26. feb 2008

Virginia Woolf: De drog til fyret

Skrevet av kl. 8:54 pm i kategorien Woolf, Virginia

Virginia Woolf: De drog til fyretDe drog til fyret er en roman med handling på minst to plan, trolig langt flere. Den er delt i tre hoveddeler, to store og en «bro» som binder disse sammen. I første del, Vinduet, fortelles historien om familien Ramsays ferieopphold på øya Skye på nordvestkysten av Skottland. Handlingen, hvis et slikt begrep kan brukes, kretser fru Ramsays betraktninger om folkene hun omgås, hennes huslige sysler og samtalene med familie, venner og naboer. Et stadig tilbakevendende tema er lovnadene til sønnen James om en tur til fyret «i morgen» – bare været blir godt nok, en drøm faren knuser med sin harde konstatering av at været blir dårlig. Fru Ramsays skarpsindige observasjoner av de som omgir henne – og av deres syn på på henne, innehar også en sentral plass i denne delen av romanen. Det dagligdagse, som Fru Ramsays strikking og diktlesing og de usagte kjærlighetserklæringene, er selve kjernen.

«I broen«, Tiden går, avsluttes ferien, og årene svinner, feriehuset forfaller og familiemedlemmer går bort. Men etter ti år, i tredje del, Fyret, vender noen av dem tilbake til Skye, bl.a. herr Ramsay. «Historien» fortsetter. Og denne gangen blir planene om en tur til fyret realisert. I det de når fram til fyret gjør Lily Briscoe ferdig et maleri hun begynte på sommeren for ti år siden med et siste penselstrøk.

Dette er slettes ingen actionroman, bare for å ha det sagt med en gang. Det er de dagligdagse hendelsene og hverdagstankene som utgjør det som kan kalles handling. Ved første gangs gjennomlesning – og jeg har ikke kommet lenger – kan historien muligens virke noe tam og stillestående, men jeg tror dette er helt nødvendig for å kunne skildre den vare stemningen og de store forskjellene mellom de som befolker romanen.

Dette er vakker og tankevekkende litteratur. Både helheten og detaljene innbyr til refleksjon over vante måter å tenke på eller forhold som en ikke tenker over i det hele tatt, for eksempel gjennom følgende korte avsnitt:

Hva var det i henne som var forskjellig fra det de så? Hva var det som var hennes innerste vesen, hennes egentlige jeg, det som gjorde at man øyeblikkelig kunne fastslå, med usvikelig sikerhet, at enhanske gjenglemt i en sofakrok, var hennes, bare ved den måten fingrene var bøyd på. (51-52)

For det var da besyndelig å tenke seg at de hadde kunnet leve videre alle disse årene, mens hun ikke hadde tenkt på dem mer enn én eneste gang. Hennes eget liv hadde jo vært så begivenhetsrikt i denne tiden. Men kanskje ikke Carrie Manning hadde tenkt på henne heller. Det var rart og slett ikke hyggelig å forestille seg. (s. 87)

Hun hadde latt som om hun var enda mer uvitende enn hun var, så han kunne få sjansen til å fortelle henne hvor dum hun var, for det likte han så godt. (s.96)

Hun var forbausende vakker, sa William. Men skjønnhet var ikke alt. Skjønnhet straffet seg – den kom for lettvint. Den hadde så lett for å stivne til – for å fryse til is. Man glemte alle de små tegnene på liv og bevegelse, rødme, blekhet, en merkelig grimase, lys og skygger, alt dette som gjorde at man la merke til et ansikt og husket det for all fremtid. Skjønnheten hadde så lett for å dekke over alle disse viktige detaljene. (s. 172)

I et kort kapittel makter Virginia Woolf nesten rystende vakkert å skildre tomheten, stillheten og tidens gang ved å «portrettere» familien Ramsays sommerhus:

Slik lå altså huset der, tomt med stengte dører og madrassene rullet sammen, og de løsrevne vindpustene, den store angrepshærens forposter, snek seg inn, feide over de nakne veggene, viftet og puslet. Hverken soveværelset eller i stuen varde det noe som virkelig kunne stå imot dem, bare løse tapeter som flagret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter, porselen som allerede var begynt å bli støvet, medtatt, sprukkent. Det som beboerne haddekassert og lagt igjen – et par sko, en sportslue, gamle skjørt og jakker i skapene – var det eneste som stadig hadde et menneskelig preg i tomheten. Disse tingene bar fremdeles bud om at de hadde vært brukt og levd med. De fortalte om hender som hadde puslet med knapper og hekter, om hvhordan speilet en gang hadde gjengitt et ansikt, speilet en verden med en levende skikkelse i sentrum, en håndbevegelse, en dør som åpnet seg, og barn som kom styrtende inn og gikk ut igjen. Nå speilet det bare lyset, som hver dag ble kastet tilbake mot veggen rett overfor. Det var bare trærne som bøyde seg i vinden, hvis skygger beveget seg på veggen og et øyeblikk formørket den lyse flaten som dagen speilet seg i. Eller det kunne hende at en fugl i flukt kastet en skygge som beveget seg langsomt over gulvet i soveværelset.
Skjønnheten og stillheten hersket, og sammen bygget de opp noe som var skjønnheten selv, en form som livet hadde forlatt. Den fantes der i ensomheten som et tjern sett på lang avstand, fra et togvindu, og som forsvant så fort at tjernet, der det lå i det bleke aftenlyset, bevarte sin skjønnhet og ensomhet uberørt, enda det var blitt sett. Skjønnhet og stillhet favnet hverandre i soveværelset, og ikke engang vindpustene, de fuktige dragene fra havet som lektemellom tingene i værelset, snuste, undersøkte og spurte sine evindelige spørsmål – «Kommer dere til å falme? Kommer dere til å bli ødelagt?» kunne forstyrre freden, denne stemningen av absolutt og opphøyet uangripelighet. For det var liksom helt overflødig at tingene skulle svare: Vi skal bli.
Det virket som om intet kunne ødelegge dette bildet, røve dets uskyld eller bryte den flagrende kappen av stillhet som uke etter uke ble vevet i det tomme værelset, av skrikene fra sjøfuglene, skipssirenene, summingen og snurringen fra markene, gjøingen av en hund, en menneskestemme, og foldet seg om huset i stillhet. Bare én gang knaket det i en planke på trappeavsatsen, en gang midt på natten og med torden og skrål som når en steinblokk river seg løs fra fjellet og styrter ned i dalen etter århundrers stillhet, løsnet en flik av sjalet og begynte å svinge frem og tilbake. Så senket freden seg igjen om huset. Skyggene skalv. Lyset bøyde seg henført for sitt eget bilde i speilet på veggen i soveværelset. Da rev fru McNab stillhetens slør i stykker med hender som var preget av vaskebaljen, tråkket på det med sko som hadde travet i skitten. Hun kom for å lufte og tørke støv i soveværelset, slik som hun hadde fått ordre om.

Woolf var opptatt av forskjellene mellom kjønnene, og mennene og guttene er da også portettert som lang mer aktive og utforskende enn jentene og kvinnene, som er mer observerende og muntlig sosiale.

Og det er nok her mye av kjernen i De drog til fyret er å finne. Denne har jeg langt fra funnet. Og om jeg noen gang vil gjøre det, er uvisst. Men at jeg vil vende tilbake til Virginia Woolfs roman om familien Ramsay, er nok langt mer sikkert.

Forlag: Den norske Bokklubben
ISBN: 82-525-2164-9
Utgivelsesår: 1993
199 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Gavin Bell: Somewhere Over the Rainbow
Neste innlegg:
Tsjingiz Ajtmatov: Den hvite dampbåten
 

En kommentar

En kommentar på “Virginia Woolf: De drog til fyret”

  1. Geirden 30. des 2010 kl. 10:13 am

    Jeg så filmen «The Hours» med Meryl Streep, og skaffet meg Mrs Dalloway som filmen er basert på. Jeg kom til side to før jeg hadde fallt helt av. Stream of conscousness-litteratur viste seg å ikke være noe for meg. Men kanskje jeg skal revurdere det etter å ha lest denne omtalen?

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge