Innlegg

De beste bøkene fra Afrika

41EKTR48GRL._SL160_.jpgMy Heart’s in Accra viser i dag til et initiativ fra The Zimbabwe International Book Fair, som for noen år siden tok initiativet til å lage en oversikt over Afrikas beste bøker fra det 20. århundre. Listen inneholder kjente navn som Chinua Achebe, Tahar Ben Jeloum , André Brink og Nurudin Farah, men også en god del forfattere som vel er temmelig ukjente for de fleste av oss.

Ta et sveip over listen og se hvor mange navn du kjenner igjen. Kanskje kan du ta med deg noen tips til nye og grensesprengende leseropplevelser? Samtidig kan man sende Zimbabwe en tanke, og stille seg spørsmålet om hvorvidt et slik initiativ hadde vært mulig i dagens tragiske situasjon.

Gode nyheter fra Afrika

[singlepic id=178 w=320 h=240 float=left]De beste nyhetene fra Afrika kommer hjerne fra afrikanske bloggere. De lever på innsiden av afrikansk kultur, og ser nyansene på en helt annen måte enn det vi klarer å se herfra. Det ér mange kilder til nyheter om Afrika. BBC’s World Service – Africa Today er vel den mest oppdaterte og kjente. Men aviser som Daily Nation i Kenya og Mail & Guardian Online i Sør-Afrika bidrar til nyhetsbildet med et litt annerledes og afrikansk pespektiv.

Det kan være vanskeligere å holde seg oppdatert med afrikanske blogger, det krever en del å få skille mellom de gode og de middelmådige bloggene også fra et kontinent som Afrika, med tusenvis av bloggere sprett over mer enn 50 land i flere kulturområder. Jeg har derfor laget en RSS-feed her på denne siden som mater opp det jeg syns er gode innlegg fra gode bloggere fra Afrika sør for Sahara. Feeden kalles Out of Africa, og blir automatisk oppdatert hele tiden. Etterhvert som jeg finner bloggere som jeg syns er så spennende at de fortjener mer oppmerksomhet fra den norske bloggosfæren, legges disse til i feed. Jeg håper dette er med på å gi dere et litt bredere bilde av hva som foregår av positive ting på dette svære kontinentet

For dere som ønsker en langt grundigere oversikt, anbefaler jeg at dere tar en titt på Global Voices online sin oversikt over det subsahariske Afrika

Selv har jeg et lite forsett om å ha et enda større fokus på Afrika på denne bloggen i 2009, og et stort forsett om å ha et spesielt fokus på afrikanske bloggere som har nye innspill til oss i det kalde vest.

 

 

 

Hvorfor blogge om Afrika/Why I blog about Africa

I dag kommer min første engelskspråklige bloggpost, og det takket være Théophile Kouamouo. Han stiller seg spørsmålet «hvorfor blogge om Afrika», et spørsmål som også passer inn i en norsk sammenheng. So, here we go!

In a blogpost dated November 21, Teophile poses the quesiton Pourquoi bloguer sur l’Afrique?

His question was quickly picked up by other francophone African bloggers, whose posts were translated, condensed and presented in English through the brilliant blog portal Global Voices Online. This again was picked up by the anglophone African blogmog, with bloggers like Mootbox, Afromusings and others.

I won’t get into a depiction of these bloggers’ reasons for writing about Africa. You can read yourself what they and Global Voices have to say. But why do Norwegian bloggers write about Africa? Or do Norwegians with different cultural backgrounds blog about Africa at all?

Well, a quick google of Norsk afrika blogg puts this blog on the top of the list of Norwegian blogs where Africa is mentioned as a subject. Searching my own blog using the word «Afrika» shows that I have written about Afrika in one way or another excactly 61 times, including this post. So I wonder if this puts me on the top of the heap when it comes to Norwegian Africa-blogging. This is something I have to excamine a litte further, so I go to the different Norwegian blog portals using the same term in their search boxes. A search at Ratix.no gives me one hit on Africa for the last month. Bloggurat, though hard to search, doesn’t give one tag for Africa on their page today. Maybe the largest portal of them all, VG Blog gives a better impression with 2922 posts on 842 blogs. The ten first hits write about safari, relief work and soccer. Blogg.no have 685 posts in all their blogs since it was established.

Not a very scientific research, but people write about Africa in Norwegian blogs but I can’t say from this quick search what they write about, since searching for the term «Afrika» doesn’t in any way say whether a blog has an African focus or not. And come to think of it. this present blog has would make up 10% of all blogposts about Africa if it was hosted on a site like blogg.no or vgb.no.

So I really am left with two questions:

1. What do Norwegian bloggers write about Africa?

2. Why do they write about Africa?

And the answers? Well, that would be something for the bloggers to answer for themselves. And maybe I should limit myself to looking at my own blog and my own reasons for blogging about Africa.

Of course, Africa is a prime subject in these pages. But do I write about Africa? What is really Africa? I have a limited experience. It stems from living in Kenya as a teenager in the middle Seventies. And inspiration comes from visits to 9 countries for longer or shorter periods through twenty years. My experience is limited to Southern and Eastern Africa plus a short visit to Nigeria and thrice to Egypt. So how can I say if I write about Africa or not? I write about the places I have been, people I have met and issues that concern me. But they are all limited to fragmented experiences.

How representative is my writing? I’ve studied Africa, read books and enjoyed writers from the continent. I’m a white guy living in a dark and cold place as far from the warm temperatures and sunny weather of the East African savannas. I have barely four years of real life experience, and It’s a long time since I lived somewhere relatively close to the daily life of any African anywhere.

So how interesting is the question really? Why do i blog about Africa? Well, someone told me once that with your first encounter with this continent you’re either drawn towards it and it grips you for life, or you never want to come back. I’m in the first category, and I don’t know if I can explain why. I’m caught by the bug, I believe there is something that is essentially African in spite of the mosaic that somehow by accident has been given that name.

But the real question I’m left with is not what relationship blog has to African questions, or whether a white guy in Norway has the right at all to embark in this question. What I ask myself, is the question I ask Norwegian bloggers out there. What place does Africa have in your blogland? And what image of Africa do Norwegian blogs give of this continent that is so many cultures and so many regions that to speak of it as one seems devaluate it’s immence value to humanity.

Jeg tror ikke det er så mange som blogger om Afrika. Jeg har funnet veldig få. Men det er noen der ute. Norske misjonærer som bruker bloggen sin til å fortelle hjem. Folk med erfaring fra Afrika som i enkelte drypp trekker fram ting fra opphold i et afrikansk land,. De som av en eller annen grunn som de (foreløpig) ikke forteller meg har et kjærlighetsforhold til et land, et område, et tema osv. som de bare må fortelle om. Studenter som forteller hjem fra studieopplevelser. Men jeg har enda ikke funnet noen som har sine røtter i Afrika og som bruker bloggosfæren til å fortelle om «sitt Afrika».

Uansett, jeg vil gjerne høre fra dere hvorfor dere blogger om Afrika, og jeg håper at dette kan bli et stort tema i norske blogger framover.

Hvorfor blogger jeg om Afrika? del 1

Mootbox spør seg selv i dag hvorfor han skriver om Afrika. Den ivorianske bloggeren Théophile Kouamouo som har satt i gang et meme med akkurat dette spørsmålet, og Global Voices følger opp med en oversikt over blogger som har fulgt opp utfordringen fra Théophile Kouamouo. Siden Kouamouo skriver på fransk, gir Global Voices en gjennomgang med engelske oversettelser på de franske innleggene, og det er interessant lesing for alle som er interessert i Afrika eller som vil ha et glimt inn i en helt annen bloggosfære enn den vi beveger oss i til daglig.

Kouamouos eget svar på spørsmålet oppsummeres slik:

I blog about Africa with joy because I believe that it is from our individual and mixed voices that the African renaissance will sprout, which will come as surely as Martin Luther King’s dream became a reality forty years later. I read African-oriented blogs with joy because they give me a less monolithic and less doomed image of the continent and its inhabitants.Med andre ord et meget optimistisk og visjonært syn på den afrikanske bloggosfærens betydningen for utviklingen på det afrikanske kontinentet. Like sikkert som Martin Luther Kings «I have a dream» ble realisert med Barak Obama, vil frøene til den afrikanske renessanse springe ut fra de stemmene som fyller den afrikanske bloggosfæren. Hvorfor? Jo, fordi de meldingene som kommer herfra gir et annerledes og mer positivt bilde av hva som foregår på det afrikanske kontinentet.

Mootbox begrunner hvorfor han blogger om Afrika på denne måten:

Blogging about Africa is therapy for me. I have an immense interest in the development on the continent … Blogging about the continent is a way of keeping up with events on the continent. Sometimes I am Africa’s most enthusiastic cheerleader, sometimes a strong critic. From experience, blogging remains safer than tugging at my hair over events on the continent.

Skal man oppsummere Global Voices sammendrag av svar på spørsmålet fra Theophile Kouamouo, skriver bloggere om Afrika:
Fordi man har en spesiell tilknytning til Afrika.
Fordi man vil bruke bloggosfæren som en brobygger mellom Afrika og resten av det globale samfunn.
Fordi de vil bidra til å gi et annet og mer optimistisk syn på Afrika enn det som kommer fram ellers.

Etter å ha lest innleggene fra Mootbox og Théophile Kouamouo slo en tanke meg, og jeg la igjen et svar i kommentarfeltet til bloggposten på Global Voices.

I, too, blog about Africa – and I’m inspired to follow up the meme on my own blog. But then something struck me when reading the English translation of Théophile’s blog. He writes:

Is blogging about Africa done in the same way as blogging about Europe or Asia?


It’s just that I can’t find anyone writing about Europe or Asia. Sometimes people write about America, but then they mean the US. But on Africa we all blog. To me it is partly the sign of a great need, partly sign of an inferiority complex. What I would hope for, was for people to write about
issues springing out of their context. When I write about Africa, I write about my visits to Kenya and Zambia, but I don’t know anything about Senegal or Ghana after travelling to these other countries. Writing about Africa? Isn’t it one way of segmenting stereoptypes in a somewhat damaging way?

Jeg vet ikke om jeg har et poeng med svaret mitt. Jeg er ikke i tvil om at afrikanske blogger bidrar til å gi et helt annet og langt mer positivt syn på det afrikanske kontinentet enn det vi har fastspikret i hodene våre. Det foregår en økonomisk og demokratisk utvikling på kontinentet som overskygger problemene i Somalia, Kongo og Zimbabwe – bare man hører på de rette stemmene, og det fins et entrepenørskap som borger for både utvikling og gir grunn for optimisme.
Men er det riktig å skjære hele Afrika under en kam? Eller er det slik at «sammen er vi sterke» og at Afrikas vei ut av fattigdom går via et felles løft på hele kontinentet?

Hvorfor blogger så jeg om Afrika? Eller hvorfor blogger vi om dette kontinentet som enten fanger oss for livet eller som spytter oss ut av munnen? Se, det blir neste bloggpost, og jeg har lyst til å utfordre andre norske Afrika-bloggere til å svare på samme spørsmål – hvis det da fins norske Afrika-bloggere.

Under African Skies

Under African Skies Turen går til Afrika igjen.

Denne gangen til Zambia, Botswana og Sør-Afrika. Det kan virke mer imponerende enn det faktisk er. Du rekker ikke over mye på fjorten dager. Selve reisen stjeler fire dager. Opp, ned, ned, opp, fram og tilbake. Skal du til et annet kontinent, så krever det både reiser, overganger og tilpasninger. I praksis betyr det at det bare blir smakebiter, og Sør-Afrika blir bare en bro-overgang, selv om vi får tid til å besøke både Soweto og Apartheid-museet i Johannesburg på de to nettene vi skal bo i Egoli/joburg/Jozi/Johannesburg. Kjært barn har mange navn. Vi kommer stort sett til å oppholde oss i Livingstone og sovne til lyden av Musi-O-Tunya, med overnattingsturer til Makomba i Southern Province og Chobe Nasjonalpark i Botswana. Det høres bra ut, men det er ikke så mye man rekker.

Siden sist har det skjedd en del i Afrika.

  • Valget i Kenya i desember skapte en kristesituasjon landet ikke har vært vitne til siden frigjøringen. Den er stort sett løst nå, og ting går igjen nokså normalt.
  • Zimbabwe har gjennomført valg, med samme resultat som Kenya. Mugabe tapte valget men tilkjempet seg makten. Men det har vært stille omkring menneskerettighetsbrudd i landet. Man har enda ikke funnet en løsning på maktfordelingen mellom sittende Mugabe og valgets egentlige vinner, tiltredende statsminister Morgan Swangirai. Siste nytt fra landet med en innflasjon som måles med 19 nuller er at man seriøst diskuterer muligheten for å dele landet i to regioner: Masjona og Matabele etter landets to store stammer.
  • Sør-Afrika har sparket sin sittende president. Dvs. partiet hans sparket Thabo Mbeki, og ingen er i stand til å huske navnet på interimpresidenten. Mange beskylder ANC for å misbruke sin posisjon. Mange av de som satt i Mbekis regjering har brutt med ANC og startet sitt eget politiske parti. I mellomtiden posisjonerer Jakob Zuma seg for å verta makten i landet ved neste valg. Mange sier: Søren også, selv i Sør-Afrika. Andre ser dette som et sunnhetstegn for et demokrati der ANC hadde tilrevet seg en unødvendig stor plass.
  • På veien ned flyr vi over Kongo. Verden har oppdaget at vår tids største tragedie utspiller seg i dette ressursrike landet akkurat nå. Ingen steder i verden blir flere mennesker skadet, voldtatt og drept enn i de vakre områdene rundt Kivu-sjøen på grensen mot Rwanda, Burundi og Uganda. Man hevder at det er bølgene etter folkemordet i Rwanda som fremdeles slår innover regionen, og at de nå ikke kan holdes igjen.»Verden har oppdaget..» Denne konflikten har pågått siden 1994, og er et resultat av flere faktorer: Kampen om naturrressurser, etterdønningene etter konflikten mellom tutsier og hutuer, samt de nesten umulige forsøkene på å reise seg etter Mobutus vanstyre i et av verdens minst framkommelige land.
  • I Darfur, Tchad og SAR er tingene slik de har vært i noen år. Det samme gjelder i Somalia. Ingen tegn til forbedringer.

To bøker om et par av de største tragediene benytter begge betegnelsen «Devil» i tittelen. Romeo Dallaires Shake Hands with the Devil er en beskrivelse av folkemordet i Rwanda. Brian Steidle skriver fra Darfur boken The Devil came on Horseback. Har djevelen slått seg ned i Afrika?Skal man følge tradisjonene fra vestlig misjonsvirksomhet, og ta dagens nyhetsbilde alvorlig, så kan det virke sånn.

Men sannheten er kanskje en helt annen? Det går mye bedre i Afrika. 18 land har innført demokrati de siste ti årene, det foregår en økonomisk vekst (eller har gjort) i en del afrikanske land som bare det fins maken til i Kina. Det fins mennesker som ser på Afrika som den verdensdelen med størst vekstpotensiale. Som en skribent sa det: Det fins 900 millioner potensielle forbrukere på det afrikanske kontinentet.

Nød lærer naken kvinne å spinne. Initiativ og innovativitet flommer over bak mediabildet. Gjennomsiktighet og moderne teknologi er med på å bidra til politiske institusjoner i Afrika ikke lenger tørr gjøre som de vil – i fare for å miste ansikt og posisjon. Se hva som skjedde med Kibaki og Odinga i Kenya. Mugabe i Zimbabwe…

De som rammers minst av den globale finanskrisen er de som ikke er en del av den. Flesteparten av disse bor i Afrika…

Ingen steder i verden vokser turismen mer enn i Afrika. Mosambik. Angola, Kenya, Zambia er eldoradoer for mennesker som vil se verden på nytt.

Og så videre.

Turen går til Afrika igjen. Det meste er sikkert likt det som var i fjor. Men som de afrikanske vindene blåser gode nyheter mot oss. Det er bare å lytte på de rette stedene:

White AfricanAfrican LoftMy Heart’s in AccraAfriGadget

Jeg drar nå hvertfall, og satser på å fortelle om det jeg ser.


View Larger Map

Obama in Africa

Det som alle har fått med seg

Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Som alle andre lar jeg meg gripe av god retorikk, og god retorikk har det vært i overflod av det siste døgnet. Ikke bare leverer Barak Obama taler som betegnes som klassiske før han er ferdig med å si amen, men John McCain klarer med en tapertale fra en annen verden å få meg til å tro på at verden vil bli et bedre sted – allerede i morra. Men også Viggo Johansens Redaksjon EN med Lundestad, Støre og flere til benytter den lille timen de har til å kommentere det amerikanske valget til å bli revet med i den grad at de selv blir småretorikere med svulstige ord og klump i halsen. Så sterkt blir det at jeg til og med begynner å tro på at NRK vil bli et bedre sted.

Det er gildt med amerikanske valg.

Vi har fått troa tilbake. Bush er fullstendig glemt – det har han jo vært siden valgkampen startet for et år siden, Clinton en fotnote noen måneder tilbake i tiden, og vi er alle enige om at vi ser fram mot en ny tid.

Obama bringer forsoning. Han er en brobygger, han snakker om enhet og fellesskap. Europeiske statsledere som i åtte år har følt seg overkjørt av brumlebassene fra Washintgon øyner et håp om dialog og fellestenkning. Afro-amerikanere som har opplevd både underrepresentasjon og rasisme siden konstitusjonen ble undertegnet i 1773 har endelig opplevd makt. Dette er gjennombruddet for det multikulturelle USA, Palins og Bush’ Amerika med de hvite middelklasseverdiene er på vei til å bli en del av fortiden. Framtiden er fargerik og grensesprengende.

Selvsagt er det skjær i sjøen: Obama overtar en uhåndterlig finanskrise som selv ikke Alan Greenspan kan gi en god forklaring på (jf. Geir Lundestad i Redaksjon EN). Dette er det første og viktigste han må ta tak i når han begynner jobben den 20. januar. Han har et par kriger som trenger en helt ny innfallsvinkel, med vanskelige relasjoner til Irak, Iran, Afghanistan og Israel som ikke bare skjær, men svære titaniske isfjell for baugen. Et individualistisk orientert samfunn skal overtales om at det trengs en helsereform og en utdanningsreform, som er en langt større utfordring enn det vi er stand til å forstå her på Bjerget.

Men selv med et USA i tilsynelatende fritt fall er det lett å sitte her og skrive at jeg tror på Obamas «Yes, we can». Det er noe ved ham som gir oss troa, og nøkkelen er den mandelanske vending: I stedet for å klage over det som har vært, så ser han framover og han ser på mulighetene.

Det som virkelig er spennende

Med alle de fine ordene på en viktig dag for oss som elsker Amerika, er det likevel et helt annet tema som jeg er mest spent på. Jeg sitter med TV-bildene fra Nairobi i Kenya i minnet. Dansende, jublende folkemengder i en eller annen utendørs forsamling. President Kibaki har erklært torsdag 6. november som nasjonal fridag i ren jubel over at Kenyas største sønn utenfor Kenya nå er valgt til sjef over verdens viktigste land.

Jeg leser en del afrikanske bloggere, både hvite og svarte, hovedsaklig fra Sør-Afrika og Kenya, men også fra andre steder på kontinentet. Deres oppslag i dag handler også om valget i USA, om Obama og fremtidshåp.

Khamerad Mhambi skriver et fantastisk innlegg om Obama, der han sammenligner ham med Mandela og viser ham hvilke signaler det amerikanske valget gir til Mhambis hjemland Sør-Afrika.

Dette valget er ikke bare et gjennombrudd mot rasismen i USA. Det er også en anerkjennelse av alle svarte verden over, som alltid har bært med seg den bevisste og ubevisste fordømmelsen som tilsidesatte har opplevd gjennom århundrene. Samtidig ser noen på det som en advarsel til egne politiske ledere som i stedet for å ha vist veien framover har gått seg vill i lederskap, byrårakti og partipolitikk.

Noe av det aller mest spennende med valget av Obama som president, er hvilken betydning det får for Vestens forhold til Afrika. Dette forholdet har jo vært iskaldt de siste 20 årene. Afrikanske ledere har sagt seg lei av vestlige pekefingre, Verdensbankens krav og vår tidige og utidige innblanding i økonomi, politikk og ressursbruk. De har opplved mangel på støtte og reell dialog, Vesten har blitt sett på som en plagsom stebror som har misbrukt sin posisjon og diskvalifisert seg som samtalepartner. I stedet har de vendt seg mot Kina – eller Kina har vendt seg mot de, med lån og bistand uten andre krav enn tilgang til de afrikanske markeder og til de enorme naturressursene som er nødvendige for å drive fram den industrielle veksten i Kina.

Nå har Afrika med ett fått en av sine egne inn i verdens viktigste lederstol. Obama kjenner Afrika. Afrika kan bli oversett som det glemte kontinent når halve sjelen til USAs president ligger i en av de viktigste landene.

Personlig tror jeg dette blir en av målestokkene på Obama. På samme måte som han sier «Yes we can» for USA, har jeg enorme forventninger til hvilken tiltro han viser for Afrika. Derfor er gledesscenene fra Nairobi og bloggpostene fra Johannesburg og Lagos så viktige å få med seg. Afrika kommer til å spille en viktigere og viktigere rolle de årene Obama får sitte ved roret. Og jeg tror at vi andre trenger å lytte til det budskapet Obama har å komme med om og til sin fars kontinent.

Hva mener så du?

Afrika i bilder

Har du lyst til å følge med på hva som skjer i mer eksotiske hjørner av verden, er BBC sin nyhetstjeneste på nett en nødvendighet å få med seg. Spesielt god er Afrika-dekningen deres, og denne gangen har jeg lyst til å følge opp tråden fra 24 Nairobi.

På samme måte som 24 Nairobi prøver å vise den kenyanske hovedstaden fra innbyggernes synsvinkel, har BBC både en ukentlig og en daglig serie som de kaller Africa in pictures . Her oppfordrer de lesere fra hele Afrika å sende inn sine bilder fra uken som gikk. Enda et eksempel på den gode tanken at er vi virkelig interessert i folk, så vil vi høre deres egne historier, ikke fortelle de for dem.

africa_in_pictures.jpg

Facimilie fra BBC sitt nettsted, bilder fra Afrika denne uken.

24 Nairobi: På innsiden av en afrikansk storby

Vi har blitt vant til bilder av og fra Afrika gjennom linsene til vestlige fotografer. Om det er glorete turistfremstillinger eller bilder av nød og fattigdom, det er vår fortolkning av virkeligheten som gjenspeiles, sett av vestlige journalister, misjonærer, bistandsarbeidere, turister, diplomater, backpackere. Rekk opp hånden, alle som kan navnet på en afrikansk fotograf som ikke er hvit og kommer fra Sør-Afrika? Neivel, tenkte det, ja!

Vri det hvordan man vil, våre bilder viser en utside-versjon av virkeligheten. Det er vanskelig å komme på innsiden av huden av et hvilket som helst miljø. Det er få mennesker som med hånden på hjertet kan si at de kjenner innsiden av en by som Nairobi, selv om du med vestlig bakgrunn har bodd der i flere år.

Med instant publishing og de raske forbindelser i den globale landsby, er muligheten for å få innsideversjonen plutselig langt større, nettopp fordi folk selv kan gjøre sine historier tilgjengelige. 24 Nairobi, en sammenslutning av kenyanske forfattere og fotografer, har nå tatt tak i muligheten til å komme med sin versjon av storbyen Nairobi i Kenya. De beskriver hensikten med prosjektet på denne måten:

The 24 Nairobi project is intended as a showcase of a modern African city through the eyes of its own photographers. A lot of times cities in Africa are viewed through the narrow lenses and stories of missionaries, career war photographers and aid workers.

24 Nairobi brings together local, regional and international creative professionals to evolve powerful and realistic images and narratives that would reflect the working-life diversity, cultures, energy and dimensions of cities in Africa.

This is an alternative, innovative, realistic and professional African perspective. All the photographers reside in Nairobi and grew up or now call Nairobi “home”. This aesthetic has now been captured.

About 24 Nairobi

Et meget spennende prosjekt, som yter den rettmessige fortellingen rettferdighet. Det er også et prosjekt som viser at den teknologiske utviklingen ikke er begrenset til Silicone Valley og norske bredbåndshjem, men at det også skjer svært mye spennende i flere afrikanske sammenhenter. For å sitere Ethan Zuckerman, som er en av grunnleggerne bak Globalvoices, et nettverk jeg er tilsluttet, og som det også kan være interessant å ta en tur innom:

If Africa is surprising, you’re not paying enough attention.

Ethan Zuckerman, på Picnic-konferansen i Amsterdam, september 2008

Zuckerman har også sagt: Hvis det virker i Afrika, vil det virke over alt. 24 Nairobi kan iverksettes i en hvilken som helst by hvor som helst i verden. Så hvorfor ikke i 24 Stavanger eller 24 Raufoss?

Vest-Afrika vil takke mine barnebarn

200808262330.jpg

Bilde: Afrikansk storby som snart forsvinner i havet. Bildet er hentet fra African Loft.

Klimadebatten er død som en sur sild.

Joda, de som var interessert i den for halvannet år siden er interessert i den fremdeles. Men de som plutselig mistet nattesøvnen, tok klimatester og lovte bot og bedring for barn og evig framtid har gått samme leia som de som gikk med røde skjorter mot regimet i Burma for et år siden. Rett vest, og ut i glemselens hav.

Jeg vet ikke helt hvor det skjedde, men i min sammenheng var det plutselig veldig vanskelig kjempe fram et engasjement når skoleslagets ledelse inne i Oslo ikke så poenget med å betale miljøavgift for flybilletter fordi de ikke kunne være sikre på at pengene kom til nytte?

Eller fordi folk vurderte sin egen kompetanse i klimaspørsmålet etter å ha lest et par artikler på Wikipedia og i Morgenbladet som større enn 90% av alle klimaforskere.

Kanskje da vi vente oss til tanken og oppdaget at den ikke rammet oss selv så veldig, og at vi kunne klare å leve med framtiden likevel, og vente tilbake til å sortere melkekartonger fra plastposer og uspiste poteter?

Ja, og for all del, det har jo vært 1 % kaldere i sommer enn sommeren i fjor – forstå det den som kan.

Til saken: De kommer nok til å takke oss i Vest-Afrika fra Nouakchout i nordvest til Douala i Sørøst når store deler av Vest-Afrikas kyst forsvinner i havet. På African Loft siterer de Stefan Carter, som sier:

“The coastline [as it is now] will be completely changed by the end of this century because the sea level is rising along the coast at around two centimetres every year,” said Stefan Cramer, Nigeria director of Heinrich Boll Stiftung, a German environmental NGO.

http://www.africanloft.com/west-african-coastline-will-be-submerged-by-2099/

Innen 2099 vil hele dette enorme kystområdet ligge under vann som en direkte konsekvens av klimaendringene. Dvs. at gedigne byer som Lagos, Douala, Accra, Port Harcourt, Abidjan, samt alle som bor langs stripa enten må lære seg å svømme, eller å trekke innover mot det klimavennlige og vannrike Sahel.

Et lystig scenario de trekker opp, forskere fra Afrika. Men det er jo ikke noe vi behøver å ta så veldig på alvor, er det vel?

Jeg tror jeg får forberede mine barn på at de må forberede sine barn på å smake steken etter den leken jeg er med på, mens politikerne snakker seg vekk og skeptikerne vinner gjennom med sin sunn fornuft og common sense-approach til vår framtid.

Jau Jau.