8. des 2011

Stephen Fry: The Hippopotamus

Skrevet av kl. 9:00 pm i kategorien Fry, Stephen

Den etter hvert avdankede poeten Edward Lennox Wallace, nylig avskjediget  fra sin jobb som teaterkritiker i en avis, blir bedt av sin kreftsyke guddatter Jane om å la seg bli invitert til en gammel skolekamerat Lord Michael Logan for å gjøre noen diskrete undersøkelser omkring mystifistiske hendelser. Som dn hengivne gudfaren han er, stiller han opp. Og som det syke svinet av en mannsgris han også er, benytter han enhver anledning til å knytte fysiske bånd til enhver quinde han møter, skape furore med en vederstyggelig oppførsel og i det hele tatt bidra til å gjøre de flestes tilværelse mest mulig miserabel.

Men av en eller anne grunn er denne avskyelige mannen også en eiegod fyr som ønsker, om ikke alle, så ihvertfall forholdsvis mange alt godt – og som også er villig til å strekke seg et stykke for å bidra til dette. En av de han tar inn under sine beskyttende vinger er, i tillegg til Jane, sitt andre gudbarn Ted. Som av en litt uklare grunner tilskrives helbredende krefter. Og disse kreftene, som gutten selv er hellig overbevist om at han eier, utløses av det man med et fint ord kaller promiskuøs adtferd 🙂

Edward/Ted/Tedward rapporterer jevnlig tilbake til Jane i form av  utfyllende og usammenhengende brev krydret med synspunkt på alt mulig rart, men kvinner, sex og moral kan sies å være favorittemaene…

Dette er ikke på noe vis en seriøs roman. Det er hysterisk morsomt, ihvertfall store deler av den, groteskt, velformulert, tøysete og vovet på grensen til grisete – og en sjelden gang over grensen. Det er en bok å le seg krokete av – eller irritere seg grønn over. Moroa kommer av innhold av denne tyoen:

Soda jumped and barked with pleasure. Never occurred to her to wonder what the fuck we were doing playing games like this late at night in the middle of a thunder-storm. Still, I suppose if you’re a dog and are used to watching humans zooming around at high speed in metal boxes, staring at large sheets of paper at breakfast.time and breathing in smoke from short white tubes, then nothing the species does has the power to surprise you.

Samtidig som The Hippopotamus til tider er til å le seg skvett krokete av, må jeg vel også få si det ikke er en bok for de som lett lar seg støte av humor  med seksuelle under og overtoner. Selv syns jeg Stephen Fry går litt over streken innimellom, men samtidig er det ikke noe vondt i det som skildres – bare litt ufyselig…

Stephen Fry er en av mine absolutt favorittengelskmenn. En lett overvektig homse med avvæpnende selvironi og overveldende språklig ekvilibrisme, både muntlig og skrftlig – og  med det jeg oppfatter som et hjerte av gull. Ekvilibrismen stråler godt i The Hippopotamus, og er i mine øyne grunn god nok til å lese de 400 sidene.

Sidetall: 400
Forlag: Arrow Bookds
ISBN: 978-0-099-45703-9
Utgivelsesår: 2004

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Thorvald Steen: Historier om Istanbul
Neste innlegg:
Haruki Murakami: South of the Border, West of the Sun
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge