30. des 2008

André Brink: Before I Forget

Skrevet av kl. 9:40 pm i kategorien Brink, André

André Brink: Before I ForgetPå nyttårsaften treffer den aldrende forfatteren Chris Minaar den unge skulptøren Rachel. Hun hjelper han med å få start på en bil som har slått seg vrang. Dette er innledningen til et nært vennskap mellom de to – og med Rachels mann, George. Chris er en kvinnebedårer, og det å være i et vennskap med et ektepar er uvant, kanskje særlig fordi han også er svært betatt av Rachel. Samtidig er det kanskje nettopp den umulige kjærligheten til henne som gjør vennskapet med de to så sterkt og dypt.

Before I Forget begynner med slutten, det vil si med Rachels død, og er Chris’ forsøk på å sortere egne tanker og følelser om vennskapet mellom de tre, om alle de betydningsfulle kvinnene i sitt eget liv, moren, elskerinnene, hans forlengst avdøde kone, og om Sør-Afrikas utvikling fra et samfunn styrt av det britiske mindretallet, via Apartheidtiden til dagens demokrati.

Chris Minaars damebekjentskaper er både mange og mangslungne. Hans livslange fascinasjon av kvinner av alle formerfaktisk ikke er sammenvokst fra knærne og opp…

I en intens krangel etter at en venn har ødelagt en av hans leker, hyler den unge Chris ut det sist lærte skjelsordet i setningen «You cunt, you cunt, you bloody cunt, now look what you’ve done!» Dessverre overhører Chris’ strenge far denne utskjellingen, og det var tid for den sedvanlige straffen:

I was closely questioned about the word I had used: where I had heard it, who had used it to whom, what I knew about its meaning. Then we all had to kneel for the torture by prayer. The final Amen was followed by a long silence. We all sat down again.

At last my father said, ‘Now Chris, God has made it clear to me that you have spoken that word in ignorance, and that you have no idea of the magnitude of what you have done.’ I could not believe mye ears. He went on: «The word you used, and which you are never, ever, to use again, whether in my presence or not – and don’t forget that God will always be there to listen – is one of the most evil and terrible words on this earth. It comes straight from hell and smells of fire and sulphur.’ I sniffed involuntarily, but caught no whiff. He went on, working up steam: ‘The reason why it is so terrible,’ he said, ‘ is that it refers to that part of a woman’s body we do not mention by name.’ He cleared his throat, and hesitated, his face turning a deep purple, like the wattle of a turkey cock, which suddenly brought to mind an image I would have preferred not to think about just then, and concluded in a near whisper: ‘It refers to a woman’s filimandorus.’ He paused, allowing the word to sink in, before repeating it, slowly, emphasising each syllable, almost with relish. ‘»Fi-li-man-do-rus.’ Then he got up, clutching the Bible in his big hand with dark bristles between the joints, and Mam rose to her feet with flushed cheeks, and they both looked down at me, and he said, ‘Now you may go. Think about it.’

For the rest of my life I have seldom been thinking about anything else.

Kanskje den strenge faders alvorsord hadde en uforutsett – og livsvarig – bieffekt? 🙂

Det er en svært personlig historie som fortelles. En historie som en av de jeg arbeider med har omtalt som «veldig fysisk». Og det stemmer. André Brink er ikke redd for å beskrive menneskekroppen og dens aktiviteter og akter. Inngående og i detalj. Men det blir likevel ikke vulgært. Jeg er til vanlig ikke spesielt glad i inngående seksuelle utgytelser, nettopp fordi det så lett tipper over i det simple. Men her opplever jeg det som en vesentlig del av Chris Minaars historie, og det er først og fremst vakkert, sensuelt, erotisk.

Måten Brink smelter sammen Chris Minaars egen livshistorie med fortellingen om vennskapet mellom de tre og med Sør-Afrikas egen historie, er intet annet enn mesterlig. Med sine drøye 300 sider, er det ikke en lang bok. Men det er en bok som gjør at jeg som leser får et personlig forhold til de som befolker den. Det er en av de vakreste bøkene jeg har lest. Rett og slett.

En varm takk til Leselama for å ha gjort meg oppmerksom på denne perlen av en roman!

Sidetall: 311
Forlag: Vintage
ISBN: 0-099-47752-1
Utgivelsesår: 2005
Utgitt på norsk av Aschehoug & Co under tittelen Før jeg glemmer (ISBN 978-82-03-20976-5)

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Stieg Larsson: Menn som hater kvinner
Neste innlegg:
Skrift på flyttefot
 

7 kommentarer

7 kommentarer på “André Brink: Before I Forget”

  1. Geirden 30. des 2008 kl. 11:14 pm

    Det er nesten så jeg sier «typisk Brink». Det fysiske, for å kalle det det, spiller en viktig rolle i de fleste bøkene jeg har lest om ham, og som den gode freudianske forfatteren han er så er det jo viktig å ha med dette som en av de viktigste drivkreftene i livet.

    Before I forget havnet ikke lenger bak i køen på leselisten min etter denne anmeldelsen, selv rangerer jeg bøker som States of Emergency, Imaginings of Sand og Dry White Season som noen av de aller beste bøkene jeg har lest. Jeg kan tenke meg at Before I forget havner i samme kategori.
    Samtidig må det sies at jeg syns Brink er aller best på slike retrospektive samtidsskildringer. Det er noe vemodig deilig å skue tilbake på «egen» historie. Det er samme grepet som J.M. Coetzee tar i noen av sine bøker, og har du lest Brink med glede, så bør du lese Coetzee også. Disgrace er en høydare i så måte.

    Hvorfor retrosamtids-Brink? Jeg er ikke like begeistret for det han skriver om Sør-Afrikas historie. Der blir det nesten at han havner ned på samme måte som Wilbur Smith. Jeg nevnte dette for Brink en gang jeg arrangerte seminar med ham. Antydningen ble ikke godt mottatt av de vel 70 kvinnene som deltok på seminaret…. Ei heller av Brink selv. 😉

    Geirs siste bloggpost..Hvordan ta bedre bilder?

  2. Ståleden 31. des 2008 kl. 4:57 pm

    Takk for lang og utfyllende kommentar, bruttern. Den skal jeg svare skikkelig på – neste år 🙂

    Ståles siste bloggpost..André Brink: Before I Forget

  3. leselamaden 10. jan 2009 kl. 1:31 am

    Takk for takken, Ståle! 😉

    Enig med bruttern. «Vanære» av Coetzee er sikkert en vinner i din verden om du likte denne av Brink.

    Jeg tar meg i å tenke at også Philip Roths «Hvermann» passer inn sammen med disse eldre herrene. Det er noe med det navlebeskuende, personlige og detaljerte som samtidig som det er lite og spesielt opphøyes til noe allmenngyldig og mer generelt i deres penn. Å tørre være personlig uten å bli privat i den grad at leseren plages, men snarere berøres er en kunst.

    leselamas siste bloggpost..Hvis du leser dette, har noe gått galt.

  4. Ståleden 11. jan 2009 kl. 3:27 pm

    Brodern:
    Først av alt må jeg få si at jeg håper denne boka klatrer opp blant de 295 bøkene du skal lese en gang…
    Det fysiske seksuelle i denne boka er sentralt, men likevel syns jeg ikke det blir beklemmende slik jeg f.eks. opplever noen ganger med Gunnar Staalesens skriverier. Det blir personlig, men ikke ubehagelig privat av en eller annen grunn.

    Brinks evne til å formidle det du kaller retrospektive samtidsskildringer er, om ikke akkurat unik, så i nærheten. Hans personlige stemme er sterk og måten han skriver på engasjerer. Dette er en av de bøkene jeg har lest i 2009 som jeg har blitt gladest i. Denne og Night Train to Lisbon, kanskje.

    Jeg skal ta fram Coetzee fra bokhylla etter det du skriver. Og Disgrace kommer først. Men først er det noen få bøker som ligger foran i løypa 🙂

    Når det gjelder Brinks såkalte «Wilbur Smithisme», er den totalt fraværende i Before I Forget. Jeg opplever han slettes ikke som noen harelabbfarende mann med lettvinte storhetsdrag og machoisme som drivkraft… Så kanskje han tok lærdom av dine kritiske betraktninger 😉

    Leselama:
    Selv takk 😀 Og velkommen tilbake til bloggosfæren. Du har vært savnet…
    Eneste problem med ditt nærvær, er at det som oftest blir litt kostbart. Og nå gjør du det igjen. Roth er enda en forfatter som jeg må kikke nærmere på… 😉
    De ordene du bruker for å beskrive Brink, Coetzee og Roth, er utrolig treffende – ihvertfall hvis Brink og de to andre likner. Det er akkurat slik jeg oppfatter dem: «navlebeskuende, personlige og detaljerte som samtidig som det er lite og spesielt opphøyes til noe allmenngyldig og mer generelt i deres penn».

  5. Siriden 20. feb 2009 kl. 11:21 am

    Er selv akkurat ferdig med Before I forget, og innser, etter å ha lest kommentarene her, at jeg nok er den eneste som har likt Before I forget, og ikke er overbegeistret for Vanære. Men, som jeg skrev da jeg leste den, handlet det nok om å ha lest en altfor bra bok like før.

  6. Ståleden 23. feb 2009 kl. 2:56 pm

    Jeg har enda ikke fått somlet meg til å lese noe av Coetzee enda. Har et par/tre bøker stående og vente på meg, men det har alltid kommet en annen bok i veien. Jeg fikk lyst til å hente fram Vanære etter å ha lest kommentaren til Leselama og brodern. Det blir nok en av de jeg kommer til å «sluke» i løpet av 2009. Så får vi se om jeg er mest enig med dem eller deg…

  7. Siriden 20. feb 2009 kl. 11:22 am

    Men jeg har altså lovet meg selv å gi Coetzee en sjanse til. 🙂

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge