Ståles bildesafari

Vill ferd mot Trinidad

Cubas Autopista deler landet i to. På midten. På langs. Sjåføren trampet klampen i bånn i det den ikke helt nye Hyundai-minibussen svingte ut på denne motorveien på vei sørover fra Havanna i retning Trinidad.

Landskapet utenfor de halvåpne vinduene suste forbi. En rimelig monoton utsikt. Buskkledde sletter i «teigensk» mil etter mil. Et og annet avbrudd i form av en sjelden bensinstasjon, noen plantasjer med sukkerroer, bananer eller andre nyttevekster. Men altså, stort sett busk og kratt langt lengre enn øyet kunne se.

Autopistaen er en bred firefelts motorvei. Eller ihvertfall sånn ca 4 felt. Antallet varierer en del ut fra trafikantenes innfall og anfall. Innimellom er midtskillet beplantet med busker, men som oftest er det bare en bred stripe asfalt som skjærer gjennom slettelandskapet som en uendelig flystripe.

Trolig en av verdens tynnest trafikkerte hovedgjennomfartsårer. Noen biler i ny og ne. Noen flere lastebiler, stort sett gamle og skranglete doninger. Et rimelig stort utvalg av busser fra selskapet Astro, et knippe turistbusser, samt noen slengere fra Viazul, et selskap som først og fremst befordrer turister som ikke reiser i flokk.

Ikke bare er Autopista en fredelig vei å reise på, den er også, som seg hør og bør på Cuba, en av de mest sosialistiske motorveier som tenkes kan. Alle har samme tilgang, enten det er bilister, fotgjengere, syklister, mopedister eller esel- og hestekjerrer.

Den monotone utsikten tok slutt da sjåføren for første gang lempet litt på farten og Hyundaien forlot Autopistaen og satte kursen sørover mot kysten. Veien ble smalere, svingene krappere og landskapet langt mer variert og kupert. Men Hyundaien fant raskt tilbake til samme marsjfart som tidligere. Et tempo som skulle tilsi at styggen sjøl lå på jul. Heldigvis var ferdighetene til mannen bak rattet upåklagelig.

På vei ut av byen Cienfuegos gjorde sjåføren iherdige forsøk på å passere en annen minibuss med en langt mindre kompetent sjåfør. Denne kjørte tydeligvis etter innfallsmetoden. Med, i beste fall, et halvt øye på veien, førte han hektiske samtaler med sine passasjerer. To ganger svingte han nesten rett i siden på Hyundaien da han måtte manøvrere unna plutselig oppdagede hindringer i veien. Begge gangene bremset Hyundaien kraftig for å unngå sammenstøt. Uten i det hele tatt å ense sin medtrafikant fortsatte den inkompetente sine livlige samtaler. En kokende sint sjåfør klarte på tredje forsøk å smette forbi med sin Hyundai.

Etter Cienfuegos ble veien enda smalere, og til slutt var bredden omtrent den samme som på en tradisjonell vestlandsvei. Elendig asfaltdekke, og utallige «potholes» medførte rene slalomkjøringen. Men farten var fremdeles slik at en skulle tro det gjaldt livet. Ved skumring og etter mørkets frembrudd suste Hyundaien ufortrødent videre i samme tempo. En lettere betenkt nordboer lurte litt på hva han hadde begitt seg ut på. Kanskje en ordinær bussrute likevel ikke hadde vært så dumt…

Etter vel fire timer dukket det Karibiske hav opp på høyre side. Late bølger slo mot land, knapt synlig i den bekmørke natten. Lysene fra en by kom stadig nærmere. Og til slutt ønsket et skilt velkommen til Trinidad.