8. sep 2009
Fernando Pessoa: The Book of Disquiet
Bokholderen Bernardo Soares, Fernando Pessoas semi-alter ego, filosoferer i The Book of Disquiet om de store og små spørsmål i livet. Boka er en sammenstilling av 259 notarer, korte og litt lengre, funnet blant Pessoas eiendeler etter hans bortgang. Pessoa er blant Portugals største forfattere, og skrev under en rekke psevdonymer, men publiserte lite eller ingenting mens han levde.
The Book of Disquiet er ikke en roman, men heller ikke en ikke-roman, om jeg kan bruke et slikt begrep. Den framstår som Soares’ dagboknotater, eller kanskje rettere sagt, notater om de tanker Soares gjør seg om livet, om dets mening og om dets meningsløshet og om de små og store ting som fyller dagene. Tekstene spenner fra dype filosofiske betraktninger til beskrivelser av mennesker, hendelser, situasjoner og omgivelser.
Felles for alle tekstene er at de både bruker uvanlige ordbilder og at de er uvanlig forseggjort komponert. Jeg får inntrykk av at Pessoa har veid hvert et ord på gullvekt. Så kan da også helhetsinntrykket av språket i boka sammenfattes i et eneste ord: skjønnhet.
Men det er ingen lett bok å lese. Trolig er den av den typen bøker som litterater kan fordype seg i et helt liv uten å bli ferdig med. Selv har jeg lest og lestsiden i vår, og har først nå vendt siste side. Det er ikke det at teksten er så tung. Den er bare så mettet med tanker at det til tider har vært nok å lese noen få sider eller avsnitt for å fylle hodet til denne enkle leseren.
På bokryggen siteres The Observers omtale: «It could not have been written in England: there is too much thought racing hopelessly around.» Dette sammenfaller med de tankene jeg gjorde meg underveis i lesingen, nemlig at dette var annerledes, at det trolig er en god ende å begynne i hvis en vil begynne å pirke under overflaten på «det portugisiske», hvis et slikt begrep i det hele tatt kan sies å eksistere.
Jeg har blitt noen hak rikere av å lese The Book of Disquiet. Jeg har også lært noe, tror jeg. Men om jeg har blitt noe klokere…?
Slik jeg opplever boka, sammenfatter Soares/Pessoa selv innholdet i de drøye 260 sidene i et lite avsnitt: «I demand nothing more from life than to be a spectator of it. I demand nothing more from myself than to be a spectator of life.»
Pessoas verk er i 2004 utgitt på norsk gjennom Bokklubbens Verdensbibliotek, oversatt av Christian Rugstad. I forbindelse med utgivelsen publiserte Bokklubben et intervju med oversetteren.
Sidetall: 262
Forlag: Serpent’s Tail
ISBN: 978-1-852-42758-0
Utgivelsesår: 2002
| Forrige artikkel: C. J. Sansom: Winter in Madrid |
Neste innlegg: J. D. Salinger: Catcher in the Rye |
Bra innlegg!
Har hatt boka i hylla en god stund, og har foreløbig bare bladd i den. Men jeg har den i bakhodet som høstlesning.
.-= Dipsolitteraten´s last blog ..Hamsun og Nobelmedaljen =-.
Dipsolitteraten:
God høstlesing, sier jeg. Det er en fascinerende bok, om enn en som altså tok meg lang tid å komme meg gjennom. Men jeg glemmer den neppe så raskt som en del andre bøker.
Brodern:
🙂 Husker ikke Ecos bok som så veldig sirupaktig, akkurat. Denne er «seigere», men har trolig også satt mer varig inntrykk. Hvis du er usikker, kan du jo låne den av meg og se om det er noe for deg.
Skal vi se, vil jeg lese denne boken?
På en måte er det akkurat den typen bøker jeg foretrekker; de som ikke kan sjangerbestemmes, men som skrives bare fordi de må skrives. Bruce Chatwins What am I doing Here er en sånn bok, det er også Umberto Ecos How to travel with a Salmon, hvor særlig den siste boken var som å lese i sirup, deilig men samtidig krevende seigt og tidkrevende på tross av sitt snevre omfang.
.-= Geir´s last blog ..Hvem bryr seg om Gabon? =-.
Det som er fint med denne boken, er at man ikke trenger å lese den fra perm til perm – men at man bare kan slå opp et tilfeldig sted og lese litt. Alltid noen godbiter å ta med seg. Bare prøv!
.-= heklehatt´s last blog ..Prominent aften (Askildsen på Litteraturhuset) =-.
Ja, det var vel egentlig slik jeg leste den. Mange små og bittelittegranne lengre snutter med etterkenksomt innhold. Mye satte ord på egne tanker. Mye annet var helt nytt i min verden, men ikke helt fjernt. Tror det er en bok jeg kommer til å ta fram mange ganger, men da som noe jeg henter smp stykker fra, ikke som perm-til-perm-bok
Nydelig bok – det var som å spise sjokolade. 🙂
Ja, og så varte den mye, mye lengre enn noen sjokolade jeg har vært borti 😀
Velkommen hit, Karen! Hyggelig at du har funnet veien til bokverdenen min også 😀