9. mai 2008

Henning Mankell: Den hvite løvinnen

Skrevet av kl. 7:55 pm i kategorien Mankell, Henning

Henning Mankell: Den hvite løvinnenSent på ettermiddagen den 21. april 1918 møttes tre menn på en uanselig kafé i bydelen Kensington i Johannesburg. De var alle unge. Den yngste, Werner van der Merwe, hadde nettopp fylt nitten år. Den eldste, Henning Klopper var tjueto. Den tredje mannen i selskapet het Hans du Pleiss og ville fylle tjueen noen uker senere. Nettopp denne dagen hadde de bestemt at de skulle planlegge fødselsdagsfeiringen hans. Ingen av dem hadde tanke for eller den fjerneste anelse om at dette møtet på kafeen i Kensington skulle få historisk betydning. Feiringen av Hans du Pleiss’ fødselsdag ble aldri berørt denne ettermiddagen. Ikke engang Henning Klopper, som var den som kom med forslaget som på lengre sikt skulle forandre hele det sørafrikanske samfunnet, hadde noen forestilling om rekkevidden eller konsekvensene av sine egne, ennå uferdige tanker.

Slik begynner spenningsromanen Den hvite løvinnen, en bok som henter sin handling i to så vidt forskjellige samfunn som den trauste svenske landsbygda og Sør-Afrika under apartheidregimets siste krampetrekninger. I tillegg spiller etterdønningene av Sovjetunionens fall en viktig rolle i handlingen.

Mankell trekker linjene fra de tre Sør-Afrikanske boernes treff i 1918, hvor grunnlaget for det umenneskelige apartheidregimet ble lagt, til begynnelsen på slutten for dette systemet.

Handlingen i Sverige sentrerer rundt mordet på Louise Åkerblom, en eiendomsmegler med de fredeligste mål i livet. Hun er på vei hjem fra dagens dont i det hun etter å ha tatt feil av en vei, blir møtt av en kald kule i pannen.

Det er førstebetjent Kurt Wallander og hans kolleger i Ystad-politiet som får oppgaven med å pusle sammen brikkene som knytter mordet på Åkerblom til en planlagt terrorhandling i Sør-Afrika – en terrorhandling som har som mål å kjøre fredsprosessen i landet av skinnene, og styrte det Sør-Afrikanske samfunnet ut i et blodbad for å kunne opprettholde boernes herrevelde i landet.

Den hvite løvinnen er godt skrevet, og fanger leseren fra første side. De skjøre enkelttrådene som vever historien sammen blir stadig sterkere etter hvert som de kobles sammen.

Boken har to særlige sterke sider. For det første bygges spenningen sakte opp og gjør meg som leser stadig mer nysgjerrig på hva som ligger bak det hele. For det andre er personskildringene til dels meget gode. Mankell har tydeligvis gjort seg umake ved å sette seg inn i tankeverdenen og verdiene til de ulike kulturene som utgjør arenaen for handlingen.

Bokens har også svake sider. En av dem er at noen av hovedpersonene beskrives temmelig endimensjonale – litt underlig når Mankell så tydelig behersker kunsten å skildre både indre og ytre handlinger.

Den mest framtredende skavanken til Den hvite løvinnen er likevel den litt heseblesende slutten. Det virker som om Mankell har fått beskjed om at manuset ikke får overstige 440 sider. Dermed forsvinner noe av spenningen når det som skulle vært klimakset på sett og vis renner ut i sand. De siste sidene blir litt for forutsigbare for den som har sett en og annen krimfilm eller lest et par spenningsbøker fra før. Jeg tror boken ville tjent på å være noen sider lenger.

Men for all del. Ønsker du en godt fortalt spenningsroman, kan denne anbefales.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 82-05-25678-0
Utgivelsesår: 2000 (6. opplag)
Originalens tittel: «Den vita lejoninnan»

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Maria Finn Dominguez: Cuba In Mind
Neste innlegg:
Isaac Asimov: Azazel
 

4 kommentarer

4 kommentarer på “Henning Mankell: Den hvite løvinnen”

  1. Geirden 11. mai 2008 kl. 12:44 am

    Jeg kan ut fra de andre bøkene jeg har lest av Mankell gjette meg til at han egentlig er bedre til å skrive vanlige romaner enn krim. Det er sjelden jeg møter folk som er overbegeistra over krimbøkene hans. Likevel er det de som selger. Hva kan det skyldes?
    Bøker som Beretning på tidens strand og Leopardens øye holder etter mine begreper et høyt nivå.

    Geirs last blog post..For en piknikk! Fotoredigering uten fotoredigerer

  2. Ståleden 11. mai 2008 kl. 10:34 am

    Halla bruttern
    Jeg har aldri somla meg til å lese de vanlige krimromanene til Mankell, så jeg aner ikke noe om det jeg nå skal skrive… Men jeg tror at grunnen til at krimromanene selger så bra nettopp er at de er lett og spennende lesning. Og så veldig mye mer enn det krever ikke jeg når jeg leser krim…

  3. Leselamaden 11. mai 2008 kl. 6:51 pm

    Jeg er veldig begeistret for Henning Mankells krimbøker jeg, faktisk. 😉 De er fin-fin underholdning man blir dratt med i – akkurat slik god krim skal være. Synes skandinavisk krim stort sett holder høyt nivå og at det er mye bra å velge mellom når man skal ha seg en «uggen leseopplevelse».

    Leselamas last blog post..Tyskland utenfra og inn

  4. Ståleden 18. mai 2008 kl. 4:19 pm

    Heia Leselama!
    Jeg må si meg enig med deg. Jeg liker Mankells krimbøker. Og mange av de andre nordiske i samme sjanger med. Det jeg kanskje liker mest er at det er spennende uten at «heltene» er nærmest overnaturlig. I mye amerikansk krim er det for mye av den slags, syns jeg. Britisk krim har noen av de samme styrkene som nordisk. Samtidig må jeg innrømme at noe av grunnen til at jeg liker denne typen bøker er at en ikke må tenke så mye når de leses. Jeg blir bare, som du skriver, dratt med. Deilig av og til!

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge