30. sep 2008

Paul Theroux: The Happy Isles of Oceania

Skrevet av kl. 7:01 pm i kategorien Theroux, Paul

Paul Theroux: The Happy Isles of OceaniaMed et nylig havarert ekteskap og skakkjørt familieliv, nærmest rømmer Paul Theroux til Oceania for en rundreise mer eller mindre uten mål og mening. Med seg pakker han campingutstyr og en sammenleggbar kajakk. Han har et ønske om å padle Stillehavet.

Rundreisen starter i Meganesia, i New Zealand, et land han ikke akkurat kan sies å falle for, et land bestående av kjedelige 1-etasjers hus og med en kultur, ikke importert, men transportert fra England. Redningen for amerikaneren blir vandringer i New Zealands ville natur.

Fra New Zealand er det naturlige valget Australia, et i all hovedsak tomt land med noen spredte byer langs kysten. Et land befolket av et jovialt folkeferd som elsker å fornærme og bli fornærmet. Et byfolk med angst for sitt eget innland og en avsky for den opprinnelige befolkningen. Både innland og urbefolkning har mange betegnelser, et bevis på at det ikke bare er kjære barn som har mange land. Theroux utforsker dette innlandet, eller Woop woop, som han ynder å kalle det.

Fra nordkysten av Australia finner Theroux veien til Melanesia: Trobriandøyene, Salomonøyene, Vanuatu og Fiji. Selv om han tidligere har padlet litt langs den australske nordkysten, er det her den lille sammenleggbare farkosten først kommer til sin rett, og lengre padleturer mellom øyer begynner. De fortsetter når han senere når Polynesia: Tonga, Samoa, Tahiti, Marquesasøyene, Cook-øyene og Påskeøya. Theroux’ skildring avsluttes mens han basker rundt mellom øyene i Hawaii, hans eget lille paradis.

Theroux gir et innblikk i kultur og natur på alle disse øyene. Fra slanke og vennlige Trobriandere som lever i harmoni med naturen, til feite og ufordragelige samoanere som lever på importert boksemat og flaskevann mens havet utenfor bugner av sunnere saker. Fra øyer med dype skoger og aktive vulkaner til de som nærmest er øde ørkener omkranset av vann.

Paul Theroux sin styrke som reiseforfatter er hans utrolige evne til både å komme i kontakt med sine medmennesker, binde sammen egen historie med deres, samt mesterlig å skildre sitt eget møte med land og kulturer. Han legger sjelden eller aldri noe imellom, noe som gjør han både interessant, spennende og irriterende. Imidlertid er det ikke mulig å være likegyldig til han.

Theroux krydrer sine skildringer og synspunkter med sitater fra andre forfattere og/eller reisende, og gir derfor kunnskap i tillegg til sterke synspunkter – både sym- og antipatier. Som nordmann er det ekstra festlig å lese hans harselas med Thor Heyerdahl, en mann han oppfatter som en blanding av en lurendreier, klovn og fjols.

De delene av The Happy Isles of Oceania jeg satte mest pris på, er der hvor Theroux skildrer sine naturopplevelser og der han lar andre komme til orde. De delene jeg ikke er så glade i, er de hvor han brautende og selvgod, som bare en amerikaner kan være, spotter andre. Heldigvis er han ikke verre enn at hans hån også kan gå utover seg selv.

Jeg leste The Happy Isles… mens jeg selv var på reise, og i en slik setting er Paul Theroux et ypperlig reisefølge. Jeg er bare glad for at jeg reiste i Europa i siste halvdel av det nye årtusenets første tiår, mens Theroux tråklet Oceania i begynnelsen av 1990-årene…

Sidetall: 733
Forlag: Penguin Books
ISBN: 0-140-15976-2
Utgivelsesår: 1992

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Iain Pears: The Portrait
Neste innlegg:
Ellis Peters: The Rose Rent
 

2 kommentarer

2 kommentarer på “Paul Theroux: The Happy Isles of Oceania”

  1. Geirden 26. okt 2008 kl. 2:38 pm

    Jeg syns dette er en av Theroux’ aller beste bøker. Men for å ta det negative først, syns jeg det ble vel mye Heyerdal-kritikk i den siste tredjedelen av boka, selv om kritikken visstnok og i følge andre kilder jeg har sjekket opp i ettertid er på sin plass.

    Men noe av det jeg liker ved Theroux, er nettopp det at han ikke legger noe imellom. Dette kan tolkes som arroganse, som ufølbarhet, som selvopptatthet osv. Men jeg liker det. Han bretter seg ut med sine sterke og svake sider, og er aldri redd for å se på seg selv med samme blikk som han ser andre. I noen bøker blir det uinteressant, men i denne boken blir det personlig, sårt og åpent. Den indre reisen blir like interessant, om ikke mer, enn den ytre. Og vi som har reist en del, vet jo at vi drar med oss selv på turen. Som Alain de Botton sier det: Problemet med turistbrosjyrene, er at de ikke har med oss i bildene. I Happy Isles of Oceania er definitivt han som reiser også med på turen.

    Jeg har prøvd å skrive litt på samme måte som Theroux i Vietnam-bloggen min, om i et langt mindre omfang: http://ertzgaard.net/geir/2008/03/18/hanoi-sutring-i-solnedgang/

    Jeg setter pris på Theroux sin ærlighet, og jeg tror han skriver det han skriver med en stor dose selvinnsikt.

    Geirs siste bloggpost..Minner om fotokonkurransen for oktober

  2. Ståleden 26. okt 2008 kl. 4:21 pm

    Jo, jeg er enig med deg i at dette er en av de bøkene Theroux har skrevet som jeg har likt best. Kanskje nettopp på grunn av den ærligheten du viser til. Jeg liker at han er synlig i sine skildringer, selv om det en gang i blant kan bli litt mye av det gode. Men i denne boka opplever jeg at hans bruk av seg selv er mer på sin plass enn f.eks. i «The Pillars of Hercules», en bok jeg bare unntaksvis syntes om.
    Som jeg skriver i omtalen er Theroux et ypperlig reisefølge. Jeg liker den humoren han viser, den selvironien han har, men også hans bastante selvgodhet i en del sammenhenger. Best liker jeg han når han klarer å ha mest fokus på andre og annet enn seg selv. Da kan hans beskrivelser være så treffende at det er vanskelig å forstå. Men jeg tviler på at jeg ville satt pris på å ha Theroux som reisefølge. Og jeg tviler på at han hadde satt pris på meg…

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge