31. mar 2008

Paul Theroux: The Pillars of Hercules

Skrevet av kl. 7:05 pm i kategorien Theroux, Paul

Paul Theroux: The Pillars of HerculesHerkules’ pillarer vokter Gibraltarstredet, den lille åpningen som skiller Middelhavet fra Atlanterhavet. I denne reiseskildringen beskriver Paul Theroux en reise fra pillaren i Gibraltar til den i Ceuta i Marokko – den lengste veien. Han besøker de fleste landene som omkranser havet som skiller Afrika fra Europa. Dette er hans første møte med mange av disse siden han har hatt en slags uvilje mot å reise i så mange andres fotspor. For Middelhavets kyst er trolig et av de mest tilreiste områder gjennom historien.

Theroux unnskylder turen overfor seg selv med at hans reise er unik – om ikke annet så for han selv. Den skiller seg fra alle andres ved at den blir sett gjennom hans egne øyne, ikke andres. Og det har han jo helt rett i!

The Pillars of Hercules er den desidert mest ujevne boka jeg har lest av Theroux. Hans styrke som reiseforfatter er evnen til å skildre egne følelser og opplevelser. Som oftest gjør dette han til et fascinerende «reisefølge», men ikke alltid. Denne boka varierer mellom det aldeles glitrende i gjenfortellingen av hans møte med mennesker han møter på sin vei, hans åpenhet overfor en del av de kulturene han møter og hans nysgjerrighet på det det han ser, til det mediokre – og til tider elendige – i dødskjedelig sutring over andre dumme mennesker, dumme land, dum kultur og dum natur. Han viser seg som en sann amerikaner når han brisker seg med ekstreme fordommer mot det han ikke forstår eller har bestemt seg for at han ikke liker. Selvgodheten flyter i strie strømmer når han sammen med rike, gamle selvtilfredse medamerikanere dvaskende seiler på cruiseskip fra Nice til istanbul, den desidert mest intetsigende og kjedelige delen av boka. Nitidige beskrivelser av medpassasjerene og deres mer eller mindre bortskjemte verdenssyn: verden er en fornøyelsespark for amerikanere, et sted de kan sprade rundt og fordømme eller briske seg av å ha bedømt i løpet av noen skarve timer – før skipet tar dem med videre.

Den selvgode fortellingen om de selvtilfredse amerikanerne står i sterk kontrast til de få, ofte fordømmende, ordene Theroux ofrer på stedene han passerer gjennom. Hellas er bare ekkelt – et kunstig sted uten egen kultur. Og det skriver en amerikaner! Det eneste formildende jeg kan si om disse (alt for lange) delene av boka er at Theroux ofte viser stor grad av selvinnsikt, for eksempel når han skriver: «In life, it is inevitable that you meet someone just like yourself. What a shock that your double is not very nice, and seems selfish and judgmental and frivolous an illogical.» For slik oppfatter jeg han i møtet med Hellas, deler av Midt-Østen og deler av Spania.

Mens andre steder i Middelhavet altså blir møtt med en nysgjerrighet og åpenhet som er beundringsverdig. Han er tydelig svak for Italia, og kan knapt få lovprist landet høyt nok – noe som nok delvis skyldes at han er av italiensk opprinnelse og derfor snakker italiensk. Hans evne til å komme i kontakt med andre og få dem til å åpne seg er nesten unik, for eksempel i møte med det nedkjørte og fattige Albania, krigsherjede tidligere Jugoslavia, Tyrkia og Marokko.

Jeg opplever Pillars of Hercules som en irriterende bok. Hadde den enda vært tvers igjennom elendig kunne jeg ha gitt opp å lese den etter en stund. Hadde den fullt ut vært glitrende ville jeg frydet meg over å reise sammen med Theroux til steder jeg selv har vært. Men denne ujevnheten har jeg vanskelig for å forsone meg med. Men kanskje er det dette som tross alt gjør Theroux til en så interessant forfatter? Det at han er seg selv på godt og vondt – slik vi mennesker tross alt er. Sukk. Skulle ønske at jeg kunne sagt at jeg enten likte eller mislikte boka…

Forlag: Penguin Books
ISBN: 0-140-24533-2
Utgivelsesår: 1996
523 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Carl Hiaasen: Sick Puppy
Neste innlegg:
Alistair MacLean: The Golden Gate
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge