Soloppgang

IMG_2851Noen timer etter soloppgang i Trondheim. Bortenfor skyene, i hvert fall. På Skansen stasjon tikker klokka. 9.03, står det. Og noen sekunder. Ett minutt er gått siden toget skulle vært her. Og jeg nyter stillheten denne søndagsmorgenen. Jeg skal til et land hvor alle togforsinkelser over ett sekund rapporteres videre oppover i systemene. Kulturforskjell, kan man vel si. Men det er jo det reise handler om. Å oppleve andre kulturer og å lære av dem.

Landet som skal utforskes etter neste soloppgang er også det landet hvor dette himmellegemet står opp, skal en tro noe av det en har hørt opp gjennom oppveksten. Japan. Nippon med deres eget ord. Eller enda bedre: 日本国. Ikke det at jeg vet fram eller bak på akkurat de tegnene, da… 127 millioner mennesker fordelt på et areal som er litt mindre enn Norge. Noen som sa at vi ikke hadde plass til flere innbyggere her til lands? Spørs om japanere er enige i det…

Tokyo. En by med knappe 7 ganger flere folk enn vi kan skrape sammen her på berget. Verdens største med vel 34 millioner innbyggere. Noen få av dem er norske. Virkelig en by som aldri sover. Og et sted hvor alt skal være ryddig, systematisk og ordnet, etter hva jeg har forstått. Er nok nødvendig også, det, hvis en slik mengde mennesker skal kunne omgås.

Reisen lukt øst vil gi et lengdesnittsinntrykk av landet. Etter noen dager i Tokyo går ferden inn i landet og opp i høyden. Til det som omtales som de japanske alper. Her holder særegne fjellaper til. Aper som om vinteren basker seg i varme kilder. Selv om det er sommer nå, er håpet at de vil vise seg for en langveisfarende.

Fra midt går ferden nord. Helt nord, faktisk. Med tog til den lille byen Wakkanai hvor du på en klarværsdag kan se over til Russland og Sakhalin-øya. Målet for denne delen av reisen er å utforske nord og vandre i vulkanske landskap på øyene et par timers båttur inn mot det asiatiske fastland.

Fra nord tar toget meg sørover igjen. Litt sør for Tokyo og til foten av Fujifjellet. Dette nærmest ikoniske hellige og perfekt kjegleformede vulkanske fjellet som står så sterkt i den japanske folkesjel. Galdhøpiggen ganger 1000 eller noe slikt, kanskje.

For meg ville det ikke vært mulig å besøke Japan uten også å besøke Hiroshima. Byen som ble jevnet med jorden i en kjernefysisk ildkulde og som drepte hundretusener. Byen har reist seg fra asken. Flere ord om hvorfor dette reisemålet er valgt er vel neppe nødvendig.

Avslutningsvis tar Shinkansen-toget meg helt sør på den tredje av Japans hovedøyer, Kyushu. Noen dager i ro og mak ved en vilkansk sandstrand og kort reise til en av Japans høyst aktive vulkaner. Kanskje jeg en kveldsstund kan fange glødende vulkansk aske som kaster seg ut av krateret. Ja, med kamera altså. Ikke hendene.

Så gjenstår det å se hva Nippon kan lære meg. Av møte med mennesker, kultur og natur. Et famlende forsøk på et «Konnichiwa»og et lett bukk får bli første forsøk på å tilpasse meg denne gamle ærverdige kulturen.

Sayonara!

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *