18. mar 2009

Mirella Ricciardi: African Visions

Skrevet av kl. 7:56 pm i kategorien Ricciardi, Mirella

Fotografen Mirella Ricciardi forteller i African Visions om liv sett gjenom kameraets søker. Hun ble verdenskjent med boka Vanishing Africa på begynnelsen av 1970-tallet, et resultat av lange ekspedisjoner for å bevare det opprinnelige afrikanske. Nærmere 30 år senere erfarer hun at tittelen på hennes første bok var mer profetisk enn hun den gangen kunne ane.

African Visions er historien om henne selv og hennes familie, fra tiden før foreldrene flyttet til det som den gang var den britiske kolonien Kenya til slutten av 1990-tallet da hun selv valgte å flytte derfra. Det er altså en svært personlig bok satt sammen av hennes til tider nesten magiske fotografier fra en verden som bare unntaksvis finnes nå og hennes forhold til andre mennesker og det kontinentet som har gjort henne berømt.

Bokas fem kapitler skildrer hennes families historie, Ricciardis nære forhold til den verdensdelen hun vokste opp i og ble en del av, hennes forhold til dyr og mennesker hun møter, hennes opplevelser fra krigs- og hungersherjede områder, samt en beskrivelse av livet til de som, ulikt henne, velger å bli igjen i et Afrika i forandring.

Ricciardis bilder har en rå skjønnhet i seg som bergtar. Hverdagsøyeblikk, portretter, dyre- og landskapsbilder med en særpreget stil. Fotografriene formidler en sterk nærkontakt med mennesker og omgivelser. I portrettene fanger hun personligheter som oppleves nærmest ufattelig ekte og nære. Hennes bruk av lyset er fascinerende. Blant annet fotograferer hun ofte «into the light», som hun skriver, noe som gir en nærmest magisk stemning – eksempelvis som i bildet nedenfor.

Flere av bildene fra African Visions er publisert på hennes hjemmeside.

Selv om hennes fremste uttrykksform er fotografiet, skriver Mirella Ricciardi også godt. Språket er litt svulstig, men det fungerer og trekker, ihvertfall meg, inn i hennes liv, opplevelser  og erfaringer på en fengslende måte. En sjelden gang prøver hun å overgå seg selv i frodige tekstbilder, og i iveren etter å male med ord blir selvmotsigende, f.eks. når hun beskriver opplevelsen av å gå i tykk tåke og regn opp til toppen av Mount Kenya: «It rained most of the time, a fine infuriating drizzle that never stopped and when it did the mist it created was so heavy we were never dry.» Men slike små feilskjær er lette å tilgi. Her er det fotografiene som er det viktige.

Sidetall: 283
Forlag: Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 1-841-88162-7
Utgivelsesår: 2000

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Dan Brown: Angels and Demons
Neste innlegg:
Carlos Ruiz Zafón: The Shadow of the Wind
 

4 kommentarer

4 kommentarer på “Mirella Ricciardi: African Visions”

  1. Knirkden 23. mar 2009 kl. 6:00 pm

    Hei, denne virker veldig spennende. Takk for tips!

    Knirks siste bloggpost..Der vi engang gikk

  2. Ståleden 25. mar 2009 kl. 8:57 pm

    Hei Knirk! Jo, jeg kan trygt anbefale Ricciardis minner. De fanget ihvertfall meg. Tror du lett kan finne den på nett.

  3. Geirden 13. apr 2009 kl. 10:15 am

    Prøver du å få gjort unna alle bøkene jeg har gitt deg i et jafs eller? Dette er den tredje på rappen så vidt jeg kan se.

    Jeg leser og leser, men klarer ikke se det selvmotsigende i den teksten du siterer. Her må jeg opplyses.

    Ellers er jo Ricciardi den klassiske Afrika-fotografen. Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg noen som i så stor grad kan identifiseres som «den afrikanske fotografen» som gamle Mirella. Det måtte i tilfelle være Mohammed Amin, men han hører vi lite til her i Vesten.

    Veldig ofte blir bildene stående for seg selv og teksten oversett i slike bøker som dette. Da er det ikke verst at hun klarer å få til begge delene.

    Geirs siste bloggpost..Østlandsscener

  4. Ståleden 13. apr 2009 kl. 6:51 pm

    Jeg plukker fram bøker jeg har hatt lyst til å lese en stund nå. Tilfeldigvis har nok tre av de jeg har fått av deg ligget langt oppe i skal-lese-bunken 🙂
    Det er unektelig en selvotsigelse i det hun skriver at regner aldri stopper, men at når det gjør det… Ikke en stor sak, men akkurat det kapitlet dette er hentet fra, er noe av det mest svulstige i hele boka. Og hun maler med så bred pensel at det kanskje blir litt vel mye. Ikke en stor sak, altså, men likevel.
    Jeg syns dette var en veldig deilig bok å sitte å lese i. Den passet utmerket til ørelappstol-lesing 😉

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge