18. jan 2012

Haruki Murakami: South of the Border, West of the Sun

Skrevet av kl. 8:37 pm i kategorien Murakami, Haruki

I South of the Border, West of the Sun følger vi Hajime, noe så uvanlig som et enebarn i etterkrig-Japan. Hans beste venn, kanskje hans eneste, er Shimamoto, ei jente som også er enebarn. Disse to følges hjem fra skolen, og tilbringer ettermiddager i samtale, stillhet og med å lytte til hennes fars samling av LP-plater . Så uatskillelige som de er, mister de likevel kontakten når Hajime og familien flytter.

Noen tiår går, Hajime prøvesmaker kjærlighet og svik – hovedsaklig sitt eget svik. Studenttilværelsen følger med sine gleder og furstrasjoner. Og så følger et tiår av desillusjonert ensomhet og tilfeldige forhold.  Helt til han lyke smiler til han og han finner seg selv sammen med sin kone Yukiko og to døtre og med en jobb han føler tilfredshet med, eier av to jazzklubber. Og så dukker Shimamoto opp igjen.

Dette er den første romanen jeg har lest av Murakami, og jeg kan med en gang si at det ikke blir den siste. Hans kriver ufattelig vakkert og nært. Med et enkelt og likevel innholdsrikt språk maler han stemninger og personligheter på mesterlig vis. Et godt eksempel er dette avsnittet fra siste del av boka:

As the dawn approached, I gave up trying to sleep. I threw a cardigan over my pyjamas, padded out of the kitchen, and made some coffe. I sat at the kitchen table and watched the sky grow lighter by the minute. It had been a long time since I’d seen the dawn. At one end of the sky a line of blue appeared, and like blue ink on a piece of paper it spread slowly across the horizon. If you gathered together all the shades of blue in the world and picked the bluest, the epitome of blue, this was the color you would choose. I rested my elbows on the table and looked at that scene, my mind blank. When the sun showed itself over the horizon, that blue was swallowed up by ordinary sunlight. A single clud floated above the cemetery, a pure white clud, its edges distinct. A clud so sharply etched you could write on it. A new day had begun. But what this day would bring, I had no idea.

Murakamis virkelighet er tydelig japansk. Men hans språk og tema er allmennmenneskelig – eller ihvertfall felles for de delene av verden som fikk ta del i velstands- og demokratiutviklingen etter andre verdenskrig. Og mens jeg leste gjorde jeg meg da også tanker om at dette i stor grad kunne ha vært skrevet nesten hvor som helst i den såkalte industrialiserte verden, Europa, USA, Australia – eller Japan. For hverdagslivet skiller seg ikke så enormt fra hverandre i disse delene av verden, selv om kulturene tradisjonelt kan være «worlds apart».

Så det budskap Murakami treffer meg med er rimelig kulturuavhengig, og i hans egne ord dette:

And now, finally, I end up where I began and I’s better get used to it. No one will weave dreams for me – it is my turn to weave dreams for others. That’s what I have to do. Such dreams may have no power, but if my own life is to have any meaning at all, that is what I have to do.

Probably

Om jeg vil anbefale denne korte romanen? Selvsagt!

Boka er også gitt ut på norsk under tittelen «Vest for solen, syd for grensen»

Sidetall: 187
Forlag: Vintage Books
Norsk forlag: Pax
ISBN: 0-099-44857-2
Norsk ISBN: 978-82-530-3227-6
Utgivelsesår: 2003

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Stephen Fry: The Hippopotamus
Neste innlegg:
Colin Thubron: Behind the Wall – Journey through China
 

Ingen kommentarer

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge