Innlegg

iTouch-blogging, aka noen timer på en flyplass

Jeg sitter på Gardermoen og venter på flyet til Stavanger. Som regel pleier jeg å bruke slike ventetimer til å lese det tidsskriftet med den mest spennende forsiden. Siden Photo Icon ikke ser ut til å ha blitt gitt ut denne månden (har de gått konk – det er jo et smalt fototidsskrift, smalere enn «Fotografi») ble det som en del ganger før The Atlantic som kom seirende ut av bladkampen. Den overskriften som trakk var Why I blog av superskribenten Andrew Sullivan.

Det er interessant lesing, og et fint løft for folk som lurer på om det rett noen mening med denne typen ny litteratur – for det er jo dette det er. En spontan, personlig aktivitet som verken gir eller skal gi rom for lange, overveide og balanserte artikler. den personlige vinklingen og spontaniteten som ligger i denne instanstisje prosessen gir også en ryddighet som tradisjonell journalistikk ikke kan garantere for, avhengig av redaktørens habilitet, jf. saken om Stephen Glass. I bloggosfæren blir du arrestert av hele din lesekrets hvis du tråkker feil. Er du uredelig, forsvinner leserne. Bloggene tilfører journalistikken noe nytt, samtidig åpner den dørene for sakprosa for nye generasjoner som ellers neppe ville lest det – hevder Sullivan.

Mye tankevekkende – men jeg tenker mest på ett forhold som har slått meg før og som slår meg igjen. Jeg leser ca. 30 norske blogger fast, en nokså likestilt lesing av mannlige og kvinnelige blogger. Den tydeligste forskjellen er at mannfolka med enkelte unntak skriver om ting. Kvinnene skriver om tingeling.

Et eksempel: Selsius og Tornerose skriver begge om ME. Selsius skriver om sykdommen, om nyvinninger i forskningen og forsøk på å finne løsninger. Tornerose skriver om savn og drømmer ifm sin egen kamp med herket. Altså skriver gutter sak, jenter skriver om opplevelser og personlige følelser. Jeg skeiver om foto, Fotoboksen om hvordan hun opplever det a fotograferr. Altså skriver gutter sak, jenter personlig. Har jeg antatt.

Men Sullivan er ikke enig med meg men påstår at et særtrekk med bloggen som fenomen nettopp er at den verken er objektiv eller verdikonservativ. Den er et uttrykk for den postmodernismen den har vokst ut fra – holdninger, innhold og verdier forandrer seg med skribentern etter hvert som vedkommende blir påvirket av det stadig rullende tidshjulet. Det er den personlige tillempingen, instant publishing, som gjør bloggen og som gir dem en uvurderlig betydning i det nye mediebildet.

Jeg har vært på Gardermoen et par timer nå, og jeg har skrevet min første bloggpost på min iPod Touch. Det går seint, ordene triller ikke så raskt som de gjør fra et godt tastatur. Å linke til kildene er for tungvindt, det får jeg vente med til jeg kommer hjem. Jeg regner med at det flommer over av stavefeil. Og mens jeg skriver disse siste setningene, innser jeg to ting: Det første er at kjønnsgeneraliseringen min i avsnittene over er veldig forenklede, og stemmer neppe med virkeligheten. Det andre jeg plutselig innser, er at denne artikkelen som handler om «tingen» blogging og om Andrew Sullivans artikkel, egentlig sier en del om meg som person.

Og egentlig er det en ikke sa dum tanke.

(Redigert og linker lagt til hjemme foran iMacen)