11. sep 2009

J. D. Salinger: Catcher in the Rye

Skrevet av kl. 7:33 pm i kategorien Salinger, J. D.

Det er noe urovekkende over pensumbøker fra videregående skole. Klassikere som vi presser oss igjennom på grunn av kvaliteter som man ikke er i stand til å se i løpet av leseprosessen, dels fordi man ikke er moden nok til å se det, dels fordi de leses av plikt og ikke av lyst.

Jeg hadde ikke Catcher in the Rye av J. D. Salinger som pensum, men å lese den var som å bevege seg år tilbake i tid til klasserommet på videregående og til det plagsomme «må jeg lese dette her?». Jeg hadde egentlig ganske store forventninger. Catcher in the Rye har et rykte, og hovedpersonen, Holden Caulfield, er et «household name» i amerikansk mytologi. Einstøingen som beveger seg fra abnormal adferd til mentalsykehuset er en litterær klassiker, og einstøinger Amerika rundt har identifisert seg med tenåringen fra New York City. Boken er en av favorittene til George W. Bush, og både Mark David Chapman, John Lennons drapsmann, og John F. Hinckley, som prøvde å ta livet av Ronald Reagan, skal ha hatt Holden Caulfield som forbilde.

Historien er ganske enkel, og består av 192 sider monolig i 1. person entall i noe som åpenbart var tenåringslingo i overgangen mellom 40- og 50-tallet. Holden Caulfield er elev på en vel anerkjent kostskole et sted utenfor New York. Det er ikke den første kostskolen han har gått på, det er heller ikke den første han blir sparket ut fra pga. av sær atferd. Stilistisk sett beveger vi oss inne i hodet til Holden fra det som skjer i øyeblikket til ting som har passert, emosjonelle utsagn og oppgulp om vellykkede og mindre vellykkede relasjoner til sine medelever. De fleste utsagnene er negative, om ikke hatefulle, og Holden framstår fra begynnelsen av som en ungdom med problemer. Han kastes ut av skolen, men vil ikke skuffe sine foreldre, og i stedet for å reise hjem fem dager før juleferien begynner, drar han med toget til hjembyen New York og finner seg et hotell. Der skjer det i løpet av et par dager forskjellige mer eller mindre deprimerende ting som etterhvert fører Holden inn på det som vi på siste side får vite er opphold på et mentalsykehus. Boken er altså en slags reise inn i psykosen til en ungdom.

I 1951 var nok denne boken nyskapende og grensesprengende. I 2009 er den stort sett bare en masete, umoden og utdatert tenåringsstemme som gnager i øret med gamle formuleringer og en psykologisering som ikke lenger er troverdig. Vel er det ting å kjenne seg igjen i, både fra den gangen man leste psykologi og arbeidet seg gjennom de forskjellige traumene i samme kronologi som disposisjonen i læreboka i psykologi. Som en tids kan den være interessant, men vi har beveget oss videre siden 1951, og verden har sett langt bedre bøker enn denne boken som for meg av uforståelige grunner trekkes fram hver gang våre literater skal sette opp lister over tidenes hundre beste bøker. Get a life, er min kommentar til det. Det er som å høre på en masete tenåring som ikke har så veldig mye interessant å komme med, men som verken vil holde kjeft eller finne på noe mer spennende å gjøre.
Men jeg har nå lyttet til Holden Caulfield, og det sier mer om mine empatiske evner enn det sier om boken.

Sidetall: 192
Forlag: Penguin
ISBN: 9780140237498
Utgivelsesår: 1951

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Fernando Pessoa: The Book of Disquiet
Neste innlegg:
Donna Leon: A Sea of Troubles
 

5 kommentarer

5 kommentarer på “J. D. Salinger: Catcher in the Rye”

  1. Dipsolitteratenden 11. sep 2009 kl. 10:11 pm

    Den var ikke i pensum da jeg gikk på gymnaset. Jeg prøvde å lese den på egenhånd, men det ga meg lite eller ingenting. Har aldri forstått meg på dens berømmelse og alt oppstyret. Har det noe med myten Salinger å gjøre?
    Det er en grunn til at den fortsatt selger jevnt og trutt , og det er at den er pensum på high-school i USA, og det har den vært i en årrekke. Tenk hva det gjør for en romans salgstall!

  2. Geirden 11. sep 2009 kl. 11:04 pm

    Myten Salinger er jo på en måte interessant da. Egentlig ganske enkelt å bli myte, bare gjøre seg utilgjengelig for intervjuer.
    Av uforståelige grunner er den også den mest sensurerte og disputerte boken i amerikansk skolehistorie, foran To Kill a Mockingbird. Stakkars amerikanere, sier nå jeg.
    .-= Geir´s last blog ..Hvem bryr seg om Gabon? =-.

  3. Ståleden 12. sep 2009 kl. 7:40 pm

    Jeg har aldri hatt Catcher In the Rye som pensum, og ut fra det du skriver, er det heller ikke en bok som kommer til å finne sin vei inn i mitt liv – uansett hvor sentral den er i «moderne» litteratur. Egentlig er vel Dubbyas interesse for boka en sterk indikasjon på at den er utdatert…
    Visste ikke at To Kill a Mockinbird var sensurert. Det er jo en fantastisk bok. Ihvertfall syns jeg det den gang jeg leste den for en halv mannsalder siden.
    God omtale av Salingers verk, brodern. Ga et inntrykk uten at jeg behøver å slite meg gjennom boka 😉 Er det slikt man har brødre for?

  4. Lise Rostadden 21. sep 2009 kl. 11:18 am

    Jeg er totalt uenig i det du sier og føler behov for å si det her siden dine veldig subjektive kommentarer tydeligvis får folk FRA å ville lese boken. Mitt råd til dere alle er: les den selv. Det er en fantastisk bok. Og lettlest. Den sier mye om tankene til en ung, intelligent mann i utvikling og mange vil, også idag, kunne kjenne seg igjen i disse tankene som det er viktig at vi minner oss selv om. Så det så:)

  5. Geirden 21. sep 2009 kl. 6:35 pm

    Hei Lise.
    Frisk og engasjerende respons der. Jeg tror du har rett i noe: Folk bør ikke la være å lese boken fordi jeg ikke likte den. Men som jeg subjektivt syntes det var en oppskrytt bok, syns du den absolutt må leses, og det er både det faire og det fine med bøker. Vi liker forskjellige ting, og det utvider våre horisonter.
    Jeg er enig i to ting: Den er lettlest, og den sier noe om tankene til en ung mann i utvikling. Men jeg klarer altså ikke engasjere meg i disse tankene, og det er vel derfor jeg syns det hele blir nokså masete og monotont.
    Det er dumt hvis jeg tar fra folk en god leseopplevelse, men for min del tror jeg nok det fins bedre bøker der ute som beskriver det samme som Houlde Caulfield prøver å beskrive.
    .-= Geir´s last blog ..Hvem bryr seg om Gabon? =-.

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge