19. mai 2008

Kjersti Scheen: Den syvende synd

Skrevet av kl. 6:13 pm i kategorien Scheen, Kjersti

Kjersti Scheen: Den syvende syndI Den syvende synd roter frilansskuespilleren og privatdetektiven Margaret Moss seg tilfeldigvis inn i en mordgåte i det hun tar en pause fra hverdagen og innspilling av en reklame for Nanni Nøttepålegg: Hun drar til Stavanger for å besøke en flamme som viser seg å ikke være det.

For å trøste seg litt etter å ha blitt avvist av «flammen» drikker Moss seg snydens og forviller seg ut på en av jærstrendene sør for Bryne. Hun skal da ha fått med seg noe før hun setter kursen hjemover til Tigerstaden igjen. På vei ned mot stranda og havet tryner hun i mørket, og våkner en stund etter med skrubbsår både på kroppen og stoltheten. Hun aner ikke hvor hun er, og vet ikke helt hvordan hun skal komme seg opp skrenten som var ansvarlig for «utfarten». Etter en stund hører hun stemmer, og klarer å karre seg opp samme vei hun kom ned. Hun beveger seg mot stemmene og billyktene et stykke unna. Men før hun kommer helt fram forstår hun at hun gjør lurest i å ikke bli sett. En gjeng holder nemlig på med å banke livet av en stakkar som ligger flat på en grusete parkeringsplass.

Etter at banden er ferdig med «jobben» karrer Moss seg bort til mannen, som korrekt nok er tatt av dage. Hun rekker knapt å finne ut av dette før hun selv blir slått ned. Når hun våkner med en saftig blåveis som skal følge henne gjennom hele boka, befinner hun seg innendørs i en seng. De som slo henne ned hadde trodd hun var medskyldig i drapet på det som viste seg å være far til en av «vertene» hennes. De har rotet gjennom sakene hennes og funnet ut han hun blant annet er privatdetektiv, og spør om hun ikke kan ta på seg å prøve å finne «fars mordere». Siden hun ikke har noe som venter hjemme i Oslo takker hun ja til oppdraget. Et oppdrag som skal vise seg å handle om menneskehandel, slakting av bedrifter og alskens annen storkriminalitet i tillegg til mord. Margaret Moss får hendene fulle.

Den syvende synd er artig lesning, særlig for en som kjenner Jæren og Stavangerområdet forholdsvis godt. Det er noe eget med å holde følge med handlingen i en bok i et miljø en selv kjenner. Og ekstra morsomt er det jo når forfatteren glipper. Dessverre gjør ikke Kjersti Scheen det så ofte. Men moro er det jo læll, da.

Scheen slkriver i samme solide stil som de fleste andre nordiske krimforfattere, som Staalesen, Mankell og Sjöwall & Wahlöö. Her er alt grått og virkelighetsnært – i beste fall. Det regner hele tiden (ingen overdrivelse i Stavanger om høsten). Bilen hun kjører vil ikke starte. Hun blir bakfull av å drikke seg dritings. Helt vanlig, altså, ikke noen fancy heltehistorier eller overmenneskelige bragder.

Handlingen drives framover mer av indre spenning enn av ytre action. Heltinnen er vel mer en antihelt enn noe annet. Stahet, oppfinnsomhet, evnen til å knytte tråder, viljen til å ta unødvendige store sjanser, ravnsvart humor og en svær blåveis – unnskyld, SVÆR BLÅVEIS, mente jeg selvsagt – er hennes fremste kjennetegn. Ikke eleganse, stil, raske biler og heftige skytevåpen. Jeg liker dette. Det er spennende lesning, og det gjør høstgrå dager mindre trist bare ved det faktum at det er enda gråere og tristere mellom permene på boka.

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
ISBN: 82-05-27803-2
Utgivelsesår: 2000
223 sider

Share on Facebook
Forrige artikkel:
P.G. Wodehouse: Meet Mr. Mulliner
Neste innlegg:
Gunnar Staalesen: Som i et speil
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge