17. apr 2008

Dean Koontz: Dark Rivers of the Heart

Skrevet av kl. 8:59 pm i kategorien Koontz, Dean

Dean Koontz: Dark Rivers of the HeartDark Rivers of the Heart er en spenningsroman med mange elementer fra filmer som «The Fugitive», «Falling Down» og «The Pelican Brief». Denne mørke historien utspiller seg i et USA av samtiden hvor en hemmelig statlig organisasjon uten noe offentlig mandat benytter seg av smutthull i loven og teknologiens mulig- og umuligheter til å overvåke og forfølge enkeltpersoner, grupper og organisasjoner som kan stikke kjepper i hjulene for de målene den selv måtte finne det for godt å ha.

I den grad lovens smutthull ikke er tilstrekkelig, skaper organisasjonen sine egne lover. Og for å finansiere hele svineriet kanaliseres midler fra andre offentlige etater og institusjoner – i tillegg til direkte kriminell virksomhet og misbruk av suspekte ordninger vedtatt for å kunne få kontroll med organisert kriminalitet.

Boka har fire hovedpersoner: Spencer Grant, en emosjonelt skadet ekspolitimann med en så mørk fortid at han selv ikke makter å forholde seg til den; Valerie Keene, en ressurssterk kvinne som på egenhånd har klart å holde stand mot den mektige «organisasjonen»; Roy Miro, en mann så sinnsvak, maktsyk, beregnende og voldelig at det er vanskelig å kunne akseptere han som en reell person – agenten som er ansvarlig for forfølgelsen av Spencer og Valerie; og sist, men (i mine øyne) ikke minst – Rocky, Spencer Grants høyst særegne labrador som har sine egne traumer å leve med. Beskrivelsen av denne puslete og sjarmerende vovsen fikk ihvertfall meg til å trekke på smilebåndet:

The mutt had many peculiarities besides a taste for orange juice. For one thing, though he enjoyed going for walks during the day, he had none of a dog’s usual frisky interest in the nocturnal world, preferring to keep at least a window between himself and the night; if he had to go outside after sunset, he stayed close to Spencer and regarded the darkness with suspicion. Then there was Paul Simon. Rocky was indifferent to most music, but Simon’s voice enchanted him; if Spencer put on a Simon album, especially Graceland, Rocky would sit in front of the speakers, staring intently, or pace the floor in lazy, looping patterns – off the beat, lost in reverie – to ‘Diamonds on the Soles of Her Shoes’ or ‘You Can Call Me Al.’ Not a doggy thing to do. Less doggy still was his bashfulness about bodily functions, for he wouldn’t make his toilet if watched; Spencer had to turn his back before Rocky would get down to business.

Rockys særegenheter utgjør brorparten av fortellingens festlige øyeblikk – for det meste av det som står å lese er så absolutt ikke festlig lesning. Men spennende er det!

Spencer og Valerie møtes tilfeldig i baren «The Red Door». Hun arbedeir der som servitrise, mens han bare dras mot stedet pga. navnet. Han fascineres av damen, og oppsøker henne på nytt, bare for å oppdage at hun er sporløst forsvunnet. Hans fascinasjon gjør at han begynner å lete etter henne, noe som igjen gjør at han havner i «organisasjonens» og Roy Miros søkelys.

På det ytre plan er dette alstå en kattens lek med musa – eller rettere sagt: musene. Og «musene» er selvfølgelig heltene. På det indre plan kan det vel sies at romanen omhandler hovedpersonenes (og da særlig Spencer Grants) søk etter sin egen identitet – årsaken til at de er blitt den de er blitt. Og her ligger de egentlige mørke elvene i romanens hjerte.

Dean Koontz har skrevet en spennende, dyster og på mange måter fascinerende roman. Epilogen viser at han har som mål å kritisere ordninger og organisasjoner som det amerikanske samfunn har bygget opp for å «sikre» det offentliges kontroll.

Jeg klarte knapt å legge fra meg Dark Rivers of the Heart, selv ikke når jeg egentlig syntes det var for skummelt å lese videre. Dette er, i mine øyne, et godt tegn på at en bok fenger. Men at den utgjør det man kan kalle «stor litteratur», er jeg noget mer i tvil om. Dean Koontz’ språk er rikt. Balansen mellom humor, spenning og romatikk er god. Men uansett er og blir dette en standard spenningsroman som heller ikke utgir seg for å være så veldig mye mer enn det.

Forlag: BCA
Utgivelsesår: 1994
537 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Gunnar Staalesen: Ansikt til ansikt
Neste innlegg:
Jonathan Raban: Foreign Land
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge