…eller nesten… For Gråkallen er bare nest høyest. Men derfra er akkurat det lett å glemme. Ikke bare skinner trønderhovedstaden ettermiddagsgyldent, men blikket kan fly mot svenskefjellene i nordøst, ut mot havet i vest og til Trollheimen stopper det mot sør.

Det sene ettermiddagslyset farger alt i sine eventyraktige toner. Gnistrende kontraster mellom det gyldne og det blå. Den nært forestående kvelden maner fram duggen fra dalsøkkene langt der borte. Skulle nesten tro det er ånder som stiger fram etter en stadig lengre dags hvile.

Les videre »

På utflukt etter en heller traurig uke inne i snufseform. Nesten så langt du kommer nordover langs fjorden og fremdeles  trå trondhjemsk grunn. For å snuse inn frisk luft og oppleve værgudene. Som så hjertelig var til stede i dag. I omskiftelig humør. En god time ga vår, høst, vinter, snøfokk, glitrende sol, lett overskyet, tung tåke og…

Og noen fascinerende naturopplevelser. Som da denne hegren elegant gled forbi og fant en plass å raste noen titalls meter bortenfor. Og for en gangs skyld var stativet og telelinsa med. Og sola titta fram akkurat i det den tok til vingene og satte kursen noen hundre meter annetsteds.

Les videre »

Et høstlig minne fra fjorårets Frøyaferie. Mens jeg venter på at bloggeinspirasjonen på nytt skal flyte i strie strømmer.

Men vad dom vet, vet bara fåglarna…

…noe mindre kaldt. På Øysand i Melhus. Ikke så langt fra Trondheim. De første varmende solstrålene i år. Små prikkende nåler av velbehag fra oven. Usigelig godt etter alt for mange blå grader.

Glimt av årets første antydning av vår – en miniutgave som neppe blir, men som likevel gir grunn til brede smil.

Årets første vadetur på grunt vann. Ikke for tobeinte, men likevel.

Les videre »

I kano langs Phuketøyas østkyst. Den lille grunne farkosten er det eneste mulige framkomstmidlet her. Røttene fra de særegne trærne bøyer seg som kongekrabbeklør i et viltvoksende villniss.

De stolte løvtrærne troner over røttene som stod de på stylter. I det grunne saltholdige vannet vrimler det av liv.

Les videre »

Jo, du skjønner det at…

…tåken dekker byen. Hele byen. Til og med Nidarosdomen er hyllet inn i et slør av hvitt. Og innimellom forsvinner toppen av tårnet lukt inn i himmelen, som seg hør og bør. Duggen maler alt i pastellhvitt. Tykke lag av det hvite henger og klenger.

Les videre »

Den Flyvende hollender har besøkt Trondheim. Ihvertfall har det syntes slik de siste dagene.

Trondheimsfjorden har kokt av kulde og vært helt usynlig i alt det formløse hvite.  Munkholmen har svevd blant skyene – hvis den i det hele tatt har vært synlig.

Les videre »

Røros. Det er kaldt, det!!!

Nærmere bestemt 43 blå grader. Førtitre. Altså FØRTITRE!!! Det er, for å bruke gode gamle Justers ord, “hælen fløtte meg så kaldt at jeg holdt på å fryse av meg både det ene og det andre!!!”.

Les videre »

Den blå timen nærmet seg slutten. Den hadde bråhast. Men det hindret ikke trauste trøndere med påheng å sette kursen utover. Ut i marka.

Restene av et grillbål sto forlatt ved bredden av det islagte Vintervatnet  (lurer på hva det heter på andre tider av året…?) Lyste opp i det skumringsblå. Som en fyrlykt for datter og far. Gled over den snøkledde isen, gjorde de. Forbi bålet og videre.

Les videre »

Og jeg ønsker at det blir godt for dere alle!

Vinteren har lagt sitt hvite teppe over grannlandet i øst. Julestillheten råder grunnen. Ute på den åpne marken senker et kveldsteppe av frostrøyk seg over det laveste punktet

Det er juletid i Sigtuna. Tid for stillhet og kulde. Ikke for mye kulde, men nok til at det biter litt i kinnet. Og til at nesa renner. Littegranne.

Les videre »

I den hvite årstiden når det blå lyset hersker over den delen av døgnet som mest likner dag, går minnene til en annen årstid. Også denne blåstemt.

Mot nord. Mot den bratte broen som bringer nysgjerrige og fastboende over til Uttian på Frøya. Lette heldekkende skyer maler alt i sine blå toner.

Les videre »

Et lett lag av snø har i løpet av de siste dagene lagt seg som et ørtynt lag melis over Ila. En bydel er med dette forvandlet fra mørk høstgrå til førjulslys.

Isen har så smått begynt å legge seg i den lille tappen av ei elv som bukter seg ned fra Sommersætra og Teisendammen. Ilelva kan ikke konkurrere med storebror Nidelva noen få hundre meter lenger borte, men den gir klukkende liv til parken like bortenfor det nye hjemmet.

Les videre »