Bildet av Meryl Streep og Amanda Seyfried på kaia på den greske øya er spikret i hodet, Meryl (Donna) synger på sin lett amatøraktige måte

Schoolbag in hand
She leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile

Amanda (Sophie) står stort sett bare og ser på med tallerkenøyene sine, av og til syner hun med, en kort periode står de to damene der med tårer i øynene. Fargemetningen er på topp, og Egérhavet er azurblått av beste merke. Det er noe ubarmhjertig kjent med antydningene i denne scenen.

I jula så jeg Mamma Mia for andre gang. Denne gangen på DVD, mens første tagning var i luksussalen på kinoen i Stavanger.

Førsteinntrykket av Mamma Mia var akkurat passe. En koselig film, masse liv, flotte mennesker, kanskje litt lang, men du verden så sjarmerende. Turen ut fra kinosalen var med spretten gange etter et sommersolstreif til midt i en sommer som allerede var full av sol (kan dette stemme? Jeg husker rett og slett ikke når filmen begynte å gå på kino). Godt å se at folk kan ha det gøy, fest og konflikter i sommervarmen er fornøyelig, og Pierce Brosnan gjør seg bedre som sjarmør enn som sanger.

Men nå, derimot, er det helt andre emosjoner som trigges. Nevnte noen ordet «sentimental»? Neida, gutter er for tøffe for slike ting. Dette er jo pr. definisjon en film for jenter i tre generasjoner, og gutter ser slike filmer fordi jentene vil. Gjør de ikke? Likevel: Jeg ser mine egne barn gå hjemmefra tidlig på morgenkvisten, med sekken på ryggen, bekymringsløse den korte veien til skolen.

Så er det Pierce Brosnans (Sams) tur:

Standing calmly at the crossroads,no desire to run
There’s no hurry any more when all is said and done

Den merkelige følelsen av at man har fått sin mulighet.

Mamma Mia får meg plutselig til å føle at alt gikk så utrolig fort. Nå må jeg se opp får å se mypoden i øya. Jenta som tusla avgårde når meg over skulderen. Og den følelsen som for all del ikke må forveksles med sentimentalitet, beskrives kanskje best i denne setningen fra Donna:

What happened to the wonderful adventures
The places I had planned for us to go
Well some of that we did
But most we didn’t
And why I just don’t know

Og det er jo en strofe som kan gjelde både den ene og den andre. Alle planer og drømmer som farer forbi som skyggen fra en sky på en ellers solrik dag. Og den følelsen som for all del ikke må forveksles med sentimentalitet får meg til å spørre meg selv: Har jeg brukt tiden min så godt?

Det er vel den refleksjonen alle gjør seg en gang innimellom. Det er en del av det fenomenet som kalles «tid». Men den blir så innmari forsterket når spørsmålene kommer i form av solbrune mennesker som danser lykkelige avgårde på en fargesterk gresk øy en sommerdag i en film som per definisjon er en feelgoodflm.

Så da lurer jeg på om jeg egentlig liker sånne filmer så godt? Den ene gangen du ser filmen ser du den gode følelsen av liv og lek, neste gang den smertefulle påminnelsen om at mulighet og virkelighet ikke alltid går hånd i hånd. Virker det bare til å føle meg mindre tilfreds med hvordan jeg har brukt mulighetene mine? Eller er det bare en god påminnelse om alt det fine livet gir og en oppfordring av å ta vare på de gode øyeblikkene som ligger der og venter på en?

Jeg tror jeg holder en knapp på det siste, og ser på filmen som en liten flukt fra hverdagen og et lysstreif inn i en kald, norsk vinternatt. Men samtidig kjenner jeg en liten uro for at Mamma Mia er en pine og en plage for alle hverdagshelter som har nok med å få livene sine til å gå rundt og som ikke trenger noen påminnelse om at alt de går glipp av der ute.

Jeg for min del er bare glad at jeg ikke er den sentimentale typen…

Forøvrig må jeg si som så ofte før at jeg holder en knapp på Colin Firth også i denne filmen.

6 replies
  1. majann
    majann says:

    Du vet geir…det er fordi du for all del ikke blir sentimental av filmen, men allikvel skriver en lang bloggpost om den, og drar fram endel poeng som jeg og mine åtte venninner diskuterte i sommer…som om du hadde vært der…. Fordi jeg ikke kjenner noen andre. Heldig for deg!

    Og ja, vi holder en knapp på Colin Firth, selv om vi blei litt forelska i James Bond da han sang seg inn i hjertene våre i sommer…vi liker «mr. Spontanious» hakket bedre allikevel.. 😀

    Svar
  2. vibeke
    vibeke says:

    ….og gutter ser slike filmer fordi jentene vil…. Hos oss var det omvendt.
    Jeg vet ikke hvorvidt jeg likte filmen. Den handlet jo ikke om noe, sånn i utgangspunktet. Det er en sånn film du smiler litt av, særlig jeg, fordi jeg synes musicals på film blir litt vel dumt. «Ja, nå synger vi litte grann, dere…..». Men joda, den var søt og alt sånn, og fine sanger og fint landskap, og der skulle jeg gjerne vært, særlig akkurat nå.
    Jeg også holder en knapp på Colin Firth. Han avstandsliker jeg veldig godt 🙂

    Svar
  3. Ane
    Ane says:

    Gjett hva ? Jeg holdt meg våken gjennom hele filmen!
    Men det vil ikke si at jeg likte den, dessverre. Er ikke så fan av musikal på film.
    Og ihvertfall ikke sånn: NÅ ER VI ALLE KJEMPEGLADE FILM.

    Men mamma elsket den, jeg er nok fra feil generasjon.. 🙂

    Svar
  4. eilif
    eilif says:

    Må si jeg ble skuffa gitt. Jeg tror gutter ser slike filmer fordi damene vil. De hadde det sikkert moro og alt det der, det kunne vi se, men det blir litt krampaktig, og en humor som jeg ikke helt forstår meg på (gudameg, tre pappaer). Følelse av tiden som forsvinner … kjenner meg igjen, men snu litt på det, det er ikke så galt å se poden forsvinne ut i verden med skolesekken på ryggen og med hele livet foran seg. Det er ikke for ingenting at vi feirer bursdager.

    Svar
  5. Ståle
    Ståle says:

    Jeg likte dene filmen utrolig gdot, jeg. Og gikk på den med en kompis gjorde jeg også. Kjøpte den på DVD rett og slett fordi jeg fikk lyst til å se den igjen. Men så er jeg av den sentimentale sorten, selv om en ikke har lov til å si det…
    Trodde denne bloggposten skulle handle om at du var grudde deg til ourpod skulle flytte hjemmefra og at det fikk deg til å føle deg gammel, jeg. Og det gjorde den på en måte. Men bare litt. Jeg har ikke tenkt de tankene du har nå har gjort ved gjensyn av filmen. Den er lett og glad og bekymringsløs morsom og… Og så må du komme med tungsindige bekymringsfulle tanker om det å ha levd livet eller ei. Men det vil jeg ikke tenke på. Da blir det bare til at jeg begynner å gruble på hvorfor jeg daglig sykler til Statens Hus for å sitte bak et skrivebord og kikke i en skjerm… Æsj!

    Svar
  6. Geir
    Geir says:

    Blandede erfaringer med denne filmen, altså.
    Hva filmen handlet om? Si det? Hva innlegget handlet om? Det kan man også lure på. Men kanskje du oppsummerer det uten å vite om det, Ståle:Hvorfor i all verden skal man gruble på hvorfor man sykler til Statens hus hver morgen? Tenk på all den friske luften du får.
    Jeg tror du har rett, Eilif: Det er en ulidelig vakker tanke å tenke på poden rusle av gårde til skolen. Det er et av bildene som sitter spikret i hjernebarken, og det bildet håper jeg blir der helt til barken tørker inn;-)

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.