8. mar 2008

Karen Blixen: Den afrikanske farm

Skrevet av kl. 10:29 am i kategorien Blixen, Karen

Karen Blixen: Den afrikanske farm«Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong». Slik åpner Karen Blixens verk fra det kenyanske høylandet – og jeg tror ordet «storslått» er det rette for å beskrive denne selvbiografien. Hun kom fra Danmark til det som den gang het Britisk Øst-Afrika for å sette bo sammen med Bror Blixen. Disse to hadde kjøpt farmen ved Ngong-fjellet, men det ble Karen som etter hvert overtok hovedansvaret for driften av den mens Bror knapt nok blir nevnt i boken.

Karen Blixens forhold til landet, folket, dyrelivet – og til en og annen slenger av en europeer – fortelles på en bemerkelsesverdig vakker og levende måte. Selv om mange av hennes måter å uttrykke seg på kan virke direkte rasistiske nå til dags, var hun nok ganske så liberal og frittenkende den gang da.

Mellom annet hadde hun et sterkt ønske om å bidra til å skaffe barna av kikuyufolket som tjenestegjorde på farmen en grunnutdannelse. Og hun kjempet hardt for at de skulle ha et rimelig anstendig levebrød og mulighet til å ta vare på og praktisere sine egne tradsjoner.

Selvbiografien danner bilde av en sterk kvinne som lever et hardt og rikt liv. Hennes kamp for å holde sin kaffeplantasje unna tvangsauksjonen – en kamp hun omsider må gi opp. Hennes opplevelser i den afrikanske villmarken sammen med Denys Finch-Hatton – en mann hun har et nært og godt forhold til. Dagene på farmen sammen med sin høyre hånd og nærmeste medhjelper Farah. Glimt av hverdagslivet. Små historier som hun enten plukker opp eller dikter selv. Alt dette og mye mer finnes i denne knapt 300 sider lange boka.

Den afrikanske farm er muligens best kjent på grunn av filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Men boka står mer enn godt nok på egne bein – og gir et minst like godt innblikk i tenkesettet og livet til bosetterne i den britiske kolonien.

Boka kan deles i tre naturlige deler – ihvertfall slik jeg opplever den. I første del bygger Blixen miljø, stemninger og mellommenneskelige forhold opp gjennom ganske lange delkapitler hvor hennes evner som forteller virkelig får komme til sin rett. 200 sider ut i boka skifter den karakter i kapitlet Av en emigrants dagbok. Her blander hun sammen små historier av større eller mindre interesse, anekdoter og småstykker av selvkomponert moralsk vissvass til en graut som ikke helt lyktes å fange eller fascinere meg. De siste femti sidene fortsetter hun imidlertid i den samme stil som hun begynte – og fanger atter meg som leser inn i sitt vakre spindel av ord. Så mens andre del oppleves som unødvendig kan første og siste del beskrives som magisk ordkunstneri.

Det meste av disse praktsidene vever Blixen sin skildring med nennsom hånd. Ordene flyter i hverandre som fløyel – og kan tidvis minne om et vakkert stykke klassisk musikk. Men i et lite delkapittel overrumpler hun leseren med et delvis annerledes og røffere språk – stykket om Gamle Knudsen, en gammel blind og syk danske som «kom drivende inn på farmen som vrakgods i en bakevje» presenteres med følgende avsnitt:

Gamle Knudsen, dansken, kom syk og blind til farmen og ble der så lang tid som det tok ham å dø- Et ensomt dyr. Han gikk tvekroket av elendighet og rekte langs veiene på farmen. I lange tider sa han ikke et ord. Børen han bar på, var så tung at han ikke hadde krefter igjen til å snakke. Når han omsider sa noe, var stemmen hans i seg selv et jammerhyl på samme måten som ulvenes og hyenenes remjing.

Gamle Knudsen lærer Karen Blixen å brenne kull, et arbeid hun setter stor pris på. I denne forbindelse gjør han også sitt for å forsøke å avlære henne noe vranglære hun hadde plukket opp i sitt tidligere liv. Hun skriver:

Vi var ikke alltid helt enige. Da jeg som ung pike gikk på malerskole i Paris, hadde jeg lært at man fikk det beste trekull av oliventre, men Knudsen hevdet at det ikke fantes kvister i olivenveden, og sju tusen jævler i helvete, alle visste da at det var i kvistene varmen satt.

Et språk som er rimelig ulikt det som finnes i resten av boken – og som således på en utrolig effektiv måte beskriver den personen hun skildrer.

Og slik klarte altså Karen Blixen under psevdonymet Isak Dinesen å vise vei for hvordan ord virkelig kan og bør brukes for å fortelle en historie – skulle ønske det var meg…

Forlag: De norske bokklubbene/Århundrets bibliotek
ISBN: 82-525-4146-1
Utgivelsesår: 2001

Share on Facebook
Forrige artikkel:
José Saramago: Journey to Portugal
Neste innlegg:
Carl Hiaasen: Sick Puppy
 

2 kommentarer

2 kommentarer på “Karen Blixen: Den afrikanske farm”

  1. grøftekantenden 12. mar 2008 kl. 9:47 pm

    Nydelig bok 🙂
    Starten på boken er helt genial!

  2. Ståleden 12. mar 2008 kl. 11:15 pm

    Enig! 😀

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge