Pedagogiske inspirasjonskilder

Et personlig forhold

Som for mange andre begynte min interesse for Søren Kierkegaard i studietiden. Der de fleste filosofer og teologer vi fordypet oss i var opptatt av å tenke system, møtte jeg her for første gang – etter Sokrates – en som var opptatt av «Hiin enkelte» i det store systemet, for å bruke et begrep Kierkegaard selv brukte mye.

På det første hvite arket i min hebraisk-grammatikk skrev jeg et sitat av Kierkegaard som satte mine studier og min språkforvillelse i perspektiv: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege verden». Nybåren i den akademiske verden var jeg ikke klar over at det egentlige sitatet var en avlegger av Arkimedes og at Kierkegaards versjon lød omtrent som følger:

«Hav ikke travelt med at forandre Verdens Skikkelse, eller dit Vilkaar…nei, tilegn Dig det Christelige, og da skal det vise Dig et Punkt udenfor verden, ved Hjælp af dette skal du bevæge Himmel og Jord..»

Kierkegaard var den filosofen som mange av oss klamret oss til når livet (les; studiene) ble vanskelig og timene på lesesalen ble oppfattet som en vandring i Dødsskyggens dal. Men så var studiet over, det kom grønne enger utenfor lesesalene, og behovet for Søren ble mindre – helt til jeg ble folkehøgskolelærer og igjen kjente på et visst eksistensielt mørke: Jeg oppdaget jeg igjen at Kierkegaards individualfilosofi var en fin knagg å henge en uro på som jeg hadde: At jeg som lærer representerte et system som på tross av sin gode vilje kunne være en bisk venn for mennesker i utvikling. Behovet for å fordype meg grundigere i Søren Kierkegaard var lagt, og gjennom det fant jeg inspirasjonen til grunnstemmen i min egen pedagogiske filosofi.

Et levd liv

De sier om hans liv at hvis man skulle skrive en biografi om Kierkegaard, ville den bare knapt fylt en A4-side. I løpet av de 42 årene han levde, reiset han en gang til Jylland, besøkte broren Peder Kristen på Sjæland noen få ganger, reiste til Sverige én gang, og til Berlin tre ganger. Ellers tilbrakte han dagene i København med å rusle rundt i gatene på formiddagen, og lese og studere på ettermiddagen og om natten.

I wish I was Søren – sometimes. Foto: Ragnhild Hasselgård Morland

Men det som skjedde inne i hodet derimot…

Da han var ung, hadde faren til Søren bannet Gud rett i ansiktet under et tordenvær. Etterpå fikk så dårlig samvittighet at han bebreidet seg selv resten av livet og levde med et svart tungsinn. Faren var ikke i stand til å holde tungsinnet for seg selv, og snakket mye med Søren om de tingene han bar på. Dårlig oppdragelses-pedagogikk etter dagens målestokk.

Gud må ha straffet Sørens pappa. Tre av fem barn døde mens de var unge; døtrene i barsel omtrent samtidig som kona døde og etterlot et tomrom. Farens tungsinn smittet over på Søren. Han reagerte på en måte som ikke er ukjent for det moderne menneske: Ironi, løs humor og utagerende festing.

Etter en fest skriver han:

«Jeg kommer nettopp fra et selskap hvor jeg var sjelen; vittigheter strømmet ut av min munn, alle lo, beundret meg – men jeg gikk, ja den tankestreken bør være like lang som jordban––––––––––––––––––––––– hen og ville skyte meg selv.

Et annet sted skriver han:

«Død og helvete. Jeg kan abstrahere fra alt, men ikke fra meg selv; Jeg kan ikke en gang glemme meg selv når jeg sover.»

Tungsinnet ligger på lur hele tiden. Samtidig kjemper han for å finne meningen med livet. Han høres nesten ut som en av våre elever. Sommeren 1835 er på han på sommerferie og ser ut over havet midt i et stormvær. Da slår det han som et lynnedslag hvor ubetydelig han er i den store sammenhengen. Han skriver etter opplevelsen:

«Det jeg egentlig mangler er å komme på det rene med meg selv om hva jeg skal gjøre, ikke om hva jeg skal erkjenne, bortset fra at erkjennelsen for så vidt alltid må gå forut for enhver handling. Det kommer an på å forstå min bestemmelse, å se hva Guddommen egentlig vil at jeg skal gjøre; det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg, å finne den ide for hvilken jeg vil leve og dø.»

En aha-opplevelse forunt ungdommen?

«Hva gavner det meg at sannheten sto der for meg kald og naken, likegyldig ved om jeg anerkjente den eller ikke, og snarere fremkalte engstelige gys enn tillitsfull hengivelse? Jeg vil ikke nekte at jeg fremdeles antar et erkjennelsens imperativ; og at det gjennom det også lar seg virke på menneskene, men da må den levende opptas i meg, og det er det jeg nå anerkjenner som hovedsaken. Det er derfor min sjel tørster, som Afrikas ørkener etter vann. Det er det jeg mangler, og derfor står jeg som en mann som samlet innbo og hadde leid værelser, men ennå ikke hadde funnet den elskede som skulle dele livets med- og motgang med ham.»

Det levde liv! Filosofien hans handler om hans egen eksistens, og dette blir hans sentrale begrep: – Hiin enkelte. Av alt som eksisterer er ingenting viktigere enn det enkelte menneske og dets forståelse av seg selv.

Hva lærer hans liv oss?

Å beskrive en 18 binds filosofi på noen få ord er en umulig oppgave, og jeg skal ikke en gang prøve på det. Mange tilgjengelige bøker gjør det bedre. Men det jeg vil si noe om, er hvilke pedagogiske momenter jeg henter ut av dette:

1. Kierkegaad er mulig å kjenne seg igjen i

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Kierkegaard er akkurat som meg og deg, og som elevene våre. Hans eksistensielle krise er vår eksistensielle krise, hans angst er min angst, hans drømmer mine drømmer. Samtidig er mine erfaringer bare mine erfaringer, elevens erfaringer er elevens alene. Sannheten ligger i inderligheten sier Kierkegaard et sted. Inderlighet er en eksistensiell erfaring, og den er individuell – eid av hver enkelte.

2. Respekten for den enkelte

Alle vet hvor lett fristelsen er for at man kjører over eleven i behovet for å være med og forme det. I rusen over å være den gode lærer havner raskt fokuset på en selv og ikke på den man er der for. Man har en visjon – gjerne et kall – for sin virksomhet, og lærervisjonen som vi møter bl.a. i filmer som «Dagen er din», «Lean on me» og «Dangerous Mínds» er fulle av formative lærer. Men så var det dette med elevens integritet da.

3. Noen måter å kommunisere på er bedre enn andre

Selv om våre erfaringer er like og samtidig ulike, er troen på at jeg kan overføre mine erfaringer og verdier til eleven en vel optimistisk tanke. Kierkegaard skriver disse etterhvert svært så velkjente ordene:

«Vitenskap og approksimasjonsviten», kunnskap om tørre kjensgjerninger, kan meddeles direkte, men ikke «hva det er å eksistere og hva inderlighet har å bety». «Da jeg hadde fattet dette…ble det også tydelig for meg at dersom jeg ville meddele noe angående disse spørsmål, måtte det formentlig gjelde om at min fremstilling ble den indirekte form. Dersom nemlig inderligheten er sannheten, så er resultat …bare skramleri man ikke skal besvære hverandre med, og det å ville meddele resultatet er unaturlig omgang mellom menneske og menneske, for så vidt ethvert menneske er ånd og sannheten nettopp tilegnelsens selvvirksomhet, noe et resultat forhindrer.»

4. Majeutikken – jordmorens pedagogikk

Man kan kommunisere direkte og indirekte. Man kan undervise eleven i objektive sannheter. Man kan også si hva som er rett og hva som er galt i gitte situasjoner. Innetid er innetid – fellesvask er fellesvask. Men dette er bare kunnskap som taler til fornuften. De griper ikke inn i den enkelte elevs eksistens, og da er det bare den indirekte meddelelse som er relevant. Læring skjer gjennom kriser og valgsituasjoner: Læreren skal bidra til at eleven havner i slike situasjoner. Læreren er en jordmor som er til stede ved fødselen og hjelper til at alt går bra. Fødselen må moren gjennom selv. Derav betegnelsen den majeutiske metode.

5. Hvordan fødselen kan gå galt

En rektor ved en av våre folkehøgskoler var svært stolt av den påvirkning folkehøgskolen og hadde hatt på mange elever. Særlig glad var han i å fortelle om de av skolens elever som hadde gått videre og gjort det til noe stort i samfunns- og/eller næringsliv. En av disse elevenes historie ble stadig trukket fram. I den tiden han hadde vært ved folkehøgskolen hadde eleven i lengre tid skikket seg svært dårlig. Rektor innkalte han derfor på sitt kontor for en alvorsprat. Eleven bedret sin oppførsel og ble altså senere en av våre ledere i næringslivet.

Den aktuelle eleven ble senere intervjuet i et velrennomert finansmagasin om sin erfaringer av året ved folkehøgskolen. I dette intervjuet kom det blant annet fram at han opplevde det som det mest bortkastede i sitt liv, og at rektor hadde et særlig ansvar for den negative opplevelsen. I stedet for å være en forløsende og inspirerende skikkelse i skolemiljøet, var rektor dominerende og selvhøytidelig.

Og så?

Kanskje bildene av oss selv som den som står foran i klasserommet eller flokken skal revurderes? Muligens mitt bilde av meg selv som eier av kunnskap skal justeres litt? Hva med den nye virkeligheten – der skjermen erstatter rommet som læringsarena? Der eleven har kontrollen, og jeg er mentor mer enn leder? Og i folkehøgskolen er det en lang tradisjon nettopp med å bryte med veggene som omgir klasserommet. Leirbålsklisjeen lever, læring skjer gjennom doing, men det betyr ikke at vi ikke må være bevisste på hvem vi er som autoritetspersoner, som pedagoger og som menneskelige forbilder. Til det syns jeg Kierkegaards tanker passer helt glimrende. Kierkegaard er aktuell, og fortjener en plass i pedagogikkens Mt. Rushmore.

Litteratur

Det er tungt å lese Kierkegaard. Det er heller ikke nødvendig. Men heldigvis fins det noen som kan har gjort jobben og fungerer som drahjelp. Her er et par gode tips for deg som vil vite mer:

Thielst, Peter: Livet forstås baglæns – men må leves forlæns (1997)
Estrup, Jens: Vælg dig selv – En bog om Søren Kierkegaard til unge (1995)
Manheimer, Ronald – Kierkegaard as Educator (1977)

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.