9. apr 2008

Maj Sjöwall & Per Wahlöö: Det lukkede rom

Skrevet av kl. 8:32 pm i kategorien Sjöwall, Maj,Wahlöö, Per

Sjöwall & Wahlöö: Det lukkede romMartin Beck, en av Sjöwall & Wahlöös gjennomgangsfigurer – og helter? – er tilbake på jobb etter lengre tids rekreasjonsfravær. Han arver en sak som har brydd Mordkommisjonens tilsatte i lengre tid: En mann er funnet død i sin egen trange leilighet. Alle har gått ut fra at dette er et selvmord. Men det finnes intet våpen i det lukkede rommet – og døren er boltet fra innsiden.

Samtidig herjer en bande bankrøvere Stockholm. Politiet har få eller ingen ledetråder til tross for iherdig innsats fra den alltid optimistiske Bulldozer Olsen, et klengenavn som har krevd hardt arbeid og stort pågangsmot for å oppnå. At slutningene denne Bulldozer trekker til tider kan være kortslutninger, synes ikke å bety mye…

Sjöwall og Wahlöö har gjennom Det lukkede rom begått en aldeles fortreffelig kriminalroman. Passe uforståelig og spennende. Passe med humor. Passe med svartsinn. Passe med sosialrealisme. Og så har de maktet å skjule løsningen akkurat lenge nok – noe som ikke alltid har vært tilfelle i de tidligere bøkene i serien. Og slutten er herlig dyster og ironisk – uten at jeg skal røpe mer enn som så.

Det samme tørre og tørrvittige språket føres i denne boken som i de forrige, men jeg syns likevel å ane en klype eller to mere med humor – og det skader aldeles ikke. Det dystre fra 60- og 70-tallets storby-Stockholm – byen med høye upersonlige betongblokker, trafikkaos, bløt asfalt, kulde, uteliggere, maktsykt politi og hensynsløse kriminelle. Det er sannelig ikke noe vakkert bilde som tegnes. Ingen nasjonalromantikk der i gården, nei. ta for eksempel disse herlige avsnittene som blander humor og samfunnskritikk på et nesten grusomt morsomt vis:

Det var imidlertid ikke bare banker som ble utsatt for ran og overfall.
Langt de fleste overfall rammet privatpersoner, som hver eneste time ble slått ned på gaten, i sine butikker, i tunnelbanen eller hjemme hos seg selv, så å si overalt og hvor som helst. Men dette med bankene så man ganske anderledes alvorlig på. Å øve vold mot bankene var ensbetydende med å forgripe seg på samfunnets støtter.
Det rådende samfunnssystem i Sverige anno 1972 var åpenbart beheftet med vesentlige mangler, og bare med den aller største velvilje kunne man si at det funksjonerte så noenlunde. Med politiet var det imidlertid enda dårligere stell. I løpet av de seneste to år hadde man bare i Stockholm måtte henlegge 220 000 saker på grunn av politiets vanmakt. Av grovere forbrytelser som kom til ordensmaktens kunnskap – og som i og for seg bare utgjorde en liten del av det faktiske antall – var det bare hver fjerde som ble oppklart.
I denne situasjonen kunne de som utadtil var ansvarlige nesten ikke gjøre annet enn å ryste på hodet og vise alvorlige og spørrende ansikter. Siden lang tid tilbake hadde alle vært vant til å skylde på alle andre. Nå var det imidlertid ikke flere å skyte skylden over på. Det eneste konstruktive tiltak som var framkommet i den senere tid var at man helst skulle forby folk å drikke øl. I betraktning av at Sverige er et land med forholdsvis meget lavt ølforbruk, var det ikke vanskelig å se hvor fjernt fra virkeligheten mange av representantene for landets høyeste myndigheter befant seg i de tanker de eventuelt hadde.

Men tankevekkende er det – og underholdende på sitt eget mismodige vis. Og denne boka i serien gjør det hele bedre enn de fleste andre. Jeg fikk umiddelbart lyst til å hive meg over neste bok – og det er jo god reklame!

Forlag: Gyldendal Norsk forlag
ISBN: 82-05-20979-0
Utgivelsesår: 1993

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Jonathan Raban: Passage to Juneau
Neste innlegg:
Knut Nærum: Døde menn går på ski
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge