Innlegg

Melon lady

Green balls

Green balls ©2011 Geir Ertzgaard

Same market, different trades.  One can’t complain about the goods on offer, and healthy it is, too!

 

The Tooth Fairy

 

The Tooth Ferry

The Tooth Fairy. ©2011 Geir Ertzgaard

The Tooth Fairy is a harbinger of joy. If someone deserves this title, it must be this girl at the same old Siem Reap market. Technically the image was a disaster, but the face was too good to leave aside.

 

I had to do a b&w conversion in Aperture, then blur the background, dodge the face, add sharpness, overlay and noise so in the end it didn’t turn out too bad. There’s a lot you can do in Aperture 3, leaving the need to fine tune an image in Photoshop  only to very specific tasks.

And here’s another version where I’ve done a heavier dodging and added a frame.

 

Tooth Ferry framed

The Tooth Fairy framed. ©2011 Geir Ertzgaard

Change of moods

The runner
Change of moods today. After three weeks under a different sun just a short bypass to the local pond, Mosvannet, before I return to the dreamlands of Sabah. Mosvannet is a spot for watching life pass at different speeds.

Image: ISO 100 at 79mm (crop factor x 2) at f2.8 at 1/200 sec.

Gratulerer, Jan Ivar!

Jan Ivars fotoblogg

For seks uke siden fikk jeg en sms av Jan Ivar. Han skulle relansere bloggen sin med nytt design og innhold. Han hadde holdt på et par år med bloggen sin på vikfoto.no, og hadde hatt brukbart med trafikk, og opparbeidet seg et rykte som en seriøs og dyktig fotoblogger. Men nå var det på tide å ta steget videre. Derfor tok han kontakt med meg og ba om noen synspunkter.

Det ble mer enn noen synspunkter etterhvert. Det fins mange tunge fotobloggere utenfor landegrensene, folk som har klart å skape et varemerke på interessant blogging og gode bilder. Reisefotografer som Gavin Gough og unge trendsettere som Joey Lawrence har fått et ganske stort marked med sine strålende bilder og utfordrende tekster.

Det er mange norske fotobloggere. Det viser jo Norske fotoblogger, som i skrivende stund har  236 registrerte blogger. Men selv om det er mange norske fotobloggere der ute,er det foreløpig ingen som har klart å etablere seg som den store norske fotobloggerne. Noen lovende kandidater er det der ute, men det er ingen som har klart å ta ut potensialet som ligger i dette segmentet – kanskje ikke før nå.

De siste ukene har jeg hjulpet Jan Ivar med å få ny blogg på plass. Jan Ivar skjønner seg på blogging, han skjønner seg også på fotografering, og den kombinasjonen er et godt utgangspunkt for å etablere seg i frontlinjen av norske fotobloggere. Hva det betyr? Med sosiale medier som den nye andedammen for mye av det som skjer av kunstnerisk utfoldelse vil denne arenaen være det området hvor fremtidens beste norske fotografer vil være å finne. Jeg tror Jan Ivar har en god sjangse til å være en av frontløperne blant de store norske fotobloggerne, om ikke den fremste.

Utgangspunktet er det ihvertfall ingen ting å si på.

Når elevene er de beste lærerne

Vi er i Nairobi, på plenen utenfor Scripture Mission Conference Center. Et kjent sted for mange folkehøgskolere etter utallige besøk fra utallige folkehøgskoler. Det er lørdag formiddag, skyene henger lavt over byen, men likevel er plenen gul av tørke. Det har ikke regnet i hovedstaden på to år.

Elevene sitter under et slitent Jackarandatre som tviholder på sine siste lilla blomsterblad. Vi har pakka og er straks klare til å reise hjem etter to flotte uker i Kenya. Jeg har lagt opp til at vi skal komme oss avgårde til flypassen rundt kl 18. Vi må komme oss av gårde litt tidligere enn nødvendig. Etter oss kommer nemlig Fredtun, Jeniffer vil ikke ha for mye kaos, og selv syns jeg det er greit at ikke at elevene våre skal møte østlendingene fra den konkurrerende folkehøgskolen. Får elvene våre høre at Fredtun skal være her i Kenya en uke lenger enn oss, og at de skal overnatte i landsbyer og oppleve mer direkte menneskemøter enn det vi klarer å få til på våre to uker i Kenya, kan de fort bli misfornøyde – og det vil vi jo ikke ha noe av. Så det er like greit at vi bare kommer oss av gårde. Tenker jeg.

Men neida, er du gal? Klart vi vil treffe våre medsøstre og medbrødre fra Stavern, hilse på de som har valgt en annen folkehøgskole enn oss, kanskje vi kjenner noen av de, kanskje vi kan fortelle hvor flott de selv har hatt det i Kenya: Dessuten er det jo folkehøgskoleelever! De er ikke konkurrenter. De skal bare oppleve noe annet enn oss. Så hva er problemet?

Jeg har tatt med elevene til Afrika for at de skal lære. Jeg blir litt flau, og akkurat denne dagen er det nok jeg som har mer å lære av «mine» elever enn de har å lære av meg.

Hjemme i Stavanger noen måneder senere. Vi har vært ute og prøvd oss på HDR-fotografering. Oppgaven er ganske klar. Kom dere ut og ta bilder av Rica-hotellet med tre ulike eksponeringer. Jeg har holdt på et halvt år med dette, forklart og tegnet, åpnet kameraet, vist menyene og latt de prøve seg. Nesten ferdig med opplegget sier bryter en av elevene ut:

Hva er egentlig eksponering?

Jeg river meg i håret og lurer på hva vi egentlig har brukt det første halvåret til.

Senere på kvelden får jeg se hva de har holdt på med uten at jeg har vært til stede. I studio har de lekt seg med mulighetene som kunstlig lys gjør.

Det ser ganske bra ut, og jeg spørr: Hvordan gjorde dere det? Svaret er rett på sak: Nei, det vet jeg ikke, men det ble ganske fint.

Jeg blir litt flau igjen, og akkurat denne dagen har de nok lært mer av hverandre enn de har lært av meg.

Det er en tanke jeg har tenkt mye på i det siste. Kanskje er elevene er de beste lærerne. Men foreløpig er det ingen som slår meg som tilrettelegger.

Hvordan gjøre middelmådige bilder mindre middelmådige

Jeg var på Gladmat-festivalen torsdag. Som jeg nesten alltid gjør, hadde jeg med kameraet og prøvde å knipse noen bilder for minnealbumet og fotokarrieren. Resultatet ble strengt tatt ganske så middelmådig, preget som bildene ble av lite innsats, et folkehav og andre ting (en datter som vil ha is) som trekker oppmerksomheten bort fra det å ta bilder.

Sommern er tid for fotografering, og med det bilder i bøtter og spann, middelmådige bilder uten ende, med noen få knallskudd innimellom middelmådighetene, for ikke å si de fotografiske havariene, som jo slettes både fra minnebrikken og harddisken så snart de er lastet inn på Macen. Men hva skal man gjøre med alle disse ubetydelige bildene som bare ligger der uten noen annen rolle i livet enn å fylle opp plass på harddisken.

Som de gode fotografer vi er, følger vi jo proffenes råd og unngår for all del å slette bildene. Men i stedet for å la de bare ligge der, tenkte jeg det kunne være interessant å se på hva man kan gjøre for i hvertfall løfte bildene bittelitte grann fra kjedsomhetstyranner til brukelige bilder verd å se på. De fem bildene fra torsdag som du ser her, havnet  i bøtta «middelmådig». Resten tørr jeg ikke snakke om.

Hvert bilde ble vurdert komposisjonsmessig og teknisk, og denne gangen fant jeg ut at jeg ikke ville gjøre noe med komposisjonene. I stedet gikk jeg rett i gang med flikkingen.

1. Bildene ble importert inn i Aperture, mitt førstevalg for organisering og bearbeiding av bilder.

2. Etter en rask vurdering ble jeg sittende igjen med fem bilder.

3. Justering av eksponering. Bildene var alle sammen litt for mørke i utgangspunktet. Jeg økte eksponeringen med +0,4 trinn.

4. Brightness/contrast ble justert, brightness med +0,36, contrast med +0,06.

5. Fargene var greie slik de var. Men funksjonen vibrancy styrker enkeltfarger og hudfarger, og denne ble justert med +0,35 for å styrke disse uten å få for sterke farger i hele bildet. Vibrancy er en fin ting.

6. Skarping av bildene. Som regel skarper jeg opp bildene med kantskarping (Edge sharpening – en måte skarpe opp bildene på som ikke er så radikal som vanlig skarping), men denne gangen valgte jeg gammeldags skarping over hele fjøla med full intensitet (+1.0) og med en radius på +4,4

7. Jeg avsluttet greia med å legge på full vignettering for å lage en ramme rundt bildene og få fokus på et mindre område.

Noen av disse grepene er standard billedfiksing. Skarping og vignettering er teknisk juks, hvertfall når det gjøres så radikalt som jeg gjør her. Men ta en titt på bildene. Syns du ikke de redigerte bildene er litt mer spennende å se på. Det er en tilpasning av virkeligheten, det var ikke sånn det så ut, men som seeropplevelse er de redigerte bildene med en fem-minutters redigeringsprosess faktisk blitt mindre middelmådige enn de var i utgangspunktet. Og da er det jo greit å ha noen sånne triks som vignettering, skarping og bruk av vibrancy.

Bruker du Photoshop Elements, Lightroom eller CS 4, så brukes de samme begrepene og funksjonene ligger der og venter på deg. (Eller: Bruker du CS4, så leverer du vel i utgangspunktet bedre bilder enn det jeg har gjort her? Da venter jeg spent på å høre hvilke knep du har for å heve det middelmådige fra det middelmådige til det mindre middelmådige.

[smugmug url=»http://ertzgaards.smugmug.com/hack/feed.mg?Type=gallery&Data=9023204_bkvxy&format=rss200″ imagecount=»100″ start=»1″ num=»100″ thumbsize=»Th» link=»lightbox» captions=»true» sort=»false» window=»false» smugmug=»true» size=»L»]

Kristoffer, Daxée og et Olympus E3

Få ting er vel mer stas enn barn og hunder. Min bror har fått seg en ualminnelig søt liten vofs, og de to var på besøk forrige helg. Samtidig stakk nabogutten på sju år innom, og i et ubevoktet øyeblikk lånte han min «vofse», det store og tunge Olympus E3, og fyrte løs bilder av det nyankomne vofsen ved navn Daxée. Som en liten velkomst til den lille dvergdachsen og som et eksempel på at barn har den naturlige tilnærmingen til livet som vi voksne ofte bare kan drømme om, får du nå fire bilder som Kristoffer Østrem knipset av Daxée for en ukes tid siden.

[nggallery id=4]

Det må jo forøvrig sies at lille Østrem har fått litt hjelp av undertegnede for å finpusse på resultatet. Og som en liten desert, et bilde jeg tok mens jeg fremdeles trodde at kameraet var trygt:

Daxée

Obama historisk

[singlepic id=2 w=320 h=240 float=left] Her har jeg en liten oppgave til dere på en lørdag formiddag. Klikk på bildet av Barak Hussein Obama for å få en forstørret utgave. Studer bildet nøye. Se minst ett minutt på det uten å ta blikket vekk. Lukk så øynene, og så stiller du deg følgende spørsmål:

Hva er det som gjør dette bildet historisk?

På tirsdag vil Barak Hussein Obama bli innsatt som president i USA. Han er den første presidenten med et navn vel utenom det vanlige. Håret hans er annerledes enn de 44 som har gått foran ham. Huden hans er et par grader mørkere enn de fleste tidligere presidenters. Politisk er det vanskelig å si hvor han står, men han er demokrat og følger samme oppskrift som Franklin D. Roosevelt og John F. Kennedy. Han representerer et brudd med den nære fortid.  Samtidig vet vi at det nok tar mer enn 100 dager før vi får se hvilken retning dette tar. 

Men det som virkelig er historisk med dette bildet, er at det er det første bildet av en amerikansk president som er fotografert med et digitalt kamera. Pete Souza, som nylig ble utnevnt som offisiell fotograf for Barak Obama, har brukt et Canon EOS 5D MkII for å ta bildet, i følge Engadget og mange andre…)

Så hva syns dere? Kanskje det snart blir ledig jobb som Jens Stoltenbergs offisielle fotograf?

Bildet er forøvrig ståjlet fra State of the Art uten blygsel.

Hvordan ta bedre bilder?

Hvordan ta bedre bilder?

Kanskje et av de mest stilte spørsmål på nettet i 2008. Antall fotoblogger har eksplodert, det samme har antall sider som skal lære deg å bli en bedre fotograf. Ikke så rart, egentlig, for salget av digitale speilrefleks (DSLR) har eksplodert i år. De som lenge har lekt seg med små kompakte kameraer og brukt tiden til å forstå hva digital fotograrering egentlig er, har nå beveget seg over i en ny fase med mer utstyr, flere muligheter, en ny fotoverden. Da er jo spørsmålet nokså naturlig. Hvordan skal jeg få utbytte av alt dette utstyret jeg har investert i?

Fotografskulder?

For en måneds tid siden var jeg i Zambia. I ti dager drasset jeg rundt på en stor fotobag med et ganske tungt speilreflekskamera (Olympus E-3), en vidvinkel, et standardobjektiv, en telezoom og et makroobjektiv. I tillegg lå det en blitz i pakken, i tillegg til alt det andre man finner i slike kamerabager.

Jeg kom hjem igjen til sykmelding og det som ThinkTank kaller fotografskulder. Det er visst et kjent fenomen, dette at folk som reiser rundt og tar bilder ofte ender opp med tendinitis, eller senebetennelse i skulder og øvre arm. (Til dere som ikke har vært borte i det før: Tendinitis er mer plagsomt enn vondt, men du verden så plagsomt det er).

Det er ikke utstyret det kommer an på

Men jeg kom også tilbake fra Zambia med noe mer: Flere fotoerfaringer, og refleksjoner over hva som kreves for å ta de gode bildene.

Når jeg går gjennom bildene mine, ser jeg at de beste bildene ble tatt når jeg hadde med meg minst utstyr, de gangene jeg hadde bestemt meg på forhånd hva slags bilder jeg skulle ta.

[singlepic id=183 w=320 h=240 float=left]En morgen i landsbye Makunda i Kalomo gikk jeg rundt med min ZD 14-54, de andre dronene lå igjen i hytta. Jeg hadde bevisst valgt å begrense mulighetene mine, og kunne konsentrere meg om å bruke det utstyret jeg hadde på best mulig måte. Jeg kom hjem med bilder av mødre og barn plante maisfrø, far og sønn pløye jorda og styre oksen. Det var nok å tenke eksponering og komposisjon. Ingen ting annet distraherte. De bildene jeg er mest fornøyd med. Erfaringen i Chobe Nasjonalpark var helt motsatt. På elvebåten på Chobezi var det mer enn nok av flodhester å ta bilder av. Man skulle være fotografisk amøbe for ikke å ta gode bilder av disse eksepsjonelle dyrene. Det ultimate flodhestbildet er når de stikker hodet opp av vannet og åpner de monumentale gapene sine mot verden. Det skjer ganske ofte, og er like spektakulært hver gang. De som hadde med seg en enkel 70 – 300-linse med Sigma-merke på og nøyde seg med den, kom hjem med blinkskuddene. Jeg, for min del, hadde kameraet rundt halsen, en vidvinkel i den ene hånden, en tele i den andre, og kamera uten objektiv fordi jeg var i ferd med å skifte objektiv hver gang muligheten bød seg. Jeg endte opp med ingen ting. Alt det fine utstyret mitt kom i veien for de gode bildene fra Chobezi.

Det er kanskje de har et poeng, de store gutta. Henri Cartierre-Bresson gikk rundt i Paris’ gater med et Leica-kamera med fast brennvidde (50mm, av og til vidvinkel). Det var ikke antall kamera eller registeret av superlinser som avgjorde, men det at man utnyttet det utstyret man hadde, og heller brukte kroppen til å komponere bildet enn mulighetene som lå i et fleksibelt objektiv eller fem. Sagt med andre ord. Det er du som skal bevege deg, ikke objektivet.

Hvordan ta gode bilder?

Det fins mange gode svar på spørsmålet. Tekniske og komposisjonsmessige, folk lever av og gjør seg rike på å skrive bøker, lage instruksjonsvideoer og nettsider der de fortelle andre om ting de ikke fikser selv. Men for tiden er det et svar som troner høyere enn de andre: Ikke gi deg selv så mange valg. Du kan ikke ta alle slags bilder over alt. Ikke fyll opp kamerabagen din med utstyr du ikke trenger. Det er bra for kreativiteten din.

Jeg merker at jeg har sett meg blind på valgmulighetene, og med det også blind på det som gjør et bilde noe utenom det vanlige: Vinkelen, oppsettet, lyset. 

Det er også bra for fotografskulderen din. Aner jeg et fotografisk nyttårsforsett?