Innlegg

Etiopisk dagbok del 3 – eksosturisme på høygir

Etiopisk veinett i grus

Etiopisk veinett i grus: Foto: Geir Ertzgaard

Du kan si hva du vil, men etter 30 timer og 140 mil i trang etiopisk buss, har vi et lite grunnlag for å uttale oss om sentrale deler av det etiopiske veinettet. I Lalibela fikk noen av oss prøvd ut økoturisme på sitt beste, resten av oss har erfart eksosturisme på høyt nivå. Eksosturisme består av en del trang buss uten a/c. Bussen vår er en beige og gul liten sak som er produsert slik at en ikke ubetydelig del av dieselutslippet tar veien innom passasjerkabinen eller hva de kaller det på vår gule pil. Der skaper en nærhet mellom oss og bussen, og gir oss en større forståelse for at drivstoffet er en essensiell del av det å komme seg fram, og er med på å skape en atmosfære som vi er fullstendig skånet for på norske veier.

Vi har lagt merke til at bussene våre ikke har installert turtellere. Sjåførene har ikke lagt merke til det. De har vel ikke tenkt tanken på et kvarters hvilepause hver andre time, en times pause etter fire og åtte timer, eller full stans for dagen etter ti. Nei, 18 timer bak rattet på 30 timer er ingen ting for disse tøffingene, som lar blærens volum være retningsgivende for kjørerytme og pausetenkning. Og hvem behøver å tenke på sjåførene når vi har spisepausr og de sitter og ser på oss gaffle i oss helt til noen av oss plutselig kommer på at våre guider gjennom det etiopiske trafikklandskapet ikke har de samme tariffavtalene og tjenestegodene som vi har så det flommer over.

Og disse karene jobber, de sitter ikke bare bak rattet. Tuta er til for å brukes kontinuerlig; til å skremme vekk eselkjerrer og krøtterflokker, unger som bruker veibanen som lekeplass, hunder som løper i ring rundt seg selv, lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi lastebiler som kjører forbi hestekjerrer som blir forbikjørt av lastebiler, alt samtidig med at de skal manøvrere unna hull i veien som ikke er hull i veien, men vaskebrett som skal minne oss på at vi er overflødighetshorn av sideflesk som godt kunne trenge en trimming, akkurat som motorene på bussene som forveksler oppoverbakker med parkeringsplasser. Det er mye som skal holdes styr på for våre vennlige sjåfører, så da får det heller være at de angriper bremsene som om de var venstrebacker med tofotstaklinger i knehøyde. Det hadde vært greit med bilbelte noen ganger.

Vi har noen fantastiske sjåfører. Og det trengs nok en doktorgrad i bilkjøring for å forstå trafikkbildet i dette landet. Nå skal det i rettferdigjetens navn sies at dette skrives av en middelaldrende mann som har det meste av sin egen kjøring fra vaterrette veier hvor biler er unntaket mer enn regelen. De aller fleste kjører i en trafikk med langt verre veier og trafikkbilde enn dette. Veiene her i Etiopia er nemlig veldig gode, noen av de aller beste i Afrika sør for nord og øst for vest. Fra høyplatået rundt Lalibela de tatt grep og bygget det som på folkemunne kalles Kinaveien. Ti mil med strykefrie grusveier før grundige, hullfrie og brede asfaltveier i to lag uten fortynnet asfalt tar oss de 20 neste milene til Bahir Dar. Kineserne gjør en grundig og viktig jobb med å legge Afrika under asfalt. De laget veier som holder i til dels avansert terreng.
Fra Bahir Dar til Addis har etioperne gjort jobben selv. Ca 20 mil fra Bahir Dar krysser veien Blånilen. Men det er ikke bare å krysse en elv. Det er 1200 meters høydeforskjell fra øverste punkt og ned til broen som krysser elven ved Blue Nile Gorge. Afrikas største Canyon like dyp som Grand Canyon og på mange måter like overveldende, og selv om italienerne la grunnlaget, er det etiopiske ingeniører og veiarbeidere som har vedlikeholdt og oppdatert et veistrekk helt utenom det vanlige.
I Addis oppgraderes også veiene. Det trengs. Trafikken er til forveksling lik andre storbyer uten at infrastrukturen har fulgt med.
Sørover er veiene ikke oppgradert, men de holder mer en æn god nok standard. Og som resten av veiene, lever folk sitt øiv langs veiene. Det er mye å se på, mye å se som vi ikke ville sett langs våre egne veier. Til det er våre liv for regulerte til å slippe til det fargerike livet vi kan observere langs Etiopias fascinerende veinett. Det er ikke så dumt med eksosturisme, selv om 25 timer i buss på fire dager kanskje kan bli litt i meste laget.

Etiopisk dagbok del 2 – tusen år på en dag

Tusen år og en dag. Foto: Geir Ertzgaard

Tusen år og en dag. Foto: Geir Ertzgaard

Dette burde vært del fem og kunne vært del åtte, men vi har i rene tall bare gjennomført fire programdager på de seks dagene av vaar etiopiske ekspedisjon. I praksis har jeg gjort det samme som James Burke og de portugisiske jesuittene som var de første blekhudene som meg bekjent fant fram til landet til abashene, eller de mørke menneskene, som abyssinerne selv kalte landet sitt. Men mens det tok James Burke ni måneder og jesuittene ikke mindre tid å finne fram hit, har jeg altså brukt bare seks dager på å utforske den hellige byen Lalibela, lukket og utilgjengelig for utlendinger både av politiske og religiøse grunner i lange perioder, og sett Nilens første kilde, Tanasjøen, der den brekker stille vei inn i landskapet på en beskjeden og uanselig måte like øst for den småkaotisle byen Bahir Dar. Den andre kilden, Hvitenilens kilder ligger som kjent et par hundre mil lenger sør ved Victoriasjøen.

Det blåser historie gjennom ravinene, over høydedragene og oppe på de fruktbare etiopiske platåene. Høyt oppe på den utilgjengelige høysletten har mennesker i århundrer knadd og eltet jorden slik at den kunne fylle brødkurvene til de mange som har slitt ut sine fotsåler her, lag på lag av platåer der åkrer har satt seg fast i mønstre som øynene ikke helt klarer å tro på. Her har de åndelige meislet ut sine hellige huler, kapeller og klostre av rene fjellet, og skapt det som i Lalibelakirkene tilfelle ville vært ansett som en av verdens underverker, hadde det ikke bare vært for at de ble skapt i Etiopia. Her har de også sloss om land, om ressurser og makt gjennom tusen år, brødre mot brødre, konger mot konger, patriarker mot sultaner, kolonialistet mot hjemmehørende, mens vanlige mennesker har sett eget blod farge jorden mens de mektige gjemte seg bak sin makt.

Vi samlet inn penger via TV-skjermen for dette området ved å høre Michael og Bob og Bruce og Bono mane fram forstillingen om at vi er verden, mens hundretusenvis av mennesker stavret seg fram til nærmeste nødhjelpstelt med håp om litt hjelp til å klare seg gjennom enda en tørkeperiode før regnet kom for å gjøre livet levelig igjen. I enda noen år før tanksene og krigsmaskinene rullet over slettene mot nord for å knuse fienden ved havet som hadde blåst seg opp i kraft av sin status dom selvstendig land, eller mot sør fra indre fiender for å knekke den mannen som hadde gjort den store tørkekatastrofen mulig gjennom sitt maniske vansinne.

Det er bare å lukke øynene og forestille seg det: Tusen år med historie ligger som åpne arr i det vakreste av alle landskap, og ingen steder er historien mer levende nært enn i dette Abyssinia, Helvetes forgård eller mørkemennenes paradishage – avhengige av hvilke øyne som ser og hvilke sinn som husker.

Og i det lyden av torden buldrer i natten ved Nilens ene kilde, er det på tide å rulle over på siden og drømme seg gjennom enda en afrikansk natt.