4. apr 2012

Julian Barnes – The Sense of an Ending

Skrevet av kl. 3:17 pm i kategorien Barnes, Julian

Julian Barnes er den type forfatter som alltid hatt en fremskutt plass i hyllene til bokhandlere med engelskpråklige titler, men som jeg av forskjellige grunner alltid har latt ligge. På den måten faller han på samme liste som Graham Swift og Melvyn Bragg uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje skyldes det overeksponering, kanskje kanskje noe i forlengelse av overeksponeringen: Det skrives så mye om de at de blir for flinke for meg – det jeg liker å kalle Jo Nesbø-syndromet. Mannen er jo flink til alt, hvor interessant kan han da være?

Men etter å ha holdt på med den uendelige og tullete The Blue Horizon av Wilbur Smith siden oktober, hadde jeg behov for en tynn bok med et enkelt og seriøst tema. The Sense of an Ending  var den korteste boken på flyplassen i Phuket, og boken virket seriøs nok. Og siden boken vant Man Booker-prisen for 2011 måtte det vel være noe med den. Med ett var ikke lenger Julian Barnes forfatteren hvis bøker jeg aldri plukket opp.
Tony Webster, skilt enbarnsfar og kunstforhandler, ser tilbake til siste året på videregående, og på forholdet til den nye eminensen i vennegjengen på fire, den intellektuelt overlegne, klartenkende og beskjedne Adrian Finn. Gode venner, men litt ubalanserte, de har stor respekt for Adrian. Tony har et forhold til Veronica, men slik Tony husker det klarer han ikke gi seg hen til forholdet. Etter en stund blir Veronica og Adrian sammen. I Tonys erindring er det en helt grei sak, han hadde ikke hjertet med seg, det hadde Adrian og Veronica – i hvertfall slik Tony husker det. Veronica, derimot, har et anstrengt forhold til Tony.

Men nå er Tony pensjonert, han lever sitt rolige og ryddige liv i egen leilighet et sted utenfor London. Han har et godt forhold til ekskona Margareth og til datteren. Ingen store spenninger, verken oppturer eller nedturer. Men så dukker det opp et brev fra en advokat opp. Adrian er død for lenge siden, det samme er Veronicas mor (ja, faktisk). Men Veronicas mor vil at Tony skal overta Adrians dagbok. Veronica nekter. Men hvorfor? Tony prøver å gjenoppta kontakten med sin gamle flamme. I prosessen dukker det ting fram fra erindringen Tony helt har glemt. Det som presser seg fram er ikke fordelaktig. Det han husker er heller ikke helt representativt for det som faktisk har skjedd. Noe fordi det er ting Tony ikke vet, noe fordi det er ting Tony ikke vil vite.

Kan vi stole på vår egen hukommelse når vi skal se tilbake på våre egne liv. Hva har vi fortrengt, og hva tar vi vare på? Hvilke overraskelser ligger på lur, i hvilken grad forskjønner vi vår egen historie? Og i tilfelle; hvordan skal vi forstå vår felles historie? Hvem har rett til å skrive historien? Temaet er interessant. Jeg deler ikke Barnes’ skepsis til vår evne til å erindre, og til hvorvidt vår hukommelse gir en representativ Spørsmålet om hvem som eier historien er et stort spørsmål, for den enkelte av oss er det ikke ubetydelig hvordan vi ser tilbake på våre egne liv. Forskjønner vi for i det hele tatt tåle de valgene vi har gjort og de livene vi har levd?

Jeg tror for min egen del at Barnes – eller Tony Webster – tar feil. Med unntak av Alzheimer light, vi husker det vi husker, og sannheten er ikke langt fra vår egen forståelse av vår egen historie. En annen sak er hvorvidt våre fortellinger om våre egne liv samsvarer med de minnene vi har. Hvorvidt vi har mot til å fortelle den historien vi faktisk husker i forhold til den vi helst vil glemme. En aktuell problemstilling i en norsk litteraturtradisjon der biografien spiller en svær rolle.

Jeg liker temaet Barnes tar opp, men jeg vet ikke om jeg er enig i konklusjonen hans. Jeg liker Tony Webster, men jeg vet ikke om jeg tar fortellingen hans. I en god roman framstår protagonisten med en klar og selvstendig stemme. Andre ganger skinner det alt for lett igjennom at det egentlig er forfatteren som skriver. Kritikerne roser Barnes for hans klare og skarpe språk, jeg sitter igjen med inntrykket av at dette ikke handler om Tony Webster men om Julian Barnes. Det liker jeg ikke. Jeg liker å bli lurt.

Rett etter at jeg var ferdig med boken følte jeg meg litt snytt. Jeg likte Tony Webster. Jeg liker denne typen problemstilling. Jeg var ikke helt fornøyd med måten Julian Barnes skrev om det. Jeg er mer positiv nå noen dager etter at jeg ble ferdig med boken. Men jeg vet ikke om jeg er helt overbevist. Denne typen erindrings- og refleksjonsromaner fins det mange av. Noen av dem er bedre enn denne. Barnes sin bok er mer av akademisk interesse enn god fordi den skaper nerve som dirrer. Jovisst, nerve har den, men altså ikke så mye at jeg blir overbevist.

Jeg tror jeg overser Julian Barnes ved neste korsvei.

Sidetall: 144
Forlag: Vintage
ISBN: 978-009-957-033-2
Utgivelsesår: 2011

Og her: En link til Bloglovin. Vi må markedsføre Skrift, og da må slike grep til. Følg min blogg med bloglovin

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Colin Thubron: Behind the Wall – Journey through China
Neste innlegg:
Bloglovin
 

6 kommentarer

6 kommentarer på “Julian Barnes – The Sense of an Ending”

  1. solgunnden 6. apr 2012 kl. 10:44 pm

    Jeg likte boka godt. Jobber med anmeldelsen for tiden, men har landet på terningkat 5. Jeg syns språket er langt over gjennomsnittlig godt, men jeg skjønte hvorfor moren til Veronica hadde dagboka hans, og jeg skjønte hvem denne utviklingshemmede gutten/mannen var – som den eneste i verden virker det som? Har lest anmeldelser der leseren fikk sjokk på slutten.
    solgunn recently posted..Mark Haddon : Kabang, 199 siderMy Profile

  2. Geirden 7. apr 2012 kl. 9:56 am

    Jeg har litt blandede følelser om boken nå en uke etter at jeg er ferdig med den. Kanskje burde jeg gjort som deg og ventet til boken hadde sunket før jeg skrev om den? Kanskje skulle jeg sagt mer om hvordan jetlag påvirker leseopplevelsen? Min opplevelse av boken var i stor grad formet av en akutt reisetrøtthet.
    På en måte er jeg enig i at språket er godt. Men kanskje er det akkurat det språklige som gjør at jeg ikke blir helt overbegeistret. Noen ganger tok jeg meg i å tenke at dette ble for klinisk og rent, som om det ikke var plass til det poetiske – som jeg mener er en vesentlig del av det skjønnlitterære. Jeg har også lagt merke til at flere anmeldere enn meg reagerer på det samme. Da tenker jeg på hva Geoff Dyer skriver i New York Times eller muligens hva Carl Joakim Gagnon skriver i Morgenbladet.
    Men det skal sies at jeg ser mer velvillig på boken enn jeg gjorde forrige uke.

  3. solgunnden 7. apr 2012 kl. 10:33 am

    Akutt reisetrøtthet kan vel ødelegge de beste bøker vil jeg tro. Hadde det sånn en uke etter at jeg kom hjem fra Usa i januar. Så tung og trøtt i hodet at det kjentes som om alt var et ork. Før jeg opplevde det sjøl trodde jeg jetlag for det meste var overdrevent fjås. Skal lese Morgenbladet på jobb på tirsdag, har ikke tilgang her.
    solgunn recently posted..En lørdagsvakt på biblioteketMy Profile

  4. [...] bloggere har skrevet om boka: Skrift er litt skeptisk, Har du lest? og Julies Bokbabbel er fornøyd, og Migrating Coconuts var vilt [...]

  5. Clementineden 31. aug 2012 kl. 9:19 am

    Merkelig, jeg likte boken godt da jeg leste den, spesielt begynnelsen, selv om jeg syns at historien var lite troverdig, ja nesten dårlig, og ikke minst slutten var bare tåpelig.

    Som deg ble jeg likevel fascinert av temaet og jeg var kanskje farget av at jeg har lest litt av Julian Barnes før, og virkelig beundrer noe av det han har skrevet (Arthur and George er fantastisk).

    Men NÅ, over ett år etter at jeg leste boken, fremstår den som ganske svak og jeg angrer på at jeg var såpass positiv som jeg tross alt var i min omtale. Egentlig syns jeg ikke den fortjente å vinne Bookerprisen!

  6. Geirden 22. des 2012 kl. 10:54 pm

    Hei Clementine og Solgunn
    Som du kanskje forstår har denne bloggen blitt liggende en stund, og når jeg/vi nå er innom igjen, ser jeg blant annet deres kommentar. Beklager at de har blitt liggende så lenge uten respons, men høsten går fort og lesing har blitt nedprioritert de siste månedene.

    Hukser du hva du kom fram til etter å ha lest Morgenbladet, Solgunn?

    Clementine: Jeg har fordøyd boken mer nå over et halvt år etter at jeg leste den, og jeg har ikke forandret mening. Det jeg har forandret, er forståelsen av hvorfor det ble slik: Det er en litterær klisjé vi sjelden snakker om, og det er intellektuelle middelaldrende britiske forfattere, gjerne menn, som skriver på en litt melankolsk, reflektiv og dempet måte som vi ofte faller for og som kanskje gjør oss blinde for at bak stilen ligger det av og til … ingenting?

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge