18. mai 2008

P.G. Wodehouse: Meet Mr. Mulliner

Skrevet av kl. 4:12 pm i kategorien Wodehouse, P.G.

P.G. Wodehouse: Meet Mr. MullinerMeet Mr. Mulliner består av 9 forholdsvis korte stykker/noveller hentet fra Wodehouses umiskjenneleige og erkeengelske verden. Fellesnevneren for handlingen i stykkene er at hovedpersonene hører til Mullinerslekten, og at de alle som en derfor er staute individer – en opplysning som forøvrig burde være aldeles unødvendig. Enhver opplyst person vet jo dette allerede.
Den godeste Mulliner er en stolt og elokvent herremann som liker å fortelle om de mange medlemmer av slekten og deres forunderlige innfall, anfall og opplevelser. Og fornøyelige historier blir det av slikt.

Et eksempel er den om nevøen George som stammet så ille at han til slutt fant det nødvendig å oppsøke eksperthjelp. Medisinen som ble anbefalt var å innlede en samtale med minimum fem ukjente daglig, et råd som ikke ble mottatt med glede, men som likevel ble fulgt til punkt og prikke. Problemet var imidlertid at George evnet å komme i kontakt med de mest besynderlige individer, noe som igjen medførte at han selv havnet i, om mulig, enda mer besynderlige situasjoner.

Eller historien om den noe sky nevøen Augustine som fikk i seg en mikstur som var beregnet på å gi elefanter mot i møte med tigre, en mikstur Mulliners fysikk-geniale bror, Wilfred, hadde kokt sammen. Miksturen hadde rett nok en virkning, men kanskje hakket sterkere enn den han i utgangspunktet var ment å svelge…?

Dette er fornøyelig lesning. Delvis fordi historiene er så absurde og samtidig så jordnære. De handler nesten alle om uforløst kjærlighet på en eller annen måte, og ender da stort sett godt ved at de elskende får sine ja. Og gjør de det ikke, er det også for det beste. Delvis fordi Wodehouses språk er så blomstrende hysterisk ultrabritisk, fullt av intrikate ordspill og eiendommelige uttrykksmåter. Eksempelvis

It was while he was returning, flushed and rosy, that he observed a sight which is rare in the country districts of England – the spectacle of a bishop running. It is not often in a place like Lowe Briskett-in-the-Midden that you see a bishop at all; and when you do he is either riding in a statley car or pacing at a dignified walk. This one was sprinting like a Derby winner, and Augustine paused to drink in the sight.

The bishop was a large, burly bishop, built for endurance rather than speed; but he was making excellent going. He flashed past Augustine in a whirl of flying gaiters: and then, proving himself thereby no mere specialist but a versatile all-round athlete, suddenly dived for a tree and climbed rapidly into its branches. His motive, Augustine readily divined, was to elude a rough, hairy dog which was toiling in his wake. The dog reached the tree a moment after his quarry had climbed it, and stood there, barking.

Har du ikke lest Wodehouse før, men liker engelsk humor av det mer «sofistikerte» slaget, er dette noe for deg. Har du derimot fått med deg andre bøker fra Pelham Grenville, vet du hva du får: noe å trekke på smilebåndet – og stundom gapskratte av.

Forlag: Vintage
ISBN: 0-09-970940-6
Utgivelsesår: 1992
169 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Isaac Asimov: Azazel
Neste innlegg:
Kjersti Scheen: Den syvende synd
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge