finne på Steinitz. Der regjerte Herr Schlegel alene over det tredje bordet.

Så en dag i slutten av juni – det var St. Paulus og St. Peters dag – skuet jeg de to sammen igjen, herr Schlegel atter spikret til sitt sete og begge mennene plassert med deres rygger mot vinduet.

Venner og naboer kom og trykte Herr Rysaneks hender, ønsket han hjertelig velkommen tilbake. Den gamle mannen skalv av sinnsbevegelse, smilte og svarte vennlig. Han hadde blitt mild.

Herr Schlegel holdt øynene festet på biljardbordet og røykte sin pipe.

Nårenn han ble sittende alene, vendte Herr Rysanek blikket mot sjenken, hvor hans doktor satt. En takknemlig sjel, var han.

En gang, mens Herr Rysanek var opptatt på dette viset, beveget Herr Schlegels hode seg litt til side. Hans blikk vandret sakte fra gulvet forbi Herr Rysaneks markerte knær til en hånd av bare skinn og bein som lå på bordhjørnet, og etter å ha hvilt ved hånden for et øyeblikk, fortsatte sin ferd, for til slutt å ende opp ved den hengende kjeven og det slitte ansiktet, bare for umiddelbart å skifte retning. Så rettet hodet seg opp igjen.

”Frisk og rask!” skrek kroverten, i det han kom ut fra kjøkkenet og kjelleren og løp bort til Herr Rysanek i det han fikk øye på han. ”Så godt å se deg se så godt ut. Takk Gud for at du er tilbake!”

”Ja, takk Gud,” sa Herr Rysanek med et smil. ”Jeg klarte å snike meg unna. Jeg er mitt gamle selv igjen.”

”Men du røyker ikke. Holder du deg fortsatt borte fra tobakken?”

”Vet du, i dag er den første dagen som jeg føler for en røyk. Jeg tror jeg vil ta meg en.”

”Vel, vel,” sa kroverten, ”et godt tegn!” Og etter å ha kakket lett på snusesken og bød den først til Herr Rysanek, og så til Herr Schlegel, trakk han seg tilbake med en høflig bemerkning.

Herr Rysanek tok fram sin pipe og stakk hånden inn i jakken etter sin tobakkspung. Han ristet på hodet, stakk hånden inn en gang nummer to, og en tredje, før han ropte på en liten kjøkkengutt og sa, ”løp over til der jeg bor. Du vet hvor jeg bor, gjør du ikke? Ja vel. På hjørnet her borte. Si til dem at de skal gi deg tobakkspungen min. Den ligger på skrivebordet mitt.”

Gutten styrtet av gårde med et sprang.

Plutselig våknet Herr Schlegel til live. Han strakte sakte sin høyre hånd mot sin åpne tobakkspung og dyttet den nesten helt bort til Herr Rysanek. ”Det er Tre Konger, Rødt Merke, hvis du kunne tenke deg litt,” ytret han på sitt bryske vis og avsluttet med et grynt.

Herr Rysanek svarte ikke. Han så ikke bort. Hans hode forble hvor det var med de siste elleve årenes steinaktige likegyldighet. Likevel ristet hånden hans flere ganger og kjeven lukket seg.

Herr Schlegels høyre hånd lå på pungen som om den var frosset fast i den; hans øyne var fiksert på bakken. Fra tid til annen smattet han på pipa eller rensket stemmen.

Kjøkkengutten returnerte.

”Takk skal du ha,” sa Herr Rysanek til Herr Schlegel uten å se på han, ”men som du kan se har jeg fått min egen tobakkspung nå.” Han stanset opp og la til, ”Jeg røyker også Tre Konger, Rødt Merke,” i det han tydeligvis følte at noe mer burde bli sagt. Deretter satte han i gang med å fylle sin pipe, tenne den og ta sitt første drag.

”Hvordan smaker den?” Murret Herr Schlegel med en stemme som var langt grovere i målet enn vanlig.

”God, takk Gud.”

”Ja, Gud være lovet,” sa Herr Schlegel. Musklene rundt munnen rykket som lynglimt over en mørk himmel, og han fortsatte raskt, ”Vi begynte å bli bekymret for deg.”

For første gang snudde Herr Rysanek sitt hode, og de to mennenes øyne møttes.

Og fra den dag av snakket Herr Rysanek og Herr Schlegel sammen ved det tredje bordet.

Share on Facebook
Forrige artikkel:
J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings
Neste innlegg:
Jan Neruda: Povidky malostranské/Tales of the Little Quarter/Prague Tales
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge