10. jun 2012

Wilbur Smith: The Blue Horizon – eller: Hvilke bøker er det vits å bruke tid på?

Skrevet av kl. 10:57 am i kategorien Smith, WIlbur

Er det egentlig vits i å bruke tid på å skrive anmeldelse av ei bok som The Blue Horizon? Eller: Er det i det hele tatt vits i å bruke tid på å lese ei bok som The Blue Horizon?

Litt statistikk: Jeg skreiv for et par år siden en bloggartikkel om at jeg bare hadde 295 bøker igjen å lese hvis jeg skulle følge snittantallet bøker de siste årene. Etter at jeg skrev artikkelen gikk lesefrekvensen drastisk opp en kort periode, men så sank den ned til under ti bøker i året, noe som betyr at jeg har enda færre bøker igjen å lese.

I følge librarything.com-siden min begynte jeg å lese The Blue Horizon den 21. august 2011. Jeg lukket igjen boken den 3. juni 2012. Jeg brukte altså over ni måneder på boken, og imellomtiden har jeg lest 4 andre bøker. Hvordan kan jeg da i det hele tatt forsvare en sånn prioriteirng.

Flere aktuelle spørsmål dukker opp. Det første: Hvorfor leser jeg så få bøker for tiden? Hvordan kan jeg bruke åtte måneder på ei bok som The Blue Horizon? Vel, den er på 570 sider, jeg har hatt det travelt i vinter. Men jeg har også sosiale medier. Facebook (ikke så aktiv der, men jeg er innom daglig), blogger (leser en del blogger, også om bøker – viktig stimulerende aktivitet), og Twitter. Ja, før leste jeg bøker på senga. Nå sjekker jeg Twitter. Lesetiden har blitt Twitter-tid. De lange ark har blitt til meldinger på 140 tegn. 140 tegn mange nok ganger på rad erstatter raskt både en bok og tre.

Et annet spørsmål: Skal det være et problem at jeg leser akkurat Wilbur Smith, og ikke annen, tungtveiende litteratur, nå når jeg har så få bøker igjen å lese? Altså, forholdet mellom litteratur og … skal vi si «bøker»?

The Blue Horizon er typisk Wilbur Smith-materiale. Sterke menn erobrer vakre kvinner med ryggrad og det afrikanske kontinent med savages og naturrikdommer. Handlingen er lik alle bøkene i serien med familien Courtney. Barn gjør opprør mot myndighetene i Kappstaden, må reise inn på det afrikanske kontinentet og over Det indiske hav for å ha nok tumpleplass for seg selv og komme unna seg unna lovens lange arm, bygger opp handelsvirksomhet som gjør de ekstremt rike, havner i konflikt med muslimene i Oman og overvinner og blir venner med forløperne til Zulu-stammen nord for Drakensberg-fjellene. Det er spenning, romantikk og eventyr så det holder for et liv, og det store spørsmålet er ikke om de vil klare seg, men hvordan de kommer ut av konflikter som hadde knust vanlige dødelige som oss på fem minutter. For ingen Courtney dør, kanskje en perifer kone eller nær assistent, men aldri en Courtney.

Jeg blir hekta, ja, sorry, men er det god litteratur? Smith skriver som ei kløne, dialogene er arkaiske og kunstige, personskildringene endimensjonerte og overfladiske. Skurker er skurker, og helter helter og alle andre er kulisser uten sjel. Jeg lærer ikke mye om mennesket av å lese dette, kanskje oppdager jeg nye sider ved Afrikas, for ikke å si, Omans historie, som det faktum at det bodde mennesker i Afrika før 1700…

Så er det vits i å bruke tid på denne dritten? Det er ikke god litteratur, den tilfredsstiller ikke mine krav til troverdighet og ny innsikt, det er ei drittbok med en flott og drømmende tittel, og fullstendig unyttig bruk av tid. Men noen ganger må man drømme seg vekk, noen ganger trenger man uangripelige helter og slemme skurker, og noen ganger får man bare innse at man kommer til å lese neste bok i serien også… om ikke av noen annen grunn enn at jeg har lest de elleve forrige bøkene i fortellingen om Courntey-familien i Afrika.

Sidetall: 778
Forlag: Pan
ISBN: 978-0-330-37631
Utgivelsesår: 2003

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Verdens bokdag-meme: 15 uovervinnelige bøker
Neste innlegg:
Min sommerlesing – Geirs versjon
 

6 kommentarer

6 kommentarer på “Wilbur Smith: The Blue Horizon – eller: Hvilke bøker er det vits å bruke tid på?”

  1. KindleJoyden 10. jun 2012 kl. 5:16 pm

    hehe… nå flirer jeg her… har også lest samtlige bøker i Courtney serien. Og Ballantynes serien. Og absolutt alle de andre bøkene som Smith har gitt ut og som jeg har fått lagt mine klamme fingre rundt. Jeg er delvis, men bare delvis, enig i det du skriver. Resultatet av Wilbur Smith fanatismen min har resultert i 10 uker i Afrika fordelt på 3 turer og 4 land i det sørlige Afrika. Jeg digger Smith’s beskrivelse av kontinentet og kommer til å reise tilbake – igjen og igjen.
    De siste bøkene hans er – for å bruke ditt ord – dritt. Jeg er så evig enig! Han har gått ut på dato for lenge siden. Mannen har passert 80 og burde hvilt på sine laurbær. Men de gamle Smith-bøkene, de gamle – DE er fantastiske de. Synes jeg. På engelsk, vel å merke. Personenen, vel – enkelte av dem noe grunne – kanskje. Men kunnskapen om landet, dyrene, luktene, politikken og følelsen av Afrika. Vel, den kombinasjonen har jeg ennå tilgode å finne noen å overgå. Alexander McCall Smith og «Ladie’s Detective Agency No.1» er nær. Men ikke helt der.
    Åhh.. Nå fristet det med et gjensyn av de tidligere bøkene hans… Så, takk for påminnelsen 🙂
    KindleJoy recently posted..Bokomtale – "Nostradamus’ Testamente" av Tom EgelandMy Profile

  2. Geirden 10. jun 2012 kl. 6:56 pm

    Du er mer enig med meg enn du tror, tror jeg. Jeg syns også de første bøkene var veldig gode, både When The Lion Feeds og serien fra 80-tallet oste spenning, spesielt Golde Fox og Rage falt i smak.
    Selv mistenker jeg Wilbur for å ha satt ut skrivingen sin til andre, så masseprodusert virker det, og dialogen var mye tøffere og bedre den gang da. Det som fenger for meg, er det samme som fenger for deg. Men jeg har en liten innvending, og det er at han appelrer til en bit av Afrika som jeg på mange tror er forbeholdt rike og velbestående og som den gjengse afrikaner sjelden får oppleve selv. Det er også for lett å kjenne igjen de fordomsfulle beskrivelsene av f.eks. svarte politikere, og det er noe jeg ikke syns er helt behagelig. Men som en forfatter som driver med drømmer, funker det.

  3. KindleJoyden 10. jun 2012 kl. 7:35 pm

    Da er vi mer på nett, Geir 🙂 Jeg er også overbevist om at han har «satt ut» skrivinga si. Så sterkt, at jeg ble oppringt av VG etter anmeldelsen min av Smith’s siste bok. De skulle ha et innlegg om denne boka oversatt til norsk. Ikke er bare boka dårlig på engelsk, men på norsk er den rett og slett rævva.. sett i lys av hva mannen Virkelig Kunne! Engang… Golden Fox og spesielt Rage er flotte bøker. 80-tallet var hans gullalder. Ja, Smith skriver for «den hvite mann». Likevel aner jeg en respekt likevel, motsetninger som de har – Ballantynes og Courtneys. Jeg har besøkt Sør-Afrika, Botswana, Namibia og Zambia. Vært på båttur på Zambezi-elven. Følte meg helt i Smith’s ånd, dog 30 år for seint ute… Skulle gitt hva som helst for å besøke disse landene på 1900-tallet 🙂
    KindleJoy recently posted..Bokomtale – "Nostradamus’ Testamente" av Tom EgelandMy Profile

  4. Geirden 10. jun 2012 kl. 7:47 pm

    Jeg vet akkurat hva du snakker om. På en måte kjenner jeg meg igjen når jeg er der, på en annen måte har noe av både råskapen og uskylden forsvunnet. Og som deg tror jeg det ligger mer respekt i bøkene enn det den godeste Wilbur får kreditt for. Men: Jeg arrangerte en gang et seminar med André Brink og kom i skade for å spørre om det var likhetstrekk mellom landskapsskildrinegne til Brink og Smith. Hadde Brink hatt pistol hadde han skutt meg der og da…

  5. KindleJoyden 10. jun 2012 kl. 8:17 pm

    hehe… kriger har sannsynligvis startet av mindre 🙂
    Jeg ser vi har et par bøker i hyllene av André Brink. Jeg leste «En lenke av stemmer» engang på midten av 80’tallet, men må beklemt innrømme at jeg ikke husker bæret av boka idag.. Har også «An Instant in the Wind» stående, engelsk utgave som jeg foretrekker. Hvilken av disse kan du anbefale? Nå bare MÅ jeg lese en Brink bok for å fullt forstå dybden i spørsmålet du stilte 😉
    KindleJoy recently posted..Bokomtale – "Nostradamus’ Testamente" av Tom EgelandMy Profile

  6. Geirden 10. jun 2012 kl. 8:19 pm

    Haha, morsomt :D. En lenke av stemmer fungerte bra, An Instant in the wind er ikke det beste han har skrevet. Jeg ville anbefalt Imaginings of Sand, som er ei fantastisk bok, og hvor deler av historien berører den samme perioden som Courtneys i When The Lion Feeds. Du får den vel på Kindle for en rimelig penge:)

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge