27. apr 2008

Daniel Kehlmann: Measuring the World

Skrevet av kl. 9:46 pm i kategorien Kehlmann, Daniel

Daniel Kehlmann: Measuring the WorldI Measuring the World følger vi Carl Friedrich Gauss og Alexander von Humboldt, to tyske vitenskapsmenn som gjennom sitt arbeid på 1700-tallet sterkt har bidratt til vårt verdensbilde. To diametralt motsatte personligheter, men begge like eksentriske. Humboldt, en oppdagelsesreisende som ikke skydde noe for å måle, registrere og stadfeste alskens merkverdige fakta i «den nye verden». Gauss, hans rake motsetning, holdt seg mest mulig på stedet hvil, og brukte matematikk for å trekke slutninger om vår fysiske verden.

Humboldt portretteres som en sosial amøbe, som et menneske som bare er fokusert på det han brenner for. Og dette er altså å måle og registrere. Han klatrer de høyeste fjell tenkelig, om nødvendig barbent for å spare skoene, fryser seg fordervet, bare for å bekrefte fjellets høyde. Kryper ned i de mørkeste, lengste huler for å måle varme og dybde. Tar ingen hensyn til egen helse – ei heller til sin ledsagers, den godeste Bonpland. Begge tar gjentatte ganger nesten sin død av Humboldts overmot – eller kanskje det er dumskap?

Mens Humboldt raser rundt og måler, sitter Gauss stort sett i ro og grubler, og løser på det viset mange av datidens ubesvarte spørsmål. I tillegg farer han over et kobbel kvinner, gifter seg, får unger – slike ting henger gjerne sammen av en eller annen grunn – og viser seg som en håpløs pappa, totalt uten omsorg for avkommene eller evnen til å se andre enn seg selv. Også han en sosial amøbe, altså…

Daniel Kehlmann har snekret sammen en morsom og lettlest bok om disse to merkverdige mennene og deres liv. Noe fakta, masse oppspinn. En bok med et innhold, sånn sett, som må tas med en gravemaskinskuff med salt. Tror ikke en klype holder. Men det gjør ikkeno. Det er til tider hysterisk morsomt – og til tider for mye av det gode.

Språket er noe så motsetningsfullt som sprudlende og stivt samtidig. Deilige kveruleringer og ramsvart fakta. En bok jeg holdt på å legge bort etter det første ufyselige kapitlet, men ikke klarte å legge fra meg etter det. Leste de 259 sidene i løpet av en nattlig flytur over Atlanteren. La den humrende fra meg. Men glad for at den ikke var lengre. Kehlmann stanset, sånn sett, mens leken var god.

Forlag: Quercus
ISBN: 978-1-84724-114-6
Utgivelsesår: 2007
259 sider
Originales tittel: Die Vermessung der Welt
Utgitt på norsk under tittelen Oppmålingen av verden

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Gunnar Staalesen: Skriften på veggen
Neste innlegg:
Maj Sjöwall & Per Wahlöö: Udyret fra Säffle
 

7 kommentarer

7 kommentarer på “Daniel Kehlmann: Measuring the World”

  1. Geirden 27. apr 2008 kl. 10:37 pm

    Rare greier. Jeg slukte første kapittel, men holdt på å gå meg vil sammen med Humboldt i Perus jungler sånn midt i boka. Men ellers passer beskrivelsen din ganske godt. Morsomt, slitsomt og tankefullt på en og samme tid.
    Min største innvending mot boken er at jeg sitter med følgende følelse: Alt har blitt skrevet om. Så hva gjør man for å være original og nytenkende. Jo, man skriver denne boken, Om den er troverdig, det kan man lure på, men det er ihvertfall originalt…
    Dessuten tror jeg nøkkelen til å forstå boken ligger i første og siste kapittel, der vi møter den egentlige propagonisten i boka….

  2. Geirden 27. apr 2008 kl. 10:38 pm

    Det skal vel forøvrig være protagonisten, men det betyr vel mindre i denne sammenheng. 😛

  3. Geirden 27. apr 2008 kl. 10:42 pm

    Tror jeg må få meg nye briller. Trodde det stod «avfall og innfall om litteratur», men måtte lese igjen da jeg skjønte at det umulig kunne være tittelen på bloggen din. (Skal jeg slutte å kommentere nå?)

  4. Leselamaden 28. apr 2008 kl. 3:07 pm

    Fin omtale av boka! 🙂 Stas å lese andres opplevelse av bøker man har lest. Det bringer en ny dimensjon inn i lesinga og får en til å reflektere litt ekstra over boka. Dessuten gjør det lesing til en ikke fullt så ensom affære. 😉

  5. Ståleden 28. apr 2008 kl. 7:14 pm

    Hei igjen Leselama!
    Trivelig at du likte omtalen min. Enig med deg i at det beriker leseopplevelsen å høre andres synspunkt på bøker. Et godt eksempel på dette er V.S. Naipauls «A Bend In the River», hvor brodern og jeg har utfyllende oppfatninger.

    Heia brodern!
    Jeg er vel egentlig enig med deg i at lillegutt Gauss, som du så fint omtaler som «protagonist, er en slags hovedperson. Men så veldig sentral i boka er han vel egentlig ikke…
    Og ja, du bør så absolutt få deg nye briller 😀 Skjønt, om det er avfall, får dere som kikker innom bloggen avgjøre 😉

  6. Geirden 28. apr 2008 kl. 7:23 pm

    Riktig det at unge Gauss får få sider i boka, men tematisk sett tolker jeg de andre som kulisser for hans liv, som er langt mer virkelig enn det kaoset de to «heltene» skaper.
    Skjelden har vel så lite likandes mennesker spilt en så stor plass i en roman?

  7. Ståleden 28. apr 2008 kl. 7:36 pm

    Hehe. Glitrende skrevet! Tror jeg er enig med deg, men samtidig må en sette en strek en plass for hvor lite en hovedperson kan være til stede i en bok og fremdeles få den benevnelsen. Og hvor mye nærverende andre kan være uten å få den…

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge