27. jan 2008

J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings

Skrevet av kl. 4:35 pm i kategorien Tolkien, J.R.R.

J.R.R. Tolkien: The Lord of the RingsSommeren 2005 gravde jeg meg for andre gang ned i Tolkiens mesterverk The Lord of the Rings, 18 år etter at jeg for første gang forflyttet meg mellom permene til den magiske verdenen i Middle Earth. Foranledningen denne gangen var jeg neppe alene om: gjensynet med Peter Jacksons gjenskapning av fantasiverdenen med hobbiter, alver, dverger og alskens andre skumle og fascinerende skapninger.

Historien er vel neppe helt ukjent for de som har en viss interesse – men likevel – et kort resyme:
Etter et heidundrandes fødselsdagskalas pakker hobbiten Bilbo Baggins (se The Hobbit) sine saker og overlater sitt kjære hjem, Bag End, til nevøen Frodo. Ikke bare hjemmet, men også Bilbos magiske ring blir får slik en ny eier. Ringen viser seg å være den ene som binder og hersker over 19 andre magiske ringer. Disse 19 ringene ble smidd langt tilbake i historiens dyp og fordelt på alve-, dverge- og menneskeslekten. Herskerringen, derimot, ble smidd i skjil med dene formål at mørkets hersker, Sauron, skulle kunne binde hele Middle Earth og herske eneveldig

Men ringen ble erobret fra Sauron av Isildur ved slaget ved Dagorlad. Den onde fyrstes makt ble således knust og hans skikkelse tilintetgjort. Men Saurons ånd fortsatte å eksistere. Ringens makt var, tross dens onde herres uskadeliggjørelse, fremdeles stor. Den forkvaklet Isildur, og forsvant ut av manns minne. Inntil Bilbo finner den igjen i The Hobbit, en historie hvor den spiller en liten, men avgjørende rolle.

I Lord of the Rings, derimot, innehar ringen en av hovedrollene. Når Frodo oppdager sitt arvegods’ makt, setter han sammen med sine nærmeste venner, Sam Pippin og Merry ut på en ferd som bringer dem gjennom store farer til alvenes rike, hvor de håper på å kunne forlate ringen. Imidlertid bestemmes det i et rådsmøte der at ringen skal bringes til Mount Doom, stedet hvor den opprinnelig ble smidd, for endelig destruksjon. Dette er det ene sted den kan ødelegges og hvor den og Saurons makt kan gjøres ende på en gang for alle. Frodo tar på seg den tunge byrden å bære ringen den lange og farefulle veien til dette fjellet i Mordor, Saurons rike. Hans kumpaner bestemmer seg for å følge han på veien. Også trollmannen Gandalf, dvergen Gimli, alven Legolas, herskersønnen Boromir fra Gondor og vandringsmannen Strider, som viser seg å være kongssønnen Aragorn, følger de fire hobbitene.

Brorskapet som slik skapes har en tilnærmet umulig oppgave, møter nesten uoverkommelige farer og utallige fantastiske – fabel-aktige – vesener, både onde og gode, mest av første slaget. Det er en nærmest umulig oppgave å beskrive disse opplevelsene og prøvelsene uten å gjenfortelle historien – og det vil jeg ikke. Til det er boka alt for lang.

Gjennom Lord of the Rings har Tolkien skapt en fantasiverden som få andre, om noen, har maktet like godt. Mens jeg leste trodde jeg fullt og fast på denne hendelsene og logikken i denne oppdiktede verden. Særegenhetene til de mange skapningene begeistrer og forskrekker, eksempelvis. de groteske og utrettelig kjempende Urukh-hai, kjempeedderkoppen Shelob, tregjeteren Treebeard, de vakre alvene i deres nærmest magisk vakre verden, de sleske orkene og den stakkarslige og samtidig manipulerende Sméagol/Gollum. De gjennomført detaljert utferdigede språkene og landskapene som Tolkien har skapt bidrar sterkt til at Middle Earth lever ut fra egne premisser og rammer. De godt over 1000 sidene fortonte seg mer som en reise enn lesing. Og Frodo og hans følge var godt og spennende reisefølge.

Ingen fantasiverden jeg har vært borti er formidlet med større engasjement og bedre språk. Om historien hadde vært uinteressant, hvilket den ikke er, hadde det vært en fornøyelse bare å nyte språket og lydene i de kunstige språkene. Vakkert og heslig i skjønn forening. Jeg har vel aldri blitt så betatt av noen fortelling som jeg har blitt av denne. Tror faktisk det er første gang jeg har lest alle vedlegg til en bok, bare for å få en dypere forståelse for oppbygningen av, historien bak og sammenhengen som ringens brorskap eksisterer i.

Dette er rett og slett fantastisk litteratur i alle betydninger av begrepet.

Forlag: BCA
Identifikasjonsnummer: CN 8338
Utgivelsesår: 1991
1069 sider (1172 inkl. vedlegg)

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Clifford D. Simak: City
Neste innlegg:
Herrene Rysanek og Schlegel
 

10 kommentarer

10 kommentarer på “J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings”

  1. grøftekantenden 27. jan 2008 kl. 4:40 pm

    Jeg likte best å lese den engelske varianten. Det var så utrolig god flyt i språket, noe som ikke er så lett å gjenskape i den norske oversettelsen.

    Når man snakker om Ringenes Herre så kommer alltid spørsmålet: Hvor mange språk har du lest den i? …vel, jeg har bare vært igjennom 2. Er ikke så språkmektig 🙂 Så kommer spørsmålet: Hvor mange ganger har du lest boken? hehehe

    Denne boken står slitt og sliten i bokhylla. Akuratt slik bøker skal være 😉

  2. Ståleden 27. jan 2008 kl. 5:01 pm

    Svar på spørsmål 2 først: Ikke mange nok ganger, tror jeg vi sier. Tror ikke den kan leses mange nok ganger… 😀

    Spørsmål 1: Har faktisk bare lest den på engelsk, jeg. Altså ett mindre enn deg 😉 Det skyldes mest av alt at jeg foretrekker å lese bøker på originalspråket – så fremt jeg forstår det… Kunne ikke falt meg inn å lese Peer Gynt på engelsk, f.eks…

    Prøvde meg faktisk en gang på en bok jeg gjerne ville ha lest på et språk jeg overhodet ikke forsto et kvidder av: Povidky malostranske (Fortellinger fra Lillesiden) av Jan Neruda – på tsjekkisk. Klarte å oversette et av stykkene til norsk etter mye styr og blaing i ordbøker. Så kjøpte jeg en engelsk utgave. Det var hakket lettere 😀 Men noe gikk sikkert tapt…

    Skal se om jeg kan få lagt ut en anmeldelse av den boka i løpet av kort tid. En deilg bok!

  3. grøftekantenden 27. jan 2008 kl. 9:35 pm

    Jeg vil gjerne få anbefale noe du kanskje ikke har lest… Niccolo Ammaniti. En italiensk forfatter. Han skriver fantastisk, morsomt og fengende. Han har fått oversatt 2 bøker til norsk. Er flere oversettelser til engelsk. Men hvis du leser italiensk så… er det kanskje enda fler 🙂 Hvem vet. Boken «Hvis Gud vil» er absolutt en høydare. Fikk Stregaprisen i 2007.

  4. Geirden 27. jan 2008 kl. 11:39 pm

    Jeg kan ikke forstå hvordan noen i det hele tatt kan ha tid til å vurdere om KOTR er bedre på norsk enn på engelsk. Det tok meg like lang tid å lese originalen somd et tok Frodo å reise dit og tilbake igjen, altså nøyaktig fjorten måneder. Verden er for full av gode bøker til å lese samme bok om igjen.

    Når vi først er inne på LOTR og gjenlesning: Skulle jeg gjenlest en bok av Tolkien, hadde det vært The Hobbitt. Den smaker fremdeles honning, 25 år etter at jeg leste den i et strekk på gulvet i en leilighet i Oslo en helg i mars 1982. At det skulle ta meg 20 år å få lest LOTR etter denne leseropplevelsen forekommer meg fremdeles å være et mysterium av de store.

  5. Ståleden 28. jan 2008 kl. 7:15 pm

    Grøftekanten:
    Hjertelig takk for tipset. Skal plutselig en tur til London i løpet av uka. Da skal jeg ta med meg tipset ditt som reiselektyre 🙂

    Geir:
    Jeg forstår ikke hvordan du klarte å bruke så lang tid på LOTR. Ikke forstår jeg hvordan du kan la være å lese den flere ganger, heller. Jeg skal snart ta fatt på den igjen. Oppdager nye ting ved den hver gang den slukes. Største problemet med LOTR er at den er for kort…

  6. Geirden 28. jan 2008 kl. 11:56 pm

    Det var den eneste boken jeg leste det året. Og det er helt uvanlig. Jeg nøt hvert sekund, det var et år i et år. Men jeg vil ikke gjenta det, for det er et år som er gått, og jeg har ingen ønsker om å gjenleve fortiden – billedlig talt.
    Det er så mange andre bøker der ute som venter på at jeg skal lese de, samtidig lever LOTR ganske sterkt i meg fremdeles. Og da trenger den ikke gjenlesning.

  7. Andreasden 1. mai 2008 kl. 12:28 am

    Jeg var i min spede seåfåoppfartenmedålesedintulling-periode da jeg leste denne boken. Noen deler gikk mye fortere enn andre, men jeg må nesten nevne to-tre ting som lugget:

    1. Sangene: det var alltid ørti sanger med like mange vers som egentlig ikke handlet om noe.

    2. Alvene: de er så perfekte at de ikke eier personlighet, noe som viser hvor genial Peter Jackson var som valgte Orlando og Liv til rollene.

    3. Slutten: samtalene mellom Frodo og Sam om hvor lite mat de har, hvor sannsylig det er at de kommer til å dø og hvor trist alt er, er så lange at jeg nesten heiet på slemmingene.

    4. Tom Bombadil. This book has encountered an error and must shut down.

    Når det er sagt er det nok av spennende scener og personer(Grishnak, gode gamle Grevens tullenavn, er jo ubetalelig teit), og PJ gjorde en bra kutting. Også bonus for at de ga Aragorn en litt mer stille rolle enn i boken.

  8. Ståleden 2. mai 2008 kl. 7:35 pm

    Du skriver at du skal nevne to-tre ting som lugger – også skriver du om FIRE!!! Fytterakkern 😉
    Jeg er bittegranne enig med deg når det gjelder sangene. De er litt for mye av det gode av og til. Men Bombadil syns jeg er morsom. OK, så glir han ikke akkurat inn i historien… Men den starter jo likevel ikke før et par hundre sider senere 🙂
    Alvene skal jo være perfekte, så det syns jeg funker bra – kanskje nettopp fordi de er så perfekte. Noe må jo stakkarene ha igjen for å leve evig…
    Det jeg er HELT enig med deg i er at det blir litt mye sutring på slutten. Syns nesten dette var verre i filmen(e). Der fikk jeg nesten lyst til å skrive om hele greia og la Frodo hoppe i flammene. Sutrekopp! Lett å si for meg som sitter i en god stol og leser og slipper å krabbe rundt og spise alvekjeks dag ut og dag inn 😀 Sam, derimot, har jeg ikke noe imot. Syns egentlig at han er historiens egentlige helt…

  9. Andreasden 4. mai 2008 kl. 9:17 pm

    Sam er konge, spesielt (i boken) når han tar på seg ringen og ikke et øyeblikk blir trollbundet (verden største hage, hva skal jeg med det? – fantastisk). «Den egentlige helten» er forresten et forfattergrep jeg ser med velvilje på. Har ikke lest Ivanhoe, men filmen gir meg inntrykk av at de egentlige hovedpersonene er skurken Guilbert og jødinnen Rebecca. De andre er pastisjer. Frodo er litt Kristus-pastisj. Sam ruler.

    Det er riktig at det ble fire. Jeg kom på Tom Bombadil helt på slutten, og så oppdaget jeg at det ble fire. Og Tom Bombadil er litt som å se en 747 i Kingdom of Heaven – du blir revet ut av den verdenen du hadde laget deg.

    Men OK, resten av boken er slett ikke så verst, om enn noen av dialogene er noe oppstyltet. Tror kanskje mitt store problem med boken er at jeg leste den mellom film 1 og 2. Dermed ble Aragorn Viggo Mortensen i stedet for omvendt. Jeg ser jo bokens potensiale som en sage mot det onde som korruperer oss slik at det egentlig er vi som gjør oss selv ille, og den godes kamp er å stå mot fristelsen.

    Pluss i boken for PJ, som kuttet ut en haug med ikke-så-vesentlige alver som ramlet innom for å hjelpe dem, minus for det tullet med hestevanngreiene til Arwen.

  10. Ståleden 7. mai 2008 kl. 9:24 pm

    Andreas:
    Ja, Sam er konge! Den egentlige ringens herre.
    Artig sammenlikning mellom Tom Bombadil og en 747. Har ikke akkrat tenkt den tanken før, men når jeg leste den måtte jeg bare le av gjenkjennelse. Artig formulering!

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge