2. mar 2009

Nicholas & Micah Sparks: Three Weeks With My Brother

Skrevet av kl. 8:03 pm i kategorien Sparks, Nicholas

I første halvdel av inneværende tiår tar forfatteren Nicholas Sparks seg fri fra en selvpålagt hektisk hverdag for å bli med på en pakketur jorden rundt sammen med sin bror Micah. Reisen tar dem fra sine hjem i ulike delstater i USA til noen av verdens mest velkjente steder som Macchu Picchu, Påskeøya, Ayers Rock og Angkor Wat, samt noen litt mindre kjente steder som Lalibela i Ethiopia og Tromsø.

Three Weeks With My Brother er fortellingen om brødrenes tre uker sammen. Men ikke egentlig. Det er først og fremst en bok om familien Sparks, fra barndommen av og fram til begge brødrene, begge i midten av 30-åra, finner tid sammen til å reise sammen disse tre ukene. Det er historien om en lavere middelklasses hverdag i USA. Mammaen er hardt- og dobbeltarbeidende, både hjemme og ute, slik mødre ofte har vært. Pappaen har et ikke så veldig godt betalt akademisk yrke. Det er mammaen ungene først og fremst knytter seg til. En veldig praktisk orientert mamma med plaster som universalmiddel mot alle mulige skader ungene påfører seg selv, og med følgende tre standardsvar når ungene er misfornøyde: It’s your life, Noe one ever promised that life would be fair og What you want and what you get are usually two entirely different things.

Selv om begge brødrene står som forfattere, er det Nicholas som er fortelleren. Trolig er det bare for å dele royalties at begge står oppført. Det er til tider en rørende biografi. Når han skriver om morens dødsfall som følge av en rideulykke eller omstendighetene rundt søsterens dødsfall som følge av en hjernesvulst, er det vanskelig å ikke berøres. Innimellom er det også en morsom fortelling, særlig når Nicholas forteller om brødrenes mange innfall – ofte med utfall som ikke kan sies å være direkte heldige.

Men først og fremst er det en platt bok. Språket er like frodig og variert som den 974de mila med monotont frossent tundralandskap i Sibir. Språkbildene er totalt fraværende, og grepene Sparks bruker for å fortelle familiens historie er billige, på grensen til det usmakelige. Eksempelvis bruker han folkemordet i Kambodsja som springbrett for å skrive om morens dødsfall. Dette hadde kanskje ikke gjort så mye hvis det skjedde en gang eller to, men hele boka er bygd opp slik. Det fortelles overfladisk om et eller annet spennende sted på kloden før det aktuelle kapitlet tar et dypdykk i en eller annen mer eller mindre interessant hendelse i familien Sparks tilværelse. Verden brukes slik sett som en kulisse for verdens sentrum, de fem bladene Sparks og Nicholas’ egen familie.

For meg er noe av det verste med Three Weeks With My Brother at jeg får bekreftet alle mine fordommer mot amerikanere som et brautende og selvsentrert folkeferd som innbiller seg at verden er deres lekegrind. Totalt uten aktelse valses det rundt på steder som er hellige for andre kulturer, for eksempel når broder Micah absolutt vil fotograferes liggende i en grav i Guatemala eller når reisefølget respektløst nærmest leker med hodeskallene på Kambodsjas dødsmarker. Denne mangelen på fintfølelse for andre står i skarp kontrast til Nicholas Sparks selvbilde som en alvorlig og dypt religiøs katolikk.

Og jeg syns det er så synd. For jeg velger å tro at mine fordommer ikke er sanne. Det er også synd fordi idéen bak boka er så forbasket god. En jorden rundt-reise må da i seg selv være en fantastisk opplevelse å skildre. Og å oppleve noe slikt med en god broder må da gi rom for mye mer enn det Nicholas Sparks klarer å formidle.

Min egen broder pleier å trekke et skille mellom en personlig bok og en privat en. De personlige gir en nærhet som beriker, mens de private blir beklemmende. Three Weeks With My Brother blir det siste. Hadde ikke Nicholas Sparks vært dypt religiøs, ville han beskrevet de mest intime detaljer fra bryllupsnatten med sin kjære Cat. Det slipper vi heldigvis.

Sidetall: 356
Forlag: Time Warner Books
ISBN: 0-7515-3841-8
Utgivelsesår: 2006

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Jesper Huor: Sista resan till Phnom Penh
Neste innlegg:
Dan Brown: Angels and Demons
 

4 kommentarer

4 kommentarer på “Nicholas & Micah Sparks: Three Weeks With My Brother”

  1. CassandraMortmainden 2. mar 2009 kl. 8:43 pm

    Takk for nyttig omtale. Du bekrefter mine mistanker om at N. Sparks er en forfatter jeg ikke bør kaste bort dyrbar lesetid på.

    CassandraMortmains siste bloggpost..Ny måned, nytt land: Nigeria

  2. Ståleden 2. mar 2009 kl. 9:06 pm

    Det var da godt det kunne komme noe bra ut av at jeg leste boka 😉 Den hadde jo noen lyse sider, men helheten var ikke mye å skryte av. Det blir nok den eneste boka av Mr. Sparks jeg leser også.

  3. Geirden 13. apr 2009 kl. 10:10 am

    Jeg syns ikke denne boken skal avskrives helt sånn uten videre.
    Dette er en type bøker det fins flere av, og som på mange måter kan være veldig tankevekkende. Hvis noen har lest Joan Didions «The Year of Magical Thinking» eller boken Sven Delblanc skrev mens han lå på dødsleiet.
    Noen kan synes de bøkene blir private, men så inneholder de jo litterære kvaliteter som gjør bøkene lesbare i seg selv – uavhengig av tema.

    Verdien av denne boka er selve historien. Den er ganske sterk. Kompositorisk er det annenhvert kapittel en ytre og en erindringsreise som tilsammen skal rense luften og klare opp ting som har vært vanskelig for en familie.

    I seg selv er det prisverdig, og det er en type historie som hører litteraturen til. Problemet blir rett og slett at Sparks skriver omtrent like enkelt og banalt som Khalid Housseini, noe som reduserer verdien av selve historien ganske så betraktelig. Og det er synd, for ideen er ikke så dum.

    En annen ting: En jorda rundt-reise på tre uker er vel heller ikke den type reise jeg hadde valgt. Og det er vel selve reisemåten som blir aller verst. Den overfladiske holdningen til verden: Fem minutter i Machu Pichu, to timer i Angkor Wat, gjenspeiler vel hvor dypt Sparks klarer å dykke inn i sin families svarte hull.

    Boka gav meg mer enn nok å tenke på, sånn sett var den faktisk ikke så bortkastet for meg som for deg. Men vi er vel enige om at Nicholas Sparks ikke kommer til å vinne Nobelprisen i litteratur med det første.

    Geirs siste bloggpost..Østlandsscener

  4. Ståleden 13. apr 2009 kl. 6:47 pm

    Jeg er bittelittegranne enig med deg. Premissene til boka er gode, men du verden for ei drittbok jeg syns det likevel ble. Kompositorisk er hvert kapittel, ikke annethvert, ment å være en indre og en ytre reise. Men det funker ikke slik. Den ytre reisen kunne like gjerne vært en spasertur opp og ned gata Sparks bor i som en jorden rundt-reise. Den er totalt uvesentlig bortsett fra at den avslører et verdensbilde jeg får avsmak av.
    Jeg fikk nok å tenke på, men ikke på den måten at jeg fikk nye tanker. Og jeg syns altså at den gikk langt over grensen til det private. Jeg kommer nok aldri til å lese noe mer av Mr. Sparks.

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge