Stille fra det afrikanske kontinent

0679731024.01._AA240_SCLZZZZZZZ_.jpg

Peter Mathiessen: African Silences, Vintage Press, ISBN 0-679-73102-4

En gang i tiden drømte jeg om å bli dyreverner. De sjelevrengende opplevelsene fra Kenya på slutten av 70-tallet spikret seg fast i bevisstheten, de store dyreflokkene, et snøtoppet Kilimanjaro, høye himler og gressletter i det uendelige. Hele den afrikanske sletten virket som et utømmelig reservoar av ville dyr, en sterkere opplevelse enn noe annet verken før eller senere. Drømmen om å bli Norges svar på George Adamson forsvant etterhvert, men de romantiske forestillingene holdt seg takket være gamle slides fra steppene, fra Hollywood-versjonen av Afrika (les Løvenes Konge og Mitt Afrika) og fra Wilbur Smiths forvrengte men dog så besnærende beskrivelse av det grønne kontinentet.

For første gang på 20 år er jeg tilbake i Kenya, denne gangen til Masai Mara – selve hjertet av de store dyrenes Afrika. Reisefølget mitt er over seg av entusiasme. Vi får se det vi har kommet for å se, og av de fem store er det bare leoparden som holder seg vekke. Men det blir en nedtur av dimensjoner. Den åpne savannen og den høye himmelen er der fremdeles, gress og vind og torden. Mens reisefølget oier seg i ekstase prøver jeg å skjule tristheten som veller inn over meg. I to dager kjører vi i ring sammen med det som er av turister i parken og ser på de samme dyrene, de få som er igjen. For de som ikke har sett det før, er det flott. Men noe har forandret seg. Du vil ikke at det skal skje, men du klarer ikke kontrollere det – som et såpestykke du gjør hva du kan for å holde fast på, men jo hardere du holder jo lettere glir det vekk.

tsavo_elefant.jpg

Stille fra den afrikanske elefanten. Elefantflokken i Tsavo, som dette bildet er hentet fra, har blitt redusert fra 50 000 til drøyt tusen på de siste 20 årene. Foto: Geir Ertzgaard

Det er denne følelsen Peter Mathiessen beskriver i den vemodig vakre og sørgelige boken African Silences. en bok om tre reiser i Afrika, på slutten av 70-tallet og ti år senere.
De to første turene går til Senegal, Guinea, Gambia og Elfenbenskysten for å sjekke status for de store landdyrene og for å prøve å finne den nesten uobserverte guineafuglen. Et bilde tegnes av land og natur som ikke blir beskrevet så ofte i litteraturen, og konklusjonen er at befolningstettheten nesten umuliggjør store antall større landdyr. En prosaisk, men interessant opplevelse.
Den siste turen, derimot, er ikke prosaisk. Vi følger forfatteren og zoologen James Western på en flytur i en ettmotors Zesna fra Wilson-flyplassen i Nairobi, gjennom Uganda og til Zaire, C.A.R, Gabon og tilbake til Nairobi igjen via Rwanda og Tanzania. Hensikten med turen er å undersøke bestanden av skogelefanter, og om det faktisk fins en egen rase pygméelefanter. Konklusjonen er nedslående – det fins langt færre elefanter i de sentralafrikanske skoger enn først antatt. Det som imidlertid gjør denne historien så fascinerende, er kombinasjonen av eventyr – reiser til helt ukjente steder, møter med en lokalbefolkning i de fjerneste strøk av Haút-Zaire som likevel er så preget av storpolitikken i regionen, av vandringer med pygmeer i ugjennomtrengelig regnskog, nødlandinger, kamp mot byråkrater og korrupsjon, pussige anekdoter – i et språk som er så dempet at du knapt merker det, så to the point at jeg må holde hardt i boken for at den ikke skal ta slutt. Jeg får lyst til å reise til Congo, inn i regnskogen, seile på elvene – men aller mest lyst til å reise tilbake de savannene jeg opplevde for 25 år siden.

Det er bare det at det ikke lenger er mulig å reise tilbake dit – det har oppstått en afrikansk stillhet som består av mangelen av fottrinnene til disse dyrene som tråkket disse savannene og skogene, men som ikke lenger er der.
Ã…rsakene? Krypskyting, folkevandringer, klimaendringer pÃ¥ført av skogbrenning og landbruk, lokale kriger … En fotobok vi har heter Vanishing herds. Denne boken kunne hatt samme tittel. Det gamle, fantastiske, eksepsjonelle Afrika, kultur og natur forsvinner som sÃ¥pe mellom hendene pÃ¥ oss. Og det er sÃ¥ lite Ã¥ gjøre med det. Bare det at det er sÃ¥ vemodig, sÃ¥ vakkert og sÃ¥ ulidelig trist. ”Det som var, er borte…” for Ã¥ ty til et vers fra bibelens siste bok.

3 replies
  1. majann
    majann says:

    Hm….litt trist i hjertet av Ã¥ lese kjenner jeg. Synd at jeg ikke har opplevd Afrika kjenner jeg……kanskje særlig fordi jeg ikke fÃ¥r oppleve hvordan det var før vi tÃ¥pelige mennesker kom og tok over…. *tankefull*

    Svar
  2. Raul Leonardo
    Raul Leonardo says:

    Vi kan se på dette her og tenke at det er for seint. Eller vi kan se på dette her og i gjøre det samme igjen. Det som er nå er det vi har, og det må vi ta vare på.

    Jeg fikk lyst å besøke Afrika for 25 år siden når jeg leser dette her, men jeg får og lyst til å reise ned der nå. Hvor hvem vet hva som blir igjen om 25 år til? Det er en litt skummel tanke synes jeg.

    Utrolig bra skrevet, veldig fengene og intresangt å lese.

    Svar
  3. geirsan
    geirsan says:

    For seint og for seint. På den ene siden handler det om klodens gang, ting blir til og forsvinner. Istid følger varme perioder, for noen millioner år siden dinosaurer, for ti tusen år siden mastodonter, nå hvite neshorn og fjellgorillaer. Kanskje nettopp dét Istid 2 handler om også. Dette er det uungåeliges historie, men kan føles ubehagelig for de som opplever det. En av bokens hovedpoeng er at det som skjer er en langvarig prosess som begynte for mange tusen år siden, bare at den har tiltatt med Afrikas konflikter og den industrielle revolusjon.
    Selvsagt skal vi kjempe for bevaring av artene – jeg fÃ¥r enda mer lyst til det nÃ¥ enn før jeg leste boken – men samtidig altsÃ¥ det sÃ¥re vemodet over at ting uunngÃ¥elig forandrer seg.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *