14. mar 2010

Carlos Ruiz Zafón: The Angel’s Game

Skrevet av kl. 9:43 pm i kategorien Zafón, Carlos Ruiz

David Martin har mer eller mindre vokst opp i lokalene til avisa «The Voice of Industry» etter at hans far ble drept. En kveld bli David innkalt tio redaktøren som ber han om å skrive et lite stykke på avisas siste side. Dette endrer på mange måter den unge mannens retning i livet. Den korte fortellingen blir populær og åpner døra for en faste føljetong, «The Mysteries of Barcelona». Suksessen gir imidlertid også negative konsekvenser. Kollegaene, som tidligere har behandlet han vel, omtrent som en maskot, blir dypt misunnelige. Ondskapsfullt misunnelige. Og deres renkespill fører til slutt til at David må ta sin hatt og gå. Og det til tross for at hans høye beskytter, en av Barcelonas rike, har innflytelsesrike bånd til nyhetsorganetws ledelse.

For å brødfø seg  inngår David en avtale med et par kyniske slabedasker om å fortsette å skrive. Denne gangen er det ikke korte historier, men bøker. En bok i måneden, faktisk. Under psevdonymet Ignatius B. Samson skaper han serien «City of the Damned». Lettvekterlitteratur, bøkenes svar på skillingsvisene, blir Davids lodd i livet. Men han drømmer om å skrive en kvalitetsroman.Men tiden går, og i sitt tårnhus kverner han ut bok etter bok i en jevn strøm som krever at han daglig skriver 6,66 sider.

Davids helse er etter hvert ikke all verden, et faktum han gjør sitt beste for å ignorere. Når han langt om lenge går til legen, får han en dyster beskjed om en dødelig sykdom. Han har under året igjen å leve. Dette gir han mot til å bryte båndene til de kyniske slabedaskene og ta imot et tilbud fra Andreas Corelli, en mystisk herremann som angivelig representerer det parisiske forlaget Éditions  de la Lumiére. Han får en klekkelig sum for å skrive, samt et litt underlig løfte om god helse.

Jeg kunne fortsatt å fortelle om denne knapt 500 sider lange romanen. Om Davids forhold til venner, forelsker, fiender og andre som krysser hans vei, men jeg ville fort ha  fortalt for mye, og det skal jeg passe meg vel for.

Det jeg likevel kan si uten å røpe noe mer enn det jeg allerede har gjort, er at The Angel’s Game er en spennende og medrivende oppfølger av Shadow of the Wind. I noe av det samme miljøet og med mye av den samme stemningen, er det lett å bli oppslukt av Ruiz Zafóns fortelling. Han maler deilige skildringer av miljø og følelser. Det er mørkt og dystert. Og vakkert. Den første halvdelen av  romanen tar ihvertfall meg tilbake til en verden jeg var trist over å forlate når jeg la fra meg spanjolens første oversatte verk. Og alt synes såre vel.

Men etter hvert går jeg littegranne lei. Språket er hele veien like deilig liksom-pretensiøst, men historien fenger meg ikke like sterkt som forløperen. Og det blir lettere å legge boka fra seg. Men ikke så lett at jeg legger den til side. Og godt er vel egentlig det, for den tar seg opp igjen mot slutten.

Dette er en bok med mange uutalte sider. Mørke og systre. Delvis en slags kriminalroman, men ikke egentlig det heller. Spennende, ja, men ikke en spenningsroman. En slags kobling mellom krim og spenning med diabolske elementer og mye annet. Eller er det diabolsk?

Carlos Ruiz Zafón spinner en forseggjort og kompleks historie på noe som vel egentlig er et ganske begrenset grunnlag. Men han gjør det godt. Nesten like godt som i Shadow of the Wind.

Jeg er glad jeg lot meg overtale meg selv til å plukke den med meg fra bokhandelen – og ned fra bokhylla. Om enn ikke fullt så glad som jeg var over mitt første kjennskap med Ruiz Zafón.

The Angel’s Game er også gitt ut på norsk av Gyldendal Norsk Forlag under tittelen «Engelens spill».

Sidetall: 441
Forlag: Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 978-0-297-85555-2
Utgivelsesår: 2009

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Gavin Young: Eye On the World
Neste innlegg:
Eric Newby: Slowly Down the Ganges
 

2 kommentarer

2 kommentarer på “Carlos Ruiz Zafón: The Angel’s Game”

  1. Geirden 28. mar 2010 kl. 7:28 am

    Det er alltid skummelt å besøke gamle steder. Glorien falmer fort. Det samme gjelder med en del forfattere. Kanskje det er tilfelle med denne? Takk for anmeldelsen. Jeg tror jeg står over.
    .-= Geir´s last blog ..Hvis jeg skulle stanse tiden… =-.

  2. Ståleden 31. mar 2010 kl. 11:51 am

    Stå gjerne over den, men ikke la Shadow of the Wind blåse forbi deg. Den syns jeg er stor. Og dette er heller ingen dårlig bok. Hadde jeg lest den først, ville jeg sikkert vært temmelig begeistret, men den holder ikke helt til mål i forhold til forgjengeren.

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge