Innlegg

Munker i Mandalay og andre folk

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om  The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.

Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.

Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.

Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.

Hva hadde du gjort hvis Burmas ledere ble invitert til Norge?

Tenk deg at du hadde fått et brev fra myndighetene der du ble bedt om å møte på Gardermoen for å hylle Myanmars store leder når han kommer til Norge. Hva hadde du gjort?Dette er det faktiske dilemmaet til den kambodsjanske bloggeren Borin, som skriver:

This morning I received a letter from up above, assign me to go to air port tomorrow before 9.30am. I am part of thousand people who are assigned to greet the GREAT LEADER OF BURMA. This is against my wills, I am a person who believe in human rights, democracy, and freedom. To me Burmese leaders is not in the position where people should give respect, but they are just a gang of criminals, who will do every thing to hold on to power. Help me: Should I join them or not?

Hva slags råd bør han få? Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort her i Norge: Sendt brevet til nærmeste politiske journalist og møtt opp på flyplassen sammen med alle jeg hadde klart å samle, og stilt opp i røde T-skjorter.Borins dilemma er om han i det hele tatt skal møte opp, eller om han skal holde seg vekke av frykt eller for samvittighetens skyld. En tredje løsning som jeg foreslår er neppe aktuelt.Noen ganger slår det meg hvor dritheldig jeg er som lever under de forholdene som jeg gjør, og om hva demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet faktisk betyr for meg. Så det er nesten så jeg ikke tørr innrømme hva jeg tenkte da jeg skrev en kommentar til Borin. Den tanken som slo meg var nemlig følgende:

Slipper jeg inn i Kambodsja neste gang jeg skal dit hvis myndighetene leser hva jeg skriver….