Innlegg

En dag med Fujisan

Tidig morgen ved foten av Fuji, Japans hellige fjell. Et par timers reise sør for Tokyo. På en klarværsdag skal den sovende vulkanen være synlig fra hovedstaden. Kanskje dette var tilfelle denne morgenen, for været kunne knapt være klarere.

Fujisan

Det nesten perfekt søyleformede fjellet troner over omgivelsene her nede. Drøyt halvannen mil fra toppen, hvis en skal tro skiltene, er fristelsen stor til å se om det hvertfall er mulig å nå foten av den berømte vulkanen.

Derfor bærer det inn i det som mest av alt ligner en tropisk skog med blanding av nåle- og løvtrær. Bare lyden av sykkeldekkene, fremmed fuglesang og min egne tunge pust bryter stillheten. Innover og oppover. Forbi førte basestasjon,en sjappe som selger både mat – og endra viktigere: drikke. Den lange, stendig stigende bakken krever sitt av en halvgammel, halvfeit og heldvask trønder.

Skogen ved Fujis fot

Etter halvannen time oppover, r, er det fortsatt ikke annet enn skog å se. En litt annen type skog, kanskje, men fortsatt skog. Fuglene kvitrer, et svart ekorn hopper over den smale veien som for lenge siden fikk sitt asfaltdekke. Men ingen glipe i skogen er å ense. Ber en gradvis endring fra løvmominerende til nåledominerende skog.

Rundt neste sving skimtes himmelen. En himmel som ikke lenger domineres av klart blått, men av grå skyer. Og siden det fortsatt er uklart hvor langt det er igjen til foten av fjellet, konkluderer den heller makelig anlagte trønderen med at nok får være nok. Målet var å se Fuji, ikke skog.

Senere på dagen, på en høyde over Kawaguchiko, er det fortsatt klar sikt i retning Fujisan. For japanere er Fuji et hellig fjell, og for å vise ærbødighet, er den vakre toppen gitt tilnavnet «san», tilsvarende det de gir personer de ønsker å ære.

Fujisan innhyllet i skyer

Men nå har toppen hyllet seg helt inn i skyer. Bare skråningene vises klart i den begynnende rødmen av kveldssola.

En ny morgen git likevel en ny nulighet til å hilse Fujisan.

Obon, en japansk høytid

En av årets store høytider i Japan. Obon, sjelenes festival. En tid da mange reiser til det de ser som sitt hjemsted. For sammen med sin familie å ønske de dødes ånder velkomne tilbake og ære dem med Bon-Doridanser.

Obon i Wakkanai

I Japans nordligste by, Wakkanai, bare knappe 4 mil sør for russiske Sakhalinøya, møter alle aldersgrupper til en tradisjonell dans på byens torg. Noen har pyntet seg i sine tradisjonelle drakter, for å delta i dansen mens andre velger å delta i mer hverdagslige klær.

I denne nordligste  japanske utposten, som til å begynne kan virke litt ugjestmild, er det denne kvelden latter og glede som dominerer. Og barns alvor i den tradisjonelle dansen som de famlende  forsøker å kopiere sine foreldre og besteforeldre

Tradisjonene lever i Japan. Og det fyller togene med langveisfarende som vil hjem. Og en skarve nordmann som forsøker å lære mer om et land som oppleves båe kjent og fremmed på en gang.

Soloppgang

IMG_2851Noen timer etter soloppgang i Trondheim. Bortenfor skyene, i hvert fall. På Skansen stasjon tikker klokka. 9.03, står det. Og noen sekunder. Ett minutt er gått siden toget skulle vært her. Og jeg nyter stillheten denne søndagsmorgenen. Jeg skal til et land hvor alle togforsinkelser over ett sekund rapporteres videre oppover i systemene. Kulturforskjell, kan man vel si. Men det er jo det reise handler om. Å oppleve andre kulturer og å lære av dem.

Landet som skal utforskes etter neste soloppgang er også det landet hvor dette himmellegemet står opp, skal en tro noe av det en har hørt opp gjennom oppveksten. Japan. Nippon med deres eget ord. Eller enda bedre: 日本国. Ikke det at jeg vet fram eller bak på akkurat de tegnene, da… 127 millioner mennesker fordelt på et areal som er litt mindre enn Norge. Noen som sa at vi ikke hadde plass til flere innbyggere her til lands? Spørs om japanere er enige i det…

Tokyo. En by med knappe 7 ganger flere folk enn vi kan skrape sammen her på berget. Verdens største med vel 34 millioner innbyggere. Noen få av dem er norske. Virkelig en by som aldri sover. Og et sted hvor alt skal være ryddig, systematisk og ordnet, etter hva jeg har forstått. Er nok nødvendig også, det, hvis en slik mengde mennesker skal kunne omgås.

Reisen lukt øst vil gi et lengdesnittsinntrykk av landet. Etter noen dager i Tokyo går ferden inn i landet og opp i høyden. Til det som omtales som de japanske alper. Her holder særegne fjellaper til. Aper som om vinteren basker seg i varme kilder. Selv om det er sommer nå, er håpet at de vil vise seg for en langveisfarende.

Fra midt går ferden nord. Helt nord, faktisk. Med tog til den lille byen Wakkanai hvor du på en klarværsdag kan se over til Russland og Sakhalin-øya. Målet for denne delen av reisen er å utforske nord og vandre i vulkanske landskap på øyene et par timers båttur inn mot det asiatiske fastland.

Fra nord tar toget meg sørover igjen. Litt sør for Tokyo og til foten av Fujifjellet. Dette nærmest ikoniske hellige og perfekt kjegleformede vulkanske fjellet som står så sterkt i den japanske folkesjel. Galdhøpiggen ganger 1000 eller noe slikt, kanskje.

For meg ville det ikke vært mulig å besøke Japan uten også å besøke Hiroshima. Byen som ble jevnet med jorden i en kjernefysisk ildkulde og som drepte hundretusener. Byen har reist seg fra asken. Flere ord om hvorfor dette reisemålet er valgt er vel neppe nødvendig.

Avslutningsvis tar Shinkansen-toget meg helt sør på den tredje av Japans hovedøyer, Kyushu. Noen dager i ro og mak ved en vilkansk sandstrand og kort reise til en av Japans høyst aktive vulkaner. Kanskje jeg en kveldsstund kan fange glødende vulkansk aske som kaster seg ut av krateret. Ja, med kamera altså. Ikke hendene.

Så gjenstår det å se hva Nippon kan lære meg. Av møte med mennesker, kultur og natur. Et famlende forsøk på et «Konnichiwa»og et lett bukk får bli første forsøk på å tilpasse meg denne gamle ærverdige kulturen.

Sayonara!

Dele noe fint

Jeg har bare lyst til å dele noe fint med dere.

Jeg har oppretta fotoblogg, og det er morro gett. Noe av det som er fint med det, er at jeg kommer i kontakt med folk som syns fotoblogger er en fin ting. En annen fin ting med fotoblogger, er at de er språkuavhengige. Det går å an å sette pris på sider om publikanten skriver på gassisk. mongolsk, gregoriansk og til og med svensk. Det er nemlig bildet som utgjør fortellingen.

Og jeg har lyst til å dele én av de fine fortellingene som blir fortalt, nemlig fotobloggen til Ichiro. Ichiro er japaner fra Japan, skriver ikke så mye om bildene han tar, og konsentrerer seg om rolige bilder i svart/hvitt.

Har du hørt historien om det trankvile Asia? Om fred og harmoni og Yin og Yang, Zen og sjel? Ichiros bilder oser av alt som kan få et bankende hjerte til å roe seg, en bevende streng til å stå stille, og gi bivåneren, som i dette tilfelle er meg, men som snart bør bli deg, til å chille ned.

Anbefalt så det ljomer!

Bilde 4.png