11. apr 2008
Knut Nærum: Døde menn går på ski
Den noe selvopptatte milliardæren Sverre Hartkorn inviterer 7 av sine nærmeste venner og en psykolog til den hjemsøkte Blåkamhytta ei påske for å leke mordleken. Hartkorn selv skal være «offeret», og så skal de andre finne ut hvem som er morderen. Og psykologen skal se og analysere deltakernes atferd.
Dagen etter at deltakerne kommer fram til hytta går det galt. En av deltakerne blir funnet drept ute i skisporet. Problemet er at det bare er skiløperens egne spor i snøen som fører til åstedet. De og sporene til fortellerstemmen Kjell Nilsens. Men krimforfatter Nilsen er selv utenfor mistanke. Bl.a. fordi han ikke tåler synet av blod og besvimer av synet som møter han. Dessuten kan han ikke ha klart å gjemme mordvåpenet før han segnet om. Så hvem er da morderen?
Lensmann Slogum finner sin vei til hytta. Men hvem er egentlig denne Slogum? Og hvem blir det neste mordofferet? Hvorfor? Hvordan går det til at den ene etter den andre av hytteturistene bukker under? Og hvem er det som «har fått blod på tann»? Uten å røpe for mye om handlingens kulminasjon kan jeg si så mye som at Hartkornkretsen er kraftig desimert mot slutten av Døde menn går på ski.
Knut Nærum spinner en nærmest umulig mordgåte rundt Hartkornkretsens besøk på Blåkamhytta. Plottet er så innviklet og usannsynlig at det skal rimelig godt gjøres å følge med i alle mulige og umulige løsningsmuligheter. Og det er vel mye av poenget med boka. For det hele er en vel utført kriminalkomedie. Nærum leker seg med klisjeer fra kriminallitteraturen og blødmer fra alskens mer eller mindre kjente fortellinger. Han punkterer hvert kapittel med erketypiske fraser i gammel kriminallitteraturstil, som f.eks. «Et kvinneskrik skingret gjennom kupeen.»
Døde menn går på ski må for all del ikke leses som et seriøst bidrag til krimsjangeren eller verdenslitteraturen. Det er en humoristisk liten sak som inneholder de mest velkjente elementene fra krimens verden før Sjöwall & Wahlöö og norsk sosialrealisme overtok dette markedet. Det hele er utført med lett hånd og glimt i øyet. Omtrent det samme glimtet som Nærum utviser i Nytt på nytt på fredagskveldene.
Festlig!
Forlag: J.W. Cappelens Forlag AS
ISBN: 82-02-22093-9
Utgivelsesår: 2002
217 sider
Forrige artikkel: Maj Sjöwall & Per Wahlöö: Det lukkede rom |
Neste innlegg: Gunnar Staalesen: Ansikt til ansikt |
Denne boken likte jeg veldig godt, men leste den selvfølgelig i lys av Knut Nærums bakgrunn. God bok!
Takk for kommentar Simen. Ja, det er en god og underholdende bok. Selv leste jeg den bare for morro skyld. Og i den settingen funket den utmerket 😀
Jeg driver å skriver en bokrapport på skolen nå om denne boken. har akkurat lest den og er kjempefornøyd! Akkurat slik humor jeg liker 😀 Utrolig hvordan Nærum greier å skrive slik. Humor og krim i en! Utrolig!
Du har virkelig skrevet en god bokrapport!
Hei Elise
Hyggelig at du stakk innom – og hjertelig takk for skryt! Lykke til med bokrapporten! Blir den lagt på nett noe sted? Hadde vært artig å lest den.