26. des 2012

Merethe Lindstrøm – Dager i stillhetens historie

Skrevet av i kategorien Lindstrøm, Merethe

De beste leseopplevelsene er overraskelser. Derfor var utgangspunktet ganske godt med denne boken. Jeg hadde aldri hørt om boken før, men tittelen var interessant, og en bok om våre hemmelige liv er alltid interessant. Det jeg ikke fikk med meg var at dette ikke handlet om et (relativt) ungt par, men godt voksne mennesker som har passert middagshøyden. Hun (fortelleren) har tydeligvis noe å skjule, og mannen har tørket inn og snakker ikke mer. Hva han skjuler fra sin fortid er det ikke lenger mulig å få ut av hans munn, og denne stillheten holder på å ta vettet fra henne.

Overraskelsen? At det jeg fikk var en bok om et eldre ektepar som hadde sluttet å snakke sammen. Jeg trodd edet handlet om et yngre par som hadde hemmeligheter å skjule – og kanskje se disse bli avdekket etterhvert som boken skred fram. Jeg fikk også enda en overraskelse: Dager i stillhetens historie vant Nordisk råds litteraturpris i 2012. I noens omtaler enn thriller, hos andre et mesterverk det var umulig å legge fra seg.

For min del fikk jeg historien om et par der hun i tidlig voksenalder adopterer vekk gutten sin og vil ikke ha noe mer med ham å gjøre. Ektemannen får ikke vite om dette før etter at de har giftet seg, og vil gjerne at kvinnen prøver å finne barnet. Mannen er av jødisk opprinnelse, og har opplevd at nesten hele familien forsvant i nazistenes gasskamre under krigen. Begge har historier de ikke har sagt alt om til hverandre. Dette preger forholdet, men ugjennomsnakket som det er, får det bli liggende uten å prege samlivet deres for mye.

På sine gamle dager får de en hushjelp fra Latvia. De vil egentlig ikke ha henne, men føler seg presset av barna til å ansette henne. Men etterhvert blir de avhengig av hushjelpen, et nært vennskap oppstår, men hun blir til barnas forferdelse en dag sagt opp og forsvinner ut av deres liv, men ikke ut av deres tanker. Det besynderlige er at samtidig som hushjelpen forsvinner, stilner mannen hen og slutter å snakke. Hvorfor?

Stillheten ligger der med sine ufullendte fortellinger, og dette påvirker hele livet til paret. Hvorfor ble det sånn? Hvordan klarer særlig hun å leve med det? Hvorfor måtte de gi sparken til en kvinne de begge satte høyt? Hva skjedde egentlig i ungdommen?

De beste leseopplevelser er overraskelser. Men de beste opplevelsene slukes også på kort tid. Jeg brukte et par måneder på boken. Jeg er av den oppfatning av at en bok aldri er bedre enn den mentale tilstanden til leseren. Jeg har hatt fokus på mye annet i det siste, boken har blitt lest i korte drag over lang tid uten at jeg fikk den store flyten i den. Det tok kanskje brodden av den viktige spenningen jeg tror må være i enhver bok. Stilistisk er det veldig vakkert skrevet, temaet er interessant for de aller fleste. Men en bok må ha en nerve som får meg til å bla om sidene også når jeg egentlig må gjøre noe annet, og det klarte ikke Dager i stillhetens historie.

Om jeg anbefaler den? For deg som liker sakte, dvelende refleksjon uten de store høydene er nok dette bra. Tittelen reflekterer innholdet. Den var verd å plukke med seg fra bokhandelen på Stavanger Lufthavn. Men foreløpig ikke noe mer. Kanskje når jeg har fordøyd den og tenker tilbake på den  – om et års tid?

Om den fortjener Nordisk råds litteraturpris? Ikke i min verden.

Sidetall: 219
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35247-8
Utgivelsesår: 2011

Share on Facebook

7 kommentarer

22. jul 2012

Har blogging litterære kvaliteter? Paul Theroux og litterær skravling

Skrevet av i kategorien - Egne skriverier

(Først publisert på Verden og vestkysten)

Litteratur eller skravling?
Er blogging litteratur,  eller er det tekstlig skravvel uten verdi?

Jeg har vært i skrivemodus for tiden, og har brukt de siste to ukene til å legge siste hånd på verket på en serie artikler til en bok som noen av oss kommer til å gjøre tilgjengelig i løpet av august. Det har vært en omstendelig prosess som har vart i snart to år nå, med stadige skriveøkter, skriveverksteder, tilbakemeldinger, omskrivinger, justering av innhold, struktur og språk. Det har vært en prosess der hvert ord har blitt veid, hvor hvert avsnitt har blitt vurdert nøye, og det som ikke har holdt mål har blitt kassert.

Les videre »

Share on Facebook

12 kommentarer

20. jun 2012

William Dalrymple – Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India

Skrevet av i kategorien Dalrymple, William,Uncategorized

Tittelen høres kanskje ut som en professoral fagbok i moderne religionssosiologi, og kan kanskje skremme vettet av de som er på jakt etter lette reiseskildringer fra fjerne himmelstrøk med varmere klima og fargerikere mennesker og skikker enn det vi har her mellom de blå fjelle.

Men ikke la deg skremme. Dette ér en reiseskildring, det er en lettlest bok, og det er et møte med fargerikere mennesker fra et subkontinent som vi tror vi vet så mye om, men som  slik de pleier å si skjønner at vi kan mindre om jo mer vi vet.

Og det som er helt klart, er at etter å ha lest denne boken så skjønner jeg at mye av det jeg tenker og kan om det moderne, religiøse India bare er forestillinger og synsinger om ting jeg virkelig ikke har peiling på. Men ikke bare det; Det er en bok som forteller meg at mye jeg trodde om min egen verdensanskuelse virkelig viser seg å være helt feil. Det jeg trodde var unikt ved det vestlige, det kristelige, det norske, fins og lever i beste velstand i det moderne, religiøse India.

Ta for eksempel nådebegrepet. Nåde, har jeg lært, er det som kjennetegner den kristne teologi. Uforbeholden og ufortjent tilgivelse for de som innrømmer sine feiltråkk og viser oppriktig vilje til å endre kurs. Men det er feil, skal jeg tro denne boken. Beskrivelsen av det muslimske sufistmiljøet i Sind-provinsen viser hvordan dette er en helt grunnleggende forestilling som former møtet mellom mennesker og menneskers syn på seg selv.

Hva slags bok er det? En porsjon reiseskildring, en porsjon indisk Canterbury Tales og en porsjon serieartikler med enkeltportretter. William Dalrymple reiste som tjueåring til Asia, skrev om det og slo seg opp som en av Storbrittanias mest anerkjente reiseskribenter i bølgen etter Paul Theroux, Gavin Young, Colin Thubron og Bruce Chatwin. Gjennombruddet var boken In Xanadu som beskriver hans reise i 1987 fra England til Kina langs landeveien med 700 pund på konto. Etterhvert har han slått seg til på en farm utenfor New Delhi, og har fortsatt med å skrive bøker, først og fremst med Indias nære historie som tema.

Det er som expat i India han skriver denne boken. I stedet for en enkelt reise gjennom det indiske subkontinentet består den av en rekke mindre reiser over flere år på kryss og tvers for å møte enkeltpersoner som har viet livene sine fullstendig til en av de utallige religiøse retningene som fins i landet. Spørsmålet han stiller seg, er: Hvordan overlever de religiøse tradisjonene i et India som forandrer i så stor grad at det meste av det vi forbinder med indisk er i ferd med å forsvinne? Han møter ni forskjellige mennesker som bruker deler eller hele livet til å vie livet til sin bestemte trosretning. At det er liv som koster gir boken et sterkt inntrykk av, noen har brutt med familier for å følge sin valgte retning, noen praktiserer en tro som for utenforstående virker så outrert at en i Norge hadde politianmeldt det. Det er nære, varme og respektfulle beskrivelser som gjør at det som virker sært og fjernt nesten blir forståelig og nesten ønskelig. Dels viser boken hvordan det moderne India holder på å sluke disse relikviene fra gammel indisk religion. Dels viser den hvordan en del forestillinger vi tror er unike for oss også fins i indisk tro.

Jeg nevnte nådebegrepet, nestekjærlighetsprinsippet viser seg for eksempel i den mest ekstreme retningen vi møter, en tantristisk demonsekt i Bengal som hadde fått det norske kristenfolk på 20-tallet til å gå av skaftet og sendt Mangel på forståelse fra vestlige misjonærer først og fremst, men også fra kolonimakten, har stemplet noe som i en indisk sammenheng framstår som noe godt og menneskevennlig – i hvertfall i den formen William Dalrymple presenterer den.

Negativt: Veldig lite – han skriver interessant, møter mennesker som lever ut til dels ekstreme skikker på en fordomsfri og åpen måte som er misunnelsesverdig og eksemplarisk: Full av respekt overfor kvinnen som velger å sulte seg selv til døde fordi venninnen har gjort det samme og fordi det er det ultimate offer for å komme seg ut av livshjulet som fyller tilværelsen med smerte. Men han har funnet en mal som han følger slavisk. Først en introduksjon til sted, kultur og mennesker. Dernest et direkte intervju med en enkelt representant for den religiøse retninge, så en konklusjon. Strukturmessig er det få overraskelser, og kapitlene kan leses i akkurat den rekkefølgen du selv vil. På en måte gjør det boken mer forutsigbar enn den hadde behøvd å være, og det tar litt av spenningen vekk fra den. Men dette er en så liten innvending at det ikke burde hindre noen å plukke opp og lese denne helt fantastisk vakre boken.

Hvis du har lyst til å forstå hvor lite du egentlig forstår av India – og kanskje ditt eget verdensbilde – så løper du til nærmeste nettbutikk og skaffer deg denne.

Sidetall: 260 + forord
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-1-4088-0124-6
Utgivelsesår: 2009

Share on Facebook

4 kommentarer

19. jun 2012

Min sommerlesing – Geirs versjon

Skrevet av i kategorien - Egne skriverier

Annettes lille bokboble har utfordret den norske bokbloggeverden til å åpenabre sine lyster, eller var det lister(?) over hvilke bøker de har tenkt å lese i sommer. For min måte å plukke bøker på, er det i utgangspunktet en totalt fremmed tanke, da jeg som regel går etter innfallsmetoden når jeg skal velge neste bok. Men de blogginnleggene denne serien har ført til har gitt meg en rekke lesetips som kommer til føre til nye bokinnkjøp. Ja, bokinnkjøp, jeg lider av en sykdom med følgende symptomer: Jeg må eie bøkene jeg leser.

Som en liten takk for tipsene prøver jeg nå å vri litt på min egen praksis, og presenterer her en liten knippe bøker jeg vet jeg skal lese de neste ukene – bare jeg blir ferdig med….

Joseph Heller – Catch-22 fikk jeg til jul av en kamerat for farlig mange år siden. 3. juledag var jeg i bokhandelen og byttet den med Ancient Evenings av Norman Mailer. Jeg bleste aldri Ancient Evenings, og han som gav gaven var litt skuffa over valget mitt. Senere begynte en av mine tidligere elever å mase om at jeg måtte lese denne boken, siden det var den beste boken han noen gang har lest. Jarle har veldig god litteratursmak (han leser og liker som regel de bøkene jeg anbefaler ham å lese), så jeg lovte ham å ta ham på hansken, som det ikke heter. Nå er jeg på side 42 og har vært omrking det sidetallet et par-tre dager nå. Det er flere grunner til det, blant annet at det er fotball-EM og at jeg for alvor har oppdaga noe de kaller «Twitter». Begge er klare eksponenter for tidstyveri. Men samtidig er jeg ikke helt hekta på boka enda, og er fremdeles spent på om jeg klarer å runde side 101, det magiske sidetallet for hvorvidt jeg leser ferdig en bok eller ikke. Men sant skal sies, denne klassikkeren, sær som de første førti sidene er, begynner å bli ganske morsom, og en dag kommer jeg nok til å knekke koden.

 

Paul Theroux – Riding the Iron Rooster er den eneste reiseskildringen av min favorittforfatter Paul Theroux jeg ikke har lest enda. Nå har jeg hatt den på lista over «neste bok» ganske lenge, men det tok så hinsides lang tid å bli ferdig med The Blue Horizon av WIlbur Smith at den bare har blitt stående. Grunnen til at jeg har lyst til å lese den nå, er for det første at brodern holder på å lese den, og jeg liker ikke at han har lest en Paul Theroux-bok jeg ikke har lest. Dernest leste jeg for et år siden Behind the Wall av Colin Thubron, en nok som overrasket meg positivt og som gav meg mersmak på Kina. Å lese hva Paul Therous skriver om dette landet ble da ekstra interessant, i og med at når jeg blir født som reisebokforfatter i neste liv, så skal jeg skrive de bøkene Paul Theroux ikke rakk å skrive.

 

J. Marten Troost – The Sex Life of Cannibals. Smak på tittelen da. Jeg elsker reiseskildringer, og har lest flere som har saumfart det blå kontinentet. Mye vil ha mer, og da jeg helt tilfeldig googla borti denne tittelen måtte jeg bare ha den. Den handler om livet som innflytter på en av Oceanias mange utilgjengelige men dog så attråverdige øyer, og hvis resten av boka er like god som tittelen og forfatternavnet, så blir det en fornøyelse. Jeg  bli ferdig med Catch-22.

 

Christie Watson – Tiny Sunbirds Far Away er ei bok jeg tilfeldigvis bumpa borti på Norli på Madla, likte tittelen og leste de første to linjene. Der stod det Lagos og Nigeria, og boka var ikke på mange sidene. Jeg har vært i Lagos, og det er en stund siden jeg har lest bøker med tema fra dette helt spesielle landet, og dermed var leselysten tent. Nå er forfatteren forfatterskoleforfatter fra England uten noen som helst form for tilknytning til Nigerdeltaet, som er arena for bokens personer, og det fins andre og sikkert langt mer spennnede representanter for Nigeriansk litteratur enn en hvit kvinne fra beste britiske middelklasse. Men noen ganger får det bare være. Jeg skal lese denne i sommer.

Jonas Jonasson – Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er akkurat den typen bøker jeg pleier å hoppe over av den enkle grunn, eller faktisk to enkle grunner, at jeg ikke liker å lese skandinaviske forfattere, og fordi alle andre anbefaler boken. Bøker andre anbefaler blir med unntakt av en motvillig Catch-22 stående i butikkhylla, men denne gangen virket ideen så sprø og temaet så festlig at jeg bare må gi den en sjangse. Og når det først er en skandinavisk bok, så er forfatteren svensk, og svenske forfattere kan jeg tåle. I hvertfall Per Wästberg, en for mange ukjent forfatter som har skrevet noen av de mest fantastiske bøkene jeg noen gang har lest. Men akkurat det får bli temaet for en annen bloggartikkel.

Da er det bare å håpe at noen finner dette interessant, og kanskje plukker opp et boktips eller ett.

 

Share on Facebook

5 kommentarer

10. jun 2012

Wilbur Smith: The Blue Horizon – eller: Hvilke bøker er det vits å bruke tid på?

Skrevet av i kategorien Smith, WIlbur

Er det egentlig vits i å bruke tid på å skrive anmeldelse av ei bok som The Blue Horizon? Eller: Er det i det hele tatt vits i å bruke tid på å lese ei bok som The Blue Horizon?

Litt statistikk: Jeg skreiv for et par år siden en bloggartikkel om at jeg bare hadde 295 bøker igjen å lese hvis jeg skulle følge snittantallet bøker de siste årene. Etter at jeg skrev artikkelen gikk lesefrekvensen drastisk opp en kort periode, men så sank den ned til under ti bøker i året, noe som betyr at jeg har enda færre bøker igjen å lese.

I følge librarything.com-siden min begynte jeg å lese The Blue Horizon den 21. august 2011. Jeg lukket igjen boken den 3. juni 2012. Jeg brukte altså over ni måneder på boken, og imellomtiden har jeg lest 4 andre bøker. Hvordan kan jeg da i det hele tatt forsvare en sånn prioriteirng.

Flere aktuelle spørsmål dukker opp. Det første: Hvorfor leser jeg så få bøker for tiden? Hvordan kan jeg bruke åtte måneder på ei bok som The Blue Horizon? Vel, den er på 570 sider, jeg har hatt det travelt i vinter. Men jeg har også sosiale medier. Facebook (ikke så aktiv der, men jeg er innom daglig), blogger (leser en del blogger, også om bøker – viktig stimulerende aktivitet), og Twitter. Ja, før leste jeg bøker på senga. Nå sjekker jeg Twitter. Lesetiden har blitt Twitter-tid. De lange ark har blitt til meldinger på 140 tegn. 140 tegn mange nok ganger på rad erstatter raskt både en bok og tre.

Et annet spørsmål: Skal det være et problem at jeg leser akkurat Wilbur Smith, og ikke annen, tungtveiende litteratur, nå når jeg har så få bøker igjen å lese? Altså, forholdet mellom litteratur og … skal vi si «bøker»?

The Blue Horizon er typisk Wilbur Smith-materiale. Sterke menn erobrer vakre kvinner med ryggrad og det afrikanske kontinent med savages og naturrikdommer. Handlingen er lik alle bøkene i serien med familien Courtney. Barn gjør opprør mot myndighetene i Kappstaden, må reise inn på det afrikanske kontinentet og over Det indiske hav for å ha nok tumpleplass for seg selv og komme unna seg unna lovens lange arm, bygger opp handelsvirksomhet som gjør de ekstremt rike, havner i konflikt med muslimene i Oman og overvinner og blir venner med forløperne til Zulu-stammen nord for Drakensberg-fjellene. Det er spenning, romantikk og eventyr så det holder for et liv, og det store spørsmålet er ikke om de vil klare seg, men hvordan de kommer ut av konflikter som hadde knust vanlige dødelige som oss på fem minutter. For ingen Courtney dør, kanskje en perifer kone eller nær assistent, men aldri en Courtney.

Jeg blir hekta, ja, sorry, men er det god litteratur? Smith skriver som ei kløne, dialogene er arkaiske og kunstige, personskildringene endimensjonerte og overfladiske. Skurker er skurker, og helter helter og alle andre er kulisser uten sjel. Jeg lærer ikke mye om mennesket av å lese dette, kanskje oppdager jeg nye sider ved Afrikas, for ikke å si, Omans historie, som det faktum at det bodde mennesker i Afrika før 1700…

Så er det vits i å bruke tid på denne dritten? Det er ikke god litteratur, den tilfredsstiller ikke mine krav til troverdighet og ny innsikt, det er ei drittbok med en flott og drømmende tittel, og fullstendig unyttig bruk av tid. Men noen ganger må man drømme seg vekk, noen ganger trenger man uangripelige helter og slemme skurker, og noen ganger får man bare innse at man kommer til å lese neste bok i serien også… om ikke av noen annen grunn enn at jeg har lest de elleve forrige bøkene i fortellingen om Courntey-familien i Afrika.

Sidetall: 778
Forlag: Pan
ISBN: 978-0-330-37631
Utgivelsesår: 2003

Share on Facebook

6 kommentarer

24. apr 2012

Verdens bokdag-meme: 15 uovervinnelige bøker

Skrevet av i kategorien - Egne skriverier

A Bend in the River - en av femten uovervinnelige

Stines notater minner meg på at det er verdens bokdag i dag, og inviterer til følgende meme, som jeg ikke klarer dy meg for å delta på.  Vi pleier ikke bidra med så mye annet enn bokanmeldelser her på Skrift, men akkurat denne utfordringen klarte jeg ikke si nei til:

«Skriv ned 15 bøker du har lest og som du alltid vil huske. Bruk kun 15 minutter! Send deretter utfordringen videre til dine bloggvenner.»

1. Cormac McCarthy – The Road
2. V. S. Naipaul – A Bend in the River
3. V. S. Vassanji – The In-Between World of Vikram Lall
4. Joan Didion – The Year of Magical Thinking
5. William Boyd – The New Confessions
6 og 7. Paul Theroux – My Secret History/My Other Life: A Novel
8. Graham Greene – Burnt Out Case
9. Bruce Chatwin – What am I doing Here?
10. Peter Mathiessen – African Silences
11. Gavin Young – Slow Boats to China
12. Josepn Conrad – Almayer’s Folly: A Story of an Eastern River (Modern Classics)
13. André Brink – Imaginings of Sand
14. Edward Gargan – The River’s Tale: A Year on the Mekong
15. Gil Courtemanche –   A Sunday at the pool in Kigali

Finner du ikke noe leseverdig på denne listen foreslår jeg at du begynner med strikking i stedet. Og med det sier jeg som Stine:

…da oppfordrer jeg andre interesserte til å dele 15 av sine minneverdige leseropplevelser, og legg gjerne igjen en lenke til ditt innlegg under kommentarer!

 

Share on Facebook

4 kommentarer

9. apr 2012

David Vann – Legends of a Suicide

Skrevet av i kategorien Vann David

Jeg kom over denne boken helt tilfeldig. Den sto helt alene i bokhylla på Norli i Stavanger. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren før, aldri vært borti tittelen, omslaget som jeg ofte lgger merke til på mine bokvandringer i tomme norske bokhyller var helt nytt for meg.  Ingen andre Vann-bøker, ikke flere kopier, bare helt alene for seg selv unselig og umerkelig. Noe ved tittelen gjorde meg nysgjerrig, og følgende beskrivelse på baksiden av boka sementerte inntrykket:

Roy is still young when his father, a failed dentist and hapless fisherman, puts a .44 magnum to his head and kills himself on the deck of his beloved boat.

Jeg lot boka stå igjen ensom og forlatt, men vel hjemme måtte klarte jeg ikke å fortrenge boken fra minnet, og et par dager senere skjedde det uungåelige. Kanskje syntes jeg synd på boken, kanskje var det noe i omtalen bak på boka som gjorde det, kanskje det var tematikken som bar løfter om trist sårhet hos det postmoderne, vellykkede mennesket i øvre middelklasse med yacht i Hillevåg og hytte i Sirdal – livets tomhet hos de som fyller det med mammon og karriere uten innhold. Boken fikk et liv i min egen bokhylle.

Og nå har jeg lest historien om Roy og hans forhold til faren, den mislykkede tannlegen og fiskeren Jim. Ikke bare mislykket som tannlege eller fisker, men som far, som ektemann, som innovatør, jeger, overvintrer og hva vet jeg. 40 år gammel tar Jim livet sitt. Dette gjør et uutslettelig inntrykk på Roy, som tretten år gammel har flyttet sammen med moren og søsteren til California og overlatt Jim til seg selv og sine traumer i Alaska. Legends of a Suicide er seks forskjellige vinklinger på selvmordet og på Roys relasjon til faren. At en far tar livet sitt påvirker en tenåring på mange måter. Hver måte fortjener sin egen vinkling, og det er dette Legends gir oss.

Ble du klokere nå? Ikke det nei. Jeg har likevel noen betraktninger om boken som kan gjøre den interessant.

For det første: Dette er ikke en roman. Det er heller ikke en novellesamling. Desverre gjør ikke omslaget eller innledningen noen signaler om hva slags tekst det er. Derfor ble jeg ganske forvirret av perspektivskiftene til å begynne med. Selvmordet skjer ikke likt hver gang. Det ene øyeblikket er vi i Alaska, det neste i California. Så ser vi historien fra Roys vinkel, deretter fra faren, før vi møter Roy igjen 17 år eldre idet han vender tilbake til åstedet for ulykksaligheten.

For det andre: Noen av fortellingen er korte, mens selve hovedfortellingen utgjør to tredjeleder av boken og forteller en helt annen historie enn de fem andre. Her er temaet forholdet mellom faren og sønnen, om hvordan et voksent menneske kan bli så opptatt av seg selv at sønnen forsvinner i den voksnes traumer. Denne delen av boken får meg ofte til å tenke på Cormack McCarthys The Road, både stilistisk og innholdsmessig. Det er far og sønn alene mot naturen og tilværelsen i et språk så nakent og rått at det gjør nesten like vondt å lese som det The Road var. Det er den nakne livets råskap som uten å male ut viser livets brutalitet nesten så vemmelig at jeg enkelte steder setter kaffen i halsen. Som man vet, det er ganske vanskelig å få til.

For det tredje: Boken får meg ofte til å tenke på Norge. Stemningen, skogen (den ekle granskogen), fjordene, mørket og stemningen, henvisningen til norske fiskere i teksten, gir meg assosiasjoner til norske forfatterskap, kanskje det er derfor boken har slått an blant norske lesere?

Den enkle og sterke måten å fortelle på sammen med tematikken som er ubehagelig levende gjør boken til en av få som jeg ikke klarer å legge fra meg før jeg er ferdig med den. Sammenligningen med The Road er nevnt av mange, noen beskylder Vann for å plagiere. Det er ikke tilfelle, ettersom boken kom ut omtrent samtidig med The Road. Men mens The Road er en slags krone på et langt forfatterverk, er Legends starten av et forfatterskap. McCarthy geniforklares. Hvis Vann fortsetter og utvikler seg på samme måte som McCarthy, kommer det til å komme mange store bøker fra Vann i framtiden. Vel verd å følge med på. Et geni i emning?

Bokprogrammet hadde et intervju med David Vann om Fortellinger om et selvmord for en stund siden. Du kan se intervjuet her. Vann er også gjest på litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Så kanskje han er en forfatter verd å ta en ekstra titt på?

Sidetall: 229
Forlag: Penguin
ISBN: 978-01-4104-378-4
Utgivelsesår: 2008

Share on Facebook

5 kommentarer

8. apr 2012

Wolfgang Büscher: Berlin – Moskva, en reise til fots

Skrevet av i kategorien Büscher, Wolfgang

Sommeren 2001 lukket Wolfgang Büscher døra til sitt hjem i Berlin og begynte på en 190 mil lang vandring til Moskva. Gjennom det østlige Tyskland, Polen, Hviterussland og det vestlige Russland går han nesten samme rute som Napoleon og Hitler befalte sine styrker å gjøre. Men til forskjell fra dem når han fram og inntar det største landets hovedstad.

Les videre »

Share on Facebook

2 kommentarer

6. apr 2012

Bloglovin

Skrevet av i kategorien - Egne skriverier

Kanskje ikke det stedet bokbloggere oppsøker først, men også der kan man promotere bloggen sin. Så det gjør vi nå, vi vil gjerne ha flere – og kommenterende – lesere.

bloglovin

Share on Facebook

5 kommentarer

4. apr 2012

Julian Barnes – The Sense of an Ending

Skrevet av i kategorien Barnes, Julian

Julian Barnes er den type forfatter som alltid hatt en fremskutt plass i hyllene til bokhandlere med engelskpråklige titler, men som jeg av forskjellige grunner alltid har latt ligge. På den måten faller han på samme liste som Graham Swift og Melvyn Bragg uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Kanskje skyldes det overeksponering, kanskje kanskje noe i forlengelse av overeksponeringen: Det skrives så mye om de at de blir for flinke for meg – det jeg liker å kalle Jo Nesbø-syndromet. Mannen er jo flink til alt, hvor interessant kan han da være?

Men etter å ha holdt på med den uendelige og tullete The Blue Horizon av Wilbur Smith siden oktober, hadde jeg behov for en tynn bok med et enkelt og seriøst tema. The Sense of an Ending  var den korteste boken på flyplassen i Phuket, og boken virket seriøs nok. Og siden boken vant Man Booker-prisen for 2011 måtte det vel være noe med den. Med ett var ikke lenger Julian Barnes forfatteren hvis bøker jeg aldri plukket opp.
Les videre »

Share on Facebook

6 kommentarer

« Forrige - Neste »