Arkiv for juni, 2012

20. jun 2012

William Dalrymple – Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India

Skrevet av i kategorien Dalrymple, William,Uncategorized

Tittelen høres kanskje ut som en professoral fagbok i moderne religionssosiologi, og kan kanskje skremme vettet av de som er på jakt etter lette reiseskildringer fra fjerne himmelstrøk med varmere klima og fargerikere mennesker og skikker enn det vi har her mellom de blå fjelle.

Men ikke la deg skremme. Dette ér en reiseskildring, det er en lettlest bok, og det er et møte med fargerikere mennesker fra et subkontinent som vi tror vi vet så mye om, men som  slik de pleier å si skjønner at vi kan mindre om jo mer vi vet.

Og det som er helt klart, er at etter å ha lest denne boken så skjønner jeg at mye av det jeg tenker og kan om det moderne, religiøse India bare er forestillinger og synsinger om ting jeg virkelig ikke har peiling på. Men ikke bare det; Det er en bok som forteller meg at mye jeg trodde om min egen verdensanskuelse virkelig viser seg å være helt feil. Det jeg trodde var unikt ved det vestlige, det kristelige, det norske, fins og lever i beste velstand i det moderne, religiøse India.

Ta for eksempel nådebegrepet. Nåde, har jeg lært, er det som kjennetegner den kristne teologi. Uforbeholden og ufortjent tilgivelse for de som innrømmer sine feiltråkk og viser oppriktig vilje til å endre kurs. Men det er feil, skal jeg tro denne boken. Beskrivelsen av det muslimske sufistmiljøet i Sind-provinsen viser hvordan dette er en helt grunnleggende forestilling som former møtet mellom mennesker og menneskers syn på seg selv.

Hva slags bok er det? En porsjon reiseskildring, en porsjon indisk Canterbury Tales og en porsjon serieartikler med enkeltportretter. William Dalrymple reiste som tjueåring til Asia, skrev om det og slo seg opp som en av Storbrittanias mest anerkjente reiseskribenter i bølgen etter Paul Theroux, Gavin Young, Colin Thubron og Bruce Chatwin. Gjennombruddet var boken In Xanadu som beskriver hans reise i 1987 fra England til Kina langs landeveien med 700 pund på konto. Etterhvert har han slått seg til på en farm utenfor New Delhi, og har fortsatt med å skrive bøker, først og fremst med Indias nære historie som tema.

Det er som expat i India han skriver denne boken. I stedet for en enkelt reise gjennom det indiske subkontinentet består den av en rekke mindre reiser over flere år på kryss og tvers for å møte enkeltpersoner som har viet livene sine fullstendig til en av de utallige religiøse retningene som fins i landet. Spørsmålet han stiller seg, er: Hvordan overlever de religiøse tradisjonene i et India som forandrer i så stor grad at det meste av det vi forbinder med indisk er i ferd med å forsvinne? Han møter ni forskjellige mennesker som bruker deler eller hele livet til å vie livet til sin bestemte trosretning. At det er liv som koster gir boken et sterkt inntrykk av, noen har brutt med familier for å følge sin valgte retning, noen praktiserer en tro som for utenforstående virker så outrert at en i Norge hadde politianmeldt det. Det er nære, varme og respektfulle beskrivelser som gjør at det som virker sært og fjernt nesten blir forståelig og nesten ønskelig. Dels viser boken hvordan det moderne India holder på å sluke disse relikviene fra gammel indisk religion. Dels viser den hvordan en del forestillinger vi tror er unike for oss også fins i indisk tro.

Jeg nevnte nådebegrepet, nestekjærlighetsprinsippet viser seg for eksempel i den mest ekstreme retningen vi møter, en tantristisk demonsekt i Bengal som hadde fått det norske kristenfolk på 20-tallet til å gå av skaftet og sendt Mangel på forståelse fra vestlige misjonærer først og fremst, men også fra kolonimakten, har stemplet noe som i en indisk sammenheng framstår som noe godt og menneskevennlig – i hvertfall i den formen William Dalrymple presenterer den.

Negativt: Veldig lite – han skriver interessant, møter mennesker som lever ut til dels ekstreme skikker på en fordomsfri og åpen måte som er misunnelsesverdig og eksemplarisk: Full av respekt overfor kvinnen som velger å sulte seg selv til døde fordi venninnen har gjort det samme og fordi det er det ultimate offer for å komme seg ut av livshjulet som fyller tilværelsen med smerte. Men han har funnet en mal som han følger slavisk. Først en introduksjon til sted, kultur og mennesker. Dernest et direkte intervju med en enkelt representant for den religiøse retninge, så en konklusjon. Strukturmessig er det få overraskelser, og kapitlene kan leses i akkurat den rekkefølgen du selv vil. På en måte gjør det boken mer forutsigbar enn den hadde behøvd å være, og det tar litt av spenningen vekk fra den. Men dette er en så liten innvending at det ikke burde hindre noen å plukke opp og lese denne helt fantastisk vakre boken.

Hvis du har lyst til å forstå hvor lite du egentlig forstår av India – og kanskje ditt eget verdensbilde – så løper du til nærmeste nettbutikk og skaffer deg denne.

Sidetall: 260 + forord
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-1-4088-0124-6
Utgivelsesår: 2009

Share on Facebook

4 kommentarer

19. jun 2012

Min sommerlesing – Geirs versjon

Skrevet av i kategorien - Egne skriverier

Annettes lille bokboble har utfordret den norske bokbloggeverden til å åpenabre sine lyster, eller var det lister(?) over hvilke bøker de har tenkt å lese i sommer. For min måte å plukke bøker på, er det i utgangspunktet en totalt fremmed tanke, da jeg som regel går etter innfallsmetoden når jeg skal velge neste bok. Men de blogginnleggene denne serien har ført til har gitt meg en rekke lesetips som kommer til føre til nye bokinnkjøp. Ja, bokinnkjøp, jeg lider av en sykdom med følgende symptomer: Jeg må eie bøkene jeg leser.

Som en liten takk for tipsene prøver jeg nå å vri litt på min egen praksis, og presenterer her en liten knippe bøker jeg vet jeg skal lese de neste ukene – bare jeg blir ferdig med….

Joseph Heller – Catch-22 fikk jeg til jul av en kamerat for farlig mange år siden. 3. juledag var jeg i bokhandelen og byttet den med Ancient Evenings av Norman Mailer. Jeg bleste aldri Ancient Evenings, og han som gav gaven var litt skuffa over valget mitt. Senere begynte en av mine tidligere elever å mase om at jeg måtte lese denne boken, siden det var den beste boken han noen gang har lest. Jarle har veldig god litteratursmak (han leser og liker som regel de bøkene jeg anbefaler ham å lese), så jeg lovte ham å ta ham på hansken, som det ikke heter. Nå er jeg på side 42 og har vært omrking det sidetallet et par-tre dager nå. Det er flere grunner til det, blant annet at det er fotball-EM og at jeg for alvor har oppdaga noe de kaller «Twitter». Begge er klare eksponenter for tidstyveri. Men samtidig er jeg ikke helt hekta på boka enda, og er fremdeles spent på om jeg klarer å runde side 101, det magiske sidetallet for hvorvidt jeg leser ferdig en bok eller ikke. Men sant skal sies, denne klassikkeren, sær som de første førti sidene er, begynner å bli ganske morsom, og en dag kommer jeg nok til å knekke koden.

 

Paul Theroux – Riding the Iron Rooster er den eneste reiseskildringen av min favorittforfatter Paul Theroux jeg ikke har lest enda. Nå har jeg hatt den på lista over «neste bok» ganske lenge, men det tok så hinsides lang tid å bli ferdig med The Blue Horizon av WIlbur Smith at den bare har blitt stående. Grunnen til at jeg har lyst til å lese den nå, er for det første at brodern holder på å lese den, og jeg liker ikke at han har lest en Paul Theroux-bok jeg ikke har lest. Dernest leste jeg for et år siden Behind the Wall av Colin Thubron, en nok som overrasket meg positivt og som gav meg mersmak på Kina. Å lese hva Paul Therous skriver om dette landet ble da ekstra interessant, i og med at når jeg blir født som reisebokforfatter i neste liv, så skal jeg skrive de bøkene Paul Theroux ikke rakk å skrive.

 

J. Marten Troost – The Sex Life of Cannibals. Smak på tittelen da. Jeg elsker reiseskildringer, og har lest flere som har saumfart det blå kontinentet. Mye vil ha mer, og da jeg helt tilfeldig googla borti denne tittelen måtte jeg bare ha den. Den handler om livet som innflytter på en av Oceanias mange utilgjengelige men dog så attråverdige øyer, og hvis resten av boka er like god som tittelen og forfatternavnet, så blir det en fornøyelse. Jeg  bli ferdig med Catch-22.

 

Christie Watson – Tiny Sunbirds Far Away er ei bok jeg tilfeldigvis bumpa borti på Norli på Madla, likte tittelen og leste de første to linjene. Der stod det Lagos og Nigeria, og boka var ikke på mange sidene. Jeg har vært i Lagos, og det er en stund siden jeg har lest bøker med tema fra dette helt spesielle landet, og dermed var leselysten tent. Nå er forfatteren forfatterskoleforfatter fra England uten noen som helst form for tilknytning til Nigerdeltaet, som er arena for bokens personer, og det fins andre og sikkert langt mer spennnede representanter for Nigeriansk litteratur enn en hvit kvinne fra beste britiske middelklasse. Men noen ganger får det bare være. Jeg skal lese denne i sommer.

Jonas Jonasson – Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er akkurat den typen bøker jeg pleier å hoppe over av den enkle grunn, eller faktisk to enkle grunner, at jeg ikke liker å lese skandinaviske forfattere, og fordi alle andre anbefaler boken. Bøker andre anbefaler blir med unntakt av en motvillig Catch-22 stående i butikkhylla, men denne gangen virket ideen så sprø og temaet så festlig at jeg bare må gi den en sjangse. Og når det først er en skandinavisk bok, så er forfatteren svensk, og svenske forfattere kan jeg tåle. I hvertfall Per Wästberg, en for mange ukjent forfatter som har skrevet noen av de mest fantastiske bøkene jeg noen gang har lest. Men akkurat det får bli temaet for en annen bloggartikkel.

Da er det bare å håpe at noen finner dette interessant, og kanskje plukker opp et boktips eller ett.

 

Share on Facebook

5 kommentarer

10. jun 2012

Wilbur Smith: The Blue Horizon – eller: Hvilke bøker er det vits å bruke tid på?

Skrevet av i kategorien Smith, WIlbur

Er det egentlig vits i å bruke tid på å skrive anmeldelse av ei bok som The Blue Horizon? Eller: Er det i det hele tatt vits i å bruke tid på å lese ei bok som The Blue Horizon?

Litt statistikk: Jeg skreiv for et par år siden en bloggartikkel om at jeg bare hadde 295 bøker igjen å lese hvis jeg skulle følge snittantallet bøker de siste årene. Etter at jeg skrev artikkelen gikk lesefrekvensen drastisk opp en kort periode, men så sank den ned til under ti bøker i året, noe som betyr at jeg har enda færre bøker igjen å lese.

I følge librarything.com-siden min begynte jeg å lese The Blue Horizon den 21. august 2011. Jeg lukket igjen boken den 3. juni 2012. Jeg brukte altså over ni måneder på boken, og imellomtiden har jeg lest 4 andre bøker. Hvordan kan jeg da i det hele tatt forsvare en sånn prioriteirng.

Flere aktuelle spørsmål dukker opp. Det første: Hvorfor leser jeg så få bøker for tiden? Hvordan kan jeg bruke åtte måneder på ei bok som The Blue Horizon? Vel, den er på 570 sider, jeg har hatt det travelt i vinter. Men jeg har også sosiale medier. Facebook (ikke så aktiv der, men jeg er innom daglig), blogger (leser en del blogger, også om bøker – viktig stimulerende aktivitet), og Twitter. Ja, før leste jeg bøker på senga. Nå sjekker jeg Twitter. Lesetiden har blitt Twitter-tid. De lange ark har blitt til meldinger på 140 tegn. 140 tegn mange nok ganger på rad erstatter raskt både en bok og tre.

Et annet spørsmål: Skal det være et problem at jeg leser akkurat Wilbur Smith, og ikke annen, tungtveiende litteratur, nå når jeg har så få bøker igjen å lese? Altså, forholdet mellom litteratur og … skal vi si «bøker»?

The Blue Horizon er typisk Wilbur Smith-materiale. Sterke menn erobrer vakre kvinner med ryggrad og det afrikanske kontinent med savages og naturrikdommer. Handlingen er lik alle bøkene i serien med familien Courtney. Barn gjør opprør mot myndighetene i Kappstaden, må reise inn på det afrikanske kontinentet og over Det indiske hav for å ha nok tumpleplass for seg selv og komme unna seg unna lovens lange arm, bygger opp handelsvirksomhet som gjør de ekstremt rike, havner i konflikt med muslimene i Oman og overvinner og blir venner med forløperne til Zulu-stammen nord for Drakensberg-fjellene. Det er spenning, romantikk og eventyr så det holder for et liv, og det store spørsmålet er ikke om de vil klare seg, men hvordan de kommer ut av konflikter som hadde knust vanlige dødelige som oss på fem minutter. For ingen Courtney dør, kanskje en perifer kone eller nær assistent, men aldri en Courtney.

Jeg blir hekta, ja, sorry, men er det god litteratur? Smith skriver som ei kløne, dialogene er arkaiske og kunstige, personskildringene endimensjonerte og overfladiske. Skurker er skurker, og helter helter og alle andre er kulisser uten sjel. Jeg lærer ikke mye om mennesket av å lese dette, kanskje oppdager jeg nye sider ved Afrikas, for ikke å si, Omans historie, som det faktum at det bodde mennesker i Afrika før 1700…

Så er det vits i å bruke tid på denne dritten? Det er ikke god litteratur, den tilfredsstiller ikke mine krav til troverdighet og ny innsikt, det er ei drittbok med en flott og drømmende tittel, og fullstendig unyttig bruk av tid. Men noen ganger må man drømme seg vekk, noen ganger trenger man uangripelige helter og slemme skurker, og noen ganger får man bare innse at man kommer til å lese neste bok i serien også… om ikke av noen annen grunn enn at jeg har lest de elleve forrige bøkene i fortellingen om Courntey-familien i Afrika.

Sidetall: 778
Forlag: Pan
ISBN: 978-0-330-37631
Utgivelsesår: 2003

Share on Facebook

6 kommentarer