Innlegg

En dag med Fujisan

Tidig morgen ved foten av Fuji, Japans hellige fjell. Et par timers reise sør for Tokyo. På en klarværsdag skal den sovende vulkanen være synlig fra hovedstaden. Kanskje dette var tilfelle denne morgenen, for været kunne knapt være klarere.

Fujisan

Det nesten perfekt søyleformede fjellet troner over omgivelsene her nede. Drøyt halvannen mil fra toppen, hvis en skal tro skiltene, er fristelsen stor til å se om det hvertfall er mulig å nå foten av den berømte vulkanen.

Derfor bærer det inn i det som mest av alt ligner en tropisk skog med blanding av nåle- og løvtrær. Bare lyden av sykkeldekkene, fremmed fuglesang og min egne tunge pust bryter stillheten. Innover og oppover. Forbi førte basestasjon,en sjappe som selger både mat – og endra viktigere: drikke. Den lange, stendig stigende bakken krever sitt av en halvgammel, halvfeit og heldvask trønder.

Skogen ved Fujis fot

Etter halvannen time oppover, r, er det fortsatt ikke annet enn skog å se. En litt annen type skog, kanskje, men fortsatt skog. Fuglene kvitrer, et svart ekorn hopper over den smale veien som for lenge siden fikk sitt asfaltdekke. Men ingen glipe i skogen er å ense. Ber en gradvis endring fra løvmominerende til nåledominerende skog.

Rundt neste sving skimtes himmelen. En himmel som ikke lenger domineres av klart blått, men av grå skyer. Og siden det fortsatt er uklart hvor langt det er igjen til foten av fjellet, konkluderer den heller makelig anlagte trønderen med at nok får være nok. Målet var å se Fuji, ikke skog.

Senere på dagen, på en høyde over Kawaguchiko, er det fortsatt klar sikt i retning Fujisan. For japanere er Fuji et hellig fjell, og for å vise ærbødighet, er den vakre toppen gitt tilnavnet «san», tilsvarende det de gir personer de ønsker å ære.

Fujisan innhyllet i skyer

Men nå har toppen hyllet seg helt inn i skyer. Bare skråningene vises klart i den begynnende rødmen av kveldssola.

En ny morgen git likevel en ny nulighet til å hilse Fujisan.

Obon, en japansk høytid

En av årets store høytider i Japan. Obon, sjelenes festival. En tid da mange reiser til det de ser som sitt hjemsted. For sammen med sin familie å ønske de dødes ånder velkomne tilbake og ære dem med Bon-Doridanser.

Obon i Wakkanai

I Japans nordligste by, Wakkanai, bare knappe 4 mil sør for russiske Sakhalinøya, møter alle aldersgrupper til en tradisjonell dans på byens torg. Noen har pyntet seg i sine tradisjonelle drakter, for å delta i dansen mens andre velger å delta i mer hverdagslige klær.

I denne nordligste  japanske utposten, som til å begynne kan virke litt ugjestmild, er det denne kvelden latter og glede som dominerer. Og barns alvor i den tradisjonelle dansen som de famlende  forsøker å kopiere sine foreldre og besteforeldre

Tradisjonene lever i Japan. Og det fyller togene med langveisfarende som vil hjem. Og en skarve nordmann som forsøker å lære mer om et land som oppleves båe kjent og fremmed på en gang.

Soloppgang

IMG_2851Noen timer etter soloppgang i Trondheim. Bortenfor skyene, i hvert fall. På Skansen stasjon tikker klokka. 9.03, står det. Og noen sekunder. Ett minutt er gått siden toget skulle vært her. Og jeg nyter stillheten denne søndagsmorgenen. Jeg skal til et land hvor alle togforsinkelser over ett sekund rapporteres videre oppover i systemene. Kulturforskjell, kan man vel si. Men det er jo det reise handler om. Å oppleve andre kulturer og å lære av dem.

Landet som skal utforskes etter neste soloppgang er også det landet hvor dette himmellegemet står opp, skal en tro noe av det en har hørt opp gjennom oppveksten. Japan. Nippon med deres eget ord. Eller enda bedre: 日本国. Ikke det at jeg vet fram eller bak på akkurat de tegnene, da… 127 millioner mennesker fordelt på et areal som er litt mindre enn Norge. Noen som sa at vi ikke hadde plass til flere innbyggere her til lands? Spørs om japanere er enige i det…

Tokyo. En by med knappe 7 ganger flere folk enn vi kan skrape sammen her på berget. Verdens største med vel 34 millioner innbyggere. Noen få av dem er norske. Virkelig en by som aldri sover. Og et sted hvor alt skal være ryddig, systematisk og ordnet, etter hva jeg har forstått. Er nok nødvendig også, det, hvis en slik mengde mennesker skal kunne omgås.

Reisen lukt øst vil gi et lengdesnittsinntrykk av landet. Etter noen dager i Tokyo går ferden inn i landet og opp i høyden. Til det som omtales som de japanske alper. Her holder særegne fjellaper til. Aper som om vinteren basker seg i varme kilder. Selv om det er sommer nå, er håpet at de vil vise seg for en langveisfarende.

Fra midt går ferden nord. Helt nord, faktisk. Med tog til den lille byen Wakkanai hvor du på en klarværsdag kan se over til Russland og Sakhalin-øya. Målet for denne delen av reisen er å utforske nord og vandre i vulkanske landskap på øyene et par timers båttur inn mot det asiatiske fastland.

Fra nord tar toget meg sørover igjen. Litt sør for Tokyo og til foten av Fujifjellet. Dette nærmest ikoniske hellige og perfekt kjegleformede vulkanske fjellet som står så sterkt i den japanske folkesjel. Galdhøpiggen ganger 1000 eller noe slikt, kanskje.

For meg ville det ikke vært mulig å besøke Japan uten også å besøke Hiroshima. Byen som ble jevnet med jorden i en kjernefysisk ildkulde og som drepte hundretusener. Byen har reist seg fra asken. Flere ord om hvorfor dette reisemålet er valgt er vel neppe nødvendig.

Avslutningsvis tar Shinkansen-toget meg helt sør på den tredje av Japans hovedøyer, Kyushu. Noen dager i ro og mak ved en vilkansk sandstrand og kort reise til en av Japans høyst aktive vulkaner. Kanskje jeg en kveldsstund kan fange glødende vulkansk aske som kaster seg ut av krateret. Ja, med kamera altså. Ikke hendene.

Så gjenstår det å se hva Nippon kan lære meg. Av møte med mennesker, kultur og natur. Et famlende forsøk på et «Konnichiwa»og et lett bukk får bli første forsøk på å tilpasse meg denne gamle ærverdige kulturen.

Sayonara!

Turboturisme i de lange reisers land

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

14 dager går skremmende fort, og når du prøver å harve over tre land og fire storbyer på denne tiden – samtidig som du skal synke inn i landene – så blir det hakka feil.

Hva har vi rukket?

  • Bangkok/Kuala Lumpur
  • Mandalay
  • Bagan
  • Yangon
  • Phnom Penh
  • Saigon
  • Mekongdeltaet

Det blir rakkern meg mye på kort tid, og er det noe jeg anbefaler? Ikke i det hele tatt. Hver av disse stedene fortjener ei uke av din tid for at du skal kunne si at du har sett det. Å stikke innom slik vi har gjort er bare å smake på saltet på kanten av et Tequila-glass, og yter verken deg selv eller stedet rettferdighet.

Hva får du ut av sånne reiser?

  • Essensen av de tingene som er verd å se.
  • Et stempel i passet eller enda en prikk på kartet på Tripadvisor (jeg er nå oppe i 334 byer og steder, men har selvsagt utelatt mange).
  • En anelse om hva et sted har å by på.
  • Gnagsår.

Hva du mister?

  • Timer til å vandre bakgatene.
  •  Tid til å ditche midt-på-dagen og heller sette seg ned på en takrestaurant, en kafé på en sidegate eller ved bassenget på et skammelig billig hotell og la inntrykkene fra hver dag synke inn, eller lese litt mer i ro og mak i den deilige boka du har med.
  • Muligheten til å vende tilbake til de stedene du syns er mer interessante.
  • Sjangsen til å utforske randsonene – de områdene det tar litt for lang tid å sjekke ut på en halv formiddag eller en hel ettermiddag.

Er det verd det?
Ja, ærrugæren. Du får uansett kjent på smaken av salt på Tequilaglasset, og vet om du vil ha mer eller ikke. Noen ganger vet du at det ikke er vits i å bestille et ekstra glass, andre ganger vil du tilbake og utforske mer. Her ler vi av gruppeturistene fra Korea, Kina og Japan som ruller inn med busser, tilbringer fjorten minutter med å ta selfier og groupfier før de ruller videre til neste severdighet. Men så gjør vi strengt tatt ikke så mye annet selv – bare at vi reiser i en gruppe som er så liten som en gruppe kan være (bror min og jeg)

Vil jeg tilbake til Mandalay, Bagan, Yangon, Phnom Penh, Can Tho og Saigon? Ja. Nei. Kanskje. Turen er ikke over enda, og svaret får jeg vel hjemme igjen. Noe virker oppskrytt, noe har jeg opplevd så mange ganger før at det begynner å holde nå. Men det aller meste er uansett et adrenalinkick til reisefibrene, og når man vil gape høyt og av og til gaper så kjeften revner, så er det vel bare et uttrykk for at mye vil ha mer og at man ikke evner kunsten å begrense seg.

Smilenes by

Langs vanngravene som omgir de gamle kongenes palass. Klærne klistrer seg til kroppen i ettermiddagens hete. En jevn strøm av mopeder suser forbi på avenyen bortenfor og på fortauet slentrer folk til og fra. Venner, par og familier sitter i skyggen av trærne og koser seg.

Smilets by

”Whe you flom?” spør de vennlig når vi passerer dem. Undrer seg over disse kamerabærende bleike nordboerne som strener mot høyden noen kilometer bortenfor. Mot Mandalay Hill. Gleder seg over svar og stakkato samtaler om land, vær og byen sin. Og over å bli avbildet på disse langveisfarendes minnebrikker. Framdriften er liten i denne skogen av smil.

Vennlighet er det kjennetegner dette første møtet med Myanmar og Mandalay. Bynavnet som Vibeke syns smelter på tungen. Men for oss er det smilene som smelter hjertene og det som aller sterkest minnet fra det gyldne land.

Munker i Mandalay og andre folk

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om  The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.

Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.

Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.

Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.

Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

Hong Kong blir ikke helt det samme som det aldri er når du pakker for en tur til varmere strøk og ender opp med norske høsttemperaturer, og når dollarkursen ødelegger alle forestillinger om at du befinner deg i et kronisk nyttårssalg.

Men det er greia med Hong Kong: Denne miniputten inne i modergiganten Kina er seg selv og aldri seg selv – med ett unntak; smogen som ligger over byen til enhver tid. Jeg har vært i Hong Kong ni ganger, og bare unntaksvis opplevd noe annet enn grå skylag. Kanskje fordi jeg alltid drar dit i mars, kanskje fordi det bare er sånn det er i Hong Kong? Det jeg forventer, derimot, er at temperaturene svinger seg rundt 20 – 25 grader, ikke at jeg skal stå og hakke tenner på Victoria Peak og droppe utsikten over byen bare fordi jeg må gå på klesjakt.

Les mer

Den litt numne følelsen av flyplass

Den litt numne følelsen av flyplass. Foto: Geir Ertzgaard

Den litt numne følelsen av flyplass.
Foto: Geir Ertzgaard

Doha International Airport har de siste ti årene utviklet seg til å bli en av de flyplassene som har vokst mest. Det fins knapt en flyplass i verden med flere skrikende moderne Boeing 777 enn denne gule ørkenflyplassen på denne blindtarmen av en halvøy som stikker ut fra Saudi-Arabia –  som en moderne tolkning av Arabia Felix. Sjeikene kan ikke sitte på oljerikdommen, og plasserer den i fotball-anlegg, toppklubber i Europa – og i flybransjen.

Les mer

Melon lady

Green balls

Green balls ©2011 Geir Ertzgaard

Same market, different trades.  One can’t complain about the goods on offer, and healthy it is, too!