16. jul 2013

Paulo Coelho: Aleph – eller: Egosime satt i system

Skrevet av kl. 12:42 pm i kategorien Coelho Paulo

Det er sjelden jeg slakter en bok så totalt som jeg slaktet Manuscript found in Accra av Paulo Coelho, så hva var mer naturlig enn å gi meg i kast med neste bok av samme forfatter?

Paulo Coelho, eller hans litterære alter ego, uvisst om dette er faction eller fiction er frustrert, deprimert og har mistet gnisten. Ikke har han glede av å reise, ikke av å skrive, ikke av å nyte livet. Alt er tungt og fåfengt, og mannen er inne i en av sitt livs store kriser. For å bote på sin eksistensielle krise møter han sin «Master», som kommer med følgende visdomsord:

You are not here anymore. You’ve got to leave to return to the present.


Gyldne ord i ørene til dem som trenger et påskudd for å slippe alt og bare reise, og det er det Alter-Coelho gjør. Via omveier havner han sammen med sin russiske agent, en oversetter og et helt portefølje av agenter på en egen vogn på den transsibirske jernbane over de russiske stepper fra Moskva til Vladivostok. Men før toget går fra Moskva møter han en ung tyrkisk musikker , HIlal, som insisterer på at hun er den personen som vil redde hans liv. Hun har reist helt fra Jekaterinburg ved på den andre siden av Ural-fjellene bare for å treffe ham. Alter-Coelho avviser henne bryskt, men tar henne med på togturen likevel. Først må hun bo med de andre passasjerene, men etter ganske kort tid får hun egen kupe i Cuelho-vognen. Og toget går. Alter-Coelho og Hilal er som hund og katt, men etterhvert utvikler forholdet seg til kremt uten at jeg helt forstår hva, og på slutten av togreisen i Vladivostok viser det seg at Hilal har rett. Hun viser Alter-Coelho tilbake til hans Alef, han gjennomdager meningen med livet, roen, freden og sameksistensen med universet, og gullkornene strømmer fra forfatterens penn som vanlig.

Alef?

Ordet er en henvisning til Borges’ novelle av samme navn, der han sier at på et område med en diameter på 2 til 3 cm der hele universets rom er tilstede i ett. Alef er det punktet der man er til stede over alt samtidig og derfor kan ha både optimal innsikt og optimal fred. Jippi! Mens Hilal viser Paulo tilbake til det Alef han som stresset forfatter og verdensborger har mistet, koser de seg også fælt. Samtidig viser det seg at Paulo og Hilal har en lengre historie sammen. Det er nemlig åtte kvinner i Paulos liv som har bidratt til å forme hans nåværende liv, og han vil ikke finne fullkommen fred får han har forsonet seg med alle kvinnene. Hilal er nummer fem i rekken av kvinner fra forrige liv Paulo må finne en forsoning med. Og dermed blir Alef både en reise gjennom Russland og en reise tilbake i tid.

Man kan velge en av to ting her. Å gjøre det man egentlig burde gjøre: Å kalle boken det den er (fjas) og sette punktum her, eller å gå litt dypere inn på et par ting.

Hva er dette for en historie?
Etter å ha lest boken begynte jeg å google, og fant raskt ut at både Paulo (jada), Hilal og den transibirske reisen fins. Det er til og med laget en dokumentar om den, og det som både filmen og Coelhos blogg viser, er at det aller meste av det som skrives om (med unnakt av metafysikken) faktisk har funnet sted. Er dette da faction eller fiction? Hvis sistnevnte så er det bare å si greit, artig lesning, men kanskje ikke helt for meg. Hvis faction: Hva er det som skjer her? Eller: Hva er det som feiler deg? Er det slik du behanlder mennesker, Paulo? Er det på denne måten du ser verden? Fins det da noe i det hele tatt jeg har å lære av deg? Da må jeg advare folk mot dette skvipet. Fascinerende som det enn er at det fins mennesker som dette som så til de grader har et slikt fokus på livet. Og det bringer meg over på neste punkt, som kanskje er en større innsikt:

Stor navle samler mye støv
Hvis det som omtales her er representativt for de åndelige selvrealistene er de de mest selvopptatte menneskene som fins. Det viktigste er at jeg får fred og innsikt. Om andre må lide for at jeg får det jeg trenger, så er det ikke så farlig. Det er jo til deres eget beste på sikt, er det ikke? Hvis dette er representativt for Coelho, er han den største egoisten jeg har kommet over, og får en eimen smak i munnen. Ja, den innsikten jeg får av å lese dette, er at det ikke er så stor forskjell på finanshaiene og selvrealiseringsgribbene. At det nyreligiøsiteten og new age-filosofien egentlig innebærer, er en rå egoisme? Heldigvis ser Coelho litt av dette selv. På slutten av boken skriver han med Hilals stemme:

No, nothing has changed. But we – we who went off in search of our kingdom and found lands we had never seen before – we know we are different (s.279)
You are just an egotist, who thinks the world owes you something. There’s no point arguing, but I know she’s right.

En fin togtur
Betenkeligheter til side, mange av bokens 300 side er likevel gode. Språket er enkelt og godt, og som reiseskildring får jeg igjen lyst til selv å foreta turen fra Moskva til Vladivostok. Jeg har lest Paul Theroux’ «My Secret History» der forfatteren i en bok som også kan kalles faction reiser motsatt vei. Begge bøkene gir meg den samme stemningen av det å være på vei, og det er en pirrende følelse. Det er noe ved å være bundet i en vogn over tid, å sitte stille og være på et sted og samtidig se et helt kontinent, noe jeg kunne tenkt meg å prøve selv. Det er noe ved det å krysse kontinenter.

Men som bok? Jo, les den gjerne, men ta budskapet med en enorm klype salt. Det var en underholdende uke mens jeg leste den, men jeg tror det får holde med Coelho for meg nå. Vi tilhører ikke samme skole.

Sidetall: 300
Forlag: Harper
ISBN: 978-0-00-743583-4
Utgivelsesår: 2011

Share on Facebook
Forrige artikkel:
Paulo Coelho: Manuscript found in Accra
Neste innlegg:
Edmund de Waal: The Hare With Amber Eyes
 

3 kommentarer

3 kommentarer på “Paulo Coelho: Aleph – eller: Egosime satt i system”

  1. StineMaden 17. jul 2013 kl. 9:09 pm

    Alef var ikke en bok etter min smak heller (http://stinema.blogspot.no/2012/03/alef-av-paulo-coelho.html), men pga Zahir, som jeg har hørt på lydbok tidligere, gir jeg ikke opp Coelho helt ennå. Men noe av hans forfatterskap plukkes nok heller ikke opp med det aller første.

  2. Geirden 20. jul 2013 kl. 10:03 pm

    Hmm, jeg kan nesten tenke meg at Coelho fungerer bedre på lydbok enn som tekst. Eller kanskje. Tre fra sære til dårligeg bøker jo ikke nødvendigvis at han ikke er verd å lese. Han har solgt flere bøker enn det jeg noen gang kan drømme om hvertfall. 🙂
    Geir recently posted..DørstokkmilaMy Profile

  3. Ståleden 30. jul 2013 kl. 8:02 pm

    Etter å ha lest dine omtaler av Coelhos skriblerier får jeg mindre og mindre lyst til å lese noe av mannen. Men noen av covrene er jo fine, da…

Adressesporing | RSS for kommentarer

Legg inn en kommentar

CommentLuv badge