Innlegg

Hvorfor blogger jeg om Afrika? del 1

Mootbox spør seg selv i dag hvorfor han skriver om Afrika. Den ivorianske bloggeren Théophile Kouamouo som har satt i gang et meme med akkurat dette spørsmålet, og Global Voices følger opp med en oversikt over blogger som har fulgt opp utfordringen fra Théophile Kouamouo. Siden Kouamouo skriver på fransk, gir Global Voices en gjennomgang med engelske oversettelser på de franske innleggene, og det er interessant lesing for alle som er interessert i Afrika eller som vil ha et glimt inn i en helt annen bloggosfære enn den vi beveger oss i til daglig.

Kouamouos eget svar på spørsmålet oppsummeres slik:

I blog about Africa with joy because I believe that it is from our individual and mixed voices that the African renaissance will sprout, which will come as surely as Martin Luther King’s dream became a reality forty years later. I read African-oriented blogs with joy because they give me a less monolithic and less doomed image of the continent and its inhabitants.Med andre ord et meget optimistisk og visjonært syn på den afrikanske bloggosfærens betydningen for utviklingen på det afrikanske kontinentet. Like sikkert som Martin Luther Kings «I have a dream» ble realisert med Barak Obama, vil frøene til den afrikanske renessanse springe ut fra de stemmene som fyller den afrikanske bloggosfæren. Hvorfor? Jo, fordi de meldingene som kommer herfra gir et annerledes og mer positivt bilde av hva som foregår på det afrikanske kontinentet.

Mootbox begrunner hvorfor han blogger om Afrika på denne måten:

Blogging about Africa is therapy for me. I have an immense interest in the development on the continent … Blogging about the continent is a way of keeping up with events on the continent. Sometimes I am Africa’s most enthusiastic cheerleader, sometimes a strong critic. From experience, blogging remains safer than tugging at my hair over events on the continent.

Skal man oppsummere Global Voices sammendrag av svar på spørsmålet fra Theophile Kouamouo, skriver bloggere om Afrika:
Fordi man har en spesiell tilknytning til Afrika.
Fordi man vil bruke bloggosfæren som en brobygger mellom Afrika og resten av det globale samfunn.
Fordi de vil bidra til å gi et annet og mer optimistisk syn på Afrika enn det som kommer fram ellers.

Etter å ha lest innleggene fra Mootbox og Théophile Kouamouo slo en tanke meg, og jeg la igjen et svar i kommentarfeltet til bloggposten på Global Voices.

I, too, blog about Africa – and I’m inspired to follow up the meme on my own blog. But then something struck me when reading the English translation of Théophile’s blog. He writes:

Is blogging about Africa done in the same way as blogging about Europe or Asia?


It’s just that I can’t find anyone writing about Europe or Asia. Sometimes people write about America, but then they mean the US. But on Africa we all blog. To me it is partly the sign of a great need, partly sign of an inferiority complex. What I would hope for, was for people to write about
issues springing out of their context. When I write about Africa, I write about my visits to Kenya and Zambia, but I don’t know anything about Senegal or Ghana after travelling to these other countries. Writing about Africa? Isn’t it one way of segmenting stereoptypes in a somewhat damaging way?

Jeg vet ikke om jeg har et poeng med svaret mitt. Jeg er ikke i tvil om at afrikanske blogger bidrar til å gi et helt annet og langt mer positivt syn på det afrikanske kontinentet enn det vi har fastspikret i hodene våre. Det foregår en økonomisk og demokratisk utvikling på kontinentet som overskygger problemene i Somalia, Kongo og Zimbabwe – bare man hører på de rette stemmene, og det fins et entrepenørskap som borger for både utvikling og gir grunn for optimisme.
Men er det riktig å skjære hele Afrika under en kam? Eller er det slik at «sammen er vi sterke» og at Afrikas vei ut av fattigdom går via et felles løft på hele kontinentet?

Hvorfor blogger så jeg om Afrika? Eller hvorfor blogger vi om dette kontinentet som enten fanger oss for livet eller som spytter oss ut av munnen? Se, det blir neste bloggpost, og jeg har lyst til å utfordre andre norske Afrika-bloggere til å svare på samme spørsmål – hvis det da fins norske Afrika-bloggere.

Obama in Africa

Det som alle har fått med seg

Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Som alle andre lar jeg meg gripe av god retorikk, og god retorikk har det vært i overflod av det siste døgnet. Ikke bare leverer Barak Obama taler som betegnes som klassiske før han er ferdig med å si amen, men John McCain klarer med en tapertale fra en annen verden å få meg til å tro på at verden vil bli et bedre sted – allerede i morra. Men også Viggo Johansens Redaksjon EN med Lundestad, Støre og flere til benytter den lille timen de har til å kommentere det amerikanske valget til å bli revet med i den grad at de selv blir småretorikere med svulstige ord og klump i halsen. Så sterkt blir det at jeg til og med begynner å tro på at NRK vil bli et bedre sted.

Det er gildt med amerikanske valg.

Vi har fått troa tilbake. Bush er fullstendig glemt – det har han jo vært siden valgkampen startet for et år siden, Clinton en fotnote noen måneder tilbake i tiden, og vi er alle enige om at vi ser fram mot en ny tid.

Obama bringer forsoning. Han er en brobygger, han snakker om enhet og fellesskap. Europeiske statsledere som i åtte år har følt seg overkjørt av brumlebassene fra Washintgon øyner et håp om dialog og fellestenkning. Afro-amerikanere som har opplevd både underrepresentasjon og rasisme siden konstitusjonen ble undertegnet i 1773 har endelig opplevd makt. Dette er gjennombruddet for det multikulturelle USA, Palins og Bush’ Amerika med de hvite middelklasseverdiene er på vei til å bli en del av fortiden. Framtiden er fargerik og grensesprengende.

Selvsagt er det skjær i sjøen: Obama overtar en uhåndterlig finanskrise som selv ikke Alan Greenspan kan gi en god forklaring på (jf. Geir Lundestad i Redaksjon EN). Dette er det første og viktigste han må ta tak i når han begynner jobben den 20. januar. Han har et par kriger som trenger en helt ny innfallsvinkel, med vanskelige relasjoner til Irak, Iran, Afghanistan og Israel som ikke bare skjær, men svære titaniske isfjell for baugen. Et individualistisk orientert samfunn skal overtales om at det trengs en helsereform og en utdanningsreform, som er en langt større utfordring enn det vi er stand til å forstå her på Bjerget.

Men selv med et USA i tilsynelatende fritt fall er det lett å sitte her og skrive at jeg tror på Obamas «Yes, we can». Det er noe ved ham som gir oss troa, og nøkkelen er den mandelanske vending: I stedet for å klage over det som har vært, så ser han framover og han ser på mulighetene.

Det som virkelig er spennende

Med alle de fine ordene på en viktig dag for oss som elsker Amerika, er det likevel et helt annet tema som jeg er mest spent på. Jeg sitter med TV-bildene fra Nairobi i Kenya i minnet. Dansende, jublende folkemengder i en eller annen utendørs forsamling. President Kibaki har erklært torsdag 6. november som nasjonal fridag i ren jubel over at Kenyas største sønn utenfor Kenya nå er valgt til sjef over verdens viktigste land.

Jeg leser en del afrikanske bloggere, både hvite og svarte, hovedsaklig fra Sør-Afrika og Kenya, men også fra andre steder på kontinentet. Deres oppslag i dag handler også om valget i USA, om Obama og fremtidshåp.

Khamerad Mhambi skriver et fantastisk innlegg om Obama, der han sammenligner ham med Mandela og viser ham hvilke signaler det amerikanske valget gir til Mhambis hjemland Sør-Afrika.

Dette valget er ikke bare et gjennombrudd mot rasismen i USA. Det er også en anerkjennelse av alle svarte verden over, som alltid har bært med seg den bevisste og ubevisste fordømmelsen som tilsidesatte har opplevd gjennom århundrene. Samtidig ser noen på det som en advarsel til egne politiske ledere som i stedet for å ha vist veien framover har gått seg vill i lederskap, byrårakti og partipolitikk.

Noe av det aller mest spennende med valget av Obama som president, er hvilken betydning det får for Vestens forhold til Afrika. Dette forholdet har jo vært iskaldt de siste 20 årene. Afrikanske ledere har sagt seg lei av vestlige pekefingre, Verdensbankens krav og vår tidige og utidige innblanding i økonomi, politikk og ressursbruk. De har opplved mangel på støtte og reell dialog, Vesten har blitt sett på som en plagsom stebror som har misbrukt sin posisjon og diskvalifisert seg som samtalepartner. I stedet har de vendt seg mot Kina – eller Kina har vendt seg mot de, med lån og bistand uten andre krav enn tilgang til de afrikanske markeder og til de enorme naturressursene som er nødvendige for å drive fram den industrielle veksten i Kina.

Nå har Afrika med ett fått en av sine egne inn i verdens viktigste lederstol. Obama kjenner Afrika. Afrika kan bli oversett som det glemte kontinent når halve sjelen til USAs president ligger i en av de viktigste landene.

Personlig tror jeg dette blir en av målestokkene på Obama. På samme måte som han sier «Yes we can» for USA, har jeg enorme forventninger til hvilken tiltro han viser for Afrika. Derfor er gledesscenene fra Nairobi og bloggpostene fra Johannesburg og Lagos så viktige å få med seg. Afrika kommer til å spille en viktigere og viktigere rolle de årene Obama får sitte ved roret. Og jeg tror at vi andre trenger å lytte til det budskapet Obama har å komme med om og til sin fars kontinent.

Hva mener så du?

Det hjelper ikke å tvinne tumlene i lomma

Når verden går i mot, og alt håp synes ute har man to muligheter. Enten grave seg ned og håpe at ting går over, eller å prøve å få skikk på sakene.

AfriGadget, en av en rekke svært interessante og oppegående bloggere med Afrika som boltreplass, skriver i dag om kolobusapene på Kenyakysten. På grunn av høy trafikk er denne sjeldne apetypen i fare for å bli utryddet. Så hva gjør man? Jo. i stedet for å tvinne tummer og si ai ai a, mens man ser den ene apen etter den andre forsvinne på vei mot utryddelse under diverse bilhjul på de farefulle og trafikkerte kystveiene, tar man alt man finner av tau og bygger taubroer over veiene.

Derfor skal du ikke bli overrasket hvis du plutselig ser noen hvite og blåsvarte småkryp svinge seg midt over veien uten et tre eller noe annet å holde seg fast i neste gang du kjører langs Diani Beach. Med en enkel ide og tiltakslyst klarer man å motarbeide utryddelsen av disse morsomme dyrene.

Ideen har også spredd seg til Zanzibar, der man har prøvd å redde en annen aperase på samme måte – desverre med mindre hell, siden de zanzibarske apene ikke er så kjappe i svingene som kolobuskompisene på fastlandet. Også i Australia har man prøvd ut metoden, men her for å redde enfolidge koalabjørner, som tror at australsk asfalt er plassert der for å at man kan leke på den.

All ære til afrikansk drivkraft!

Bilder og mer informasjon på sidene til AfriGadget.

Ikke bare ensidige nyheter fra Kenya

Alle vet det, men likevel glemmer vi det: Virkeligheten er langt mer sammensatt enn et raskt blikk på avstand skulle tilsi.

Dette gjelder også for Kenya. Meldingene derfra er dårlige om dagen. Parti mot parti, politiker mot politiker, stamme mot stamme, nabo mot nabo. Noen beskriver situasjonen som håpløs.

Da er det lett å glemme de gode kreftene. Som denne samlingen med kenyanske artister som gjør som norske artister: Står sammen, lager en musikkvideo og tar standpunkt mot elendet. Og den som tror at dette er unntaket tar feil. Kenya består først og fremst av mennesker som vil noe.

Razzle-Dazzle

En ny artikkel fra Fred i Nairobi. Jeg anbefaler den!

Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i «Så var det sagt…»

«Simba,»the king of the jungle, must be musing as he ponders his next move in his trek across the terrains of Africa,in what has been labelled as one of the great wonders of the world…»and they say we are the wild animals?!»

O how great the mighty have fallen, when He who is on top of the food chain, he who claims to operate beyond instinct,survival-mode into the realms of reason,rationality,conscience, a primate animal far above the rest of the animal kingdom and specifically mammals!

The next time «simba» comes through into Kenya, will he find the country he left behind intact? The going ons in our country should not be mis-construed as a war between two rival communities, no,no,no!its an explosion of the lack of what I have always argued for in this forum ever since, transparency, equity, accountability, truth, credibility, openness, rationality, exposure, adequate, appropriate relevant functioning systems in place!

What started as political has transcended boundaries into a socio-economic catasrophy which has tweaked hitherto latent democratic passions into ethnicity.

O my land Kenya? Where else in civil society would you findsuch impunity,where saints are demonized whilst cannonizing devils. How power corrupts so mouh so that one would rather go to the grave than admit they are sorry,that they made a mistake. True leadership consents to weakness, a true leader worth his salt is humble yet bold and strong enough to ask for assistance in their moments of weakness.

A soldier in a movie I watched recently gave advice to the effect that the new recruit should save one final bullet, not for the adversary but for himself, seeing the battle would be so fierce!

The bullet saved in our case will be in knowing that we, the elite educated and enlightened professionals, relinquished leadership to demagogues,cliques and cartels and that in reaping,we will harvest that which we sowed. Where is the voice of reason, where is the voice of hope, where is the voice of direction when the princes are on foot as the robbers are on horses? In unconventional warfare where territory is everything,ceasefire might mean relative calm, but also a time feuding opposites regroup, re-strategize,rethink…

As the inks dry up in truce deals, ground soldiers cover as much ground as possible before official declarations are announced, such that in the end, territory covered and occupied translates into power and a burgain chip or tool.

Our institutions have not passed the test given to them yet. The question here is in our institutions as they affect individuals who create them in the first place.

We for sure do not know what is at the end of the tunnel, whether it will be change or status-quo. As I pen off, just like stratification is structured, it is sad to note that the majority dying are the poor-the pawns this society has birthed.

This is our hope, our pride and our resolve,in that wherever we will end up,be it the grave,in refugee camps or as assylum seekers and maybe in diaspora,

KENYANS will have learnt a very big lesson and will be the voice, the example and the direction of how humanity ought to be…and teachers we shall be, teachers with experience,teachers with history, teachers indeed!

null

Gode linker om krisen i Kenya

Krisen i Kenya ser ikke ut til å finne en rask løsning enda, på tross av Desmond Tutus helhjertede forsøk på torsdag og fredag.

Mental Acrobatics støtter Odinga, og rapportene har en høy standard. Sannhetsgehalten i det som blir skrevet er det vanskelig for meg å gå god for, men Mental Acrobatics gir i hvertfall et godt innblikk i konflikten sett fra den ene siden.

Global Voices – Kenya: Global Voices er en gedigen blogg-dugnad som samler bloggere fra hele verden, og blir ikke drevet ulikt Sonitus, den norske bloggportalen som faktisk ikke er så verst. Global Voices samler blogger etter regioner og land, og linken gir deg en oversikt over en rekke kenyanske bloggere som skriver fra hver side av gjerdet. De ferskeste bloggene fra Kenya finner du forøvrig hvis du kikker i sidepanelet under Global Voices – Kenya.

Trond Erlang havnet midt oppe i det ved å legge ferien sin til Kenya nå i jula. Interessant å se det fra den siden også.

Gode nyheter fra Afrika: Når ingen kandidat er den beste kandidat

«There can be no peace without Raila,»

«There is a clique of people around Kibaki trying to rob Kenyans of the election,» Mr Odinga later told his supporters after the results were announced.

In a speech, Mr Kibaki described the elections as «free and fair» and urged all political parties to «accept the verdict of the people».

He said it was now «time for healing and reconciliation» to overcome issues dividing the nation and promised to form a «clean hands government» free of corruption.

Sitater fra de to presidentkandidatene etter valget i Kenya i romjulen. Har du hørt det før? Gode nyheter fra Afrika?

Presidentvalget i Kenya er gjennomført, og den sittende presidenten … blir sittende. Få timer etter kunngjøringen av valgresultatet blir han innsatt som president. Opposisjonens kandidat godtar ikke valgresultatet og planlegger egen innsettelse som «folkets president» i en av byens store parker.

EU’s valgobservatører uttaler at valgkommisjonen ikke har klart å stadfeste valgresultatet på en troverdig måte. Britiske myndigheter sier de er bekymret over uregelmessigheter valgobservatører rapporterer om.

USA gratulerer den sittende presidenten med gjenvalget.

Den sittende presidenten tenner et bål, og prøver å holde bålet i sjakk med politiske floskler. Den tapende opposisjonspolitkeren heller bensin på bålet.

I løpet av siste døgn har 13 mennesker blitt drept i urolighetene i Nyanzaprovinsen og ved kysten

Sittende president Mwai Kibaki representerer det etablerte, motkanidat Rail Odinga en afrikansk orangerevolusjon. Situasjonen er et dårlig utgangspunkt for Kibakis nye periode. I dag kommer etter all sannsynlighet Odinga til å bli arrestert for oppvigleri. Eksploderer Kenya? Vil tingene roe seg. Vil folket gjennom en langvarig protest tvinge gjennom en revolusjon som vi har opplevd i Ukraina, Tsjekkia og andre steder?

Det som er en kjensgjerning er at det ingen av kandidatene hadde et opplagt flertall i valget, og at resultatet gjerne kunne slått ut den ene som den andre veien. Det ble foreslått en omtelling, men valgkommisjonen kommer med sin erklæring før noen rekker å tenke seg om.

Gode nyheter ut av Afrika? Det sies at No news is good news. Det kommer mange nyheter fra Kenya i disse dager. Blir dette det valget som endelig fikk renset luften i Kenya, eller var det nå Kenya ble ført ut i kaos? Eller fortsetter Status Quo? Kommer Kibaki seg gjennom denne perioden stående, vil han framstå som en stor president.

Les alt om valget i Kenya her.

Faktaopplysningene i dette innlegget er hentet fra BBC.

Tomme tanker mot slutten av et år, del 2: Gode nyheter fra Afrika

Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

Valget i Kenya preges av vold og kaos

VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen «Nye bilder av Afrika». Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

Africa is normal.

Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil – basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i «Afrika – En vakker dag»:

Vesten har mistet sin troverdighet.

Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen «The Last King of Scotland«. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

Afrika ekisterer bare i våre hoder.

Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.

Pussig sammentreff?

Jeg deltok pÃ¥ UD’s konferanse Nye bilder fra Afrika i dag. Innlegget til Ellen Johnston Sirleaf, Liberias og Afrikas første kvinnelige president var et sammendrag av første kapittel i Jeffrey Sachs bok The End of Poverty. Det var jo litt suspekt, hadde det ikke vært for at president Sirleaf framstÃ¥r som en meget troverdig og selvstendig politisk leder. Og om Jeffrey Sachs beskriver Ã¥rsaker til Afrikas fattigdom, sÃ¥ er vel de grunnene han oppgir nÃ¥ aksepterte sannheter som ogsÃ¥ Liberias president gÃ¥r god for. Det er en god ting.

Det var flere høydepunkter. Sammen med den amerikanske journalisten Charlayne Hunter-Gault, som har skrevet boken New News from Africa – en bok jeg absolutt skal lese. Hvis boken er like frisk som den tidligere CNN-representanten i Sør-Afrika har jeg mye Ã¥ se fram til. OgsÃ¥ redaktøren for den sørafrikanske avisen The Mail & Guardian, Ferial Haffajee, avisens første kvinnelige sjefsredaktør som pÃ¥ en helt annen, men lun mÃ¥te kom med kloke innspill avisenes rolle i det «nye» Afrika.

I gÃ¥r siterte jeg den kenyanske forfatteren og forleggeren Binyavanga Wainaina, som med sin ironiske pamflett How to write about Africa stiller bÃ¥de vestlige skribenter og oss vanlige dødelige i gapestokken med mÃ¥ten han avdekker stereotypiene i det vi forteller fra Afrika. Jeg trodde jeg hadde oppdaget Wainaina helt pÃ¥ egen hÃ¥nd, men den gang ei. Han var en av de friskeste og mest interessante debatantene pÃ¥ konferansen. Jeg skal komme tilbake til Wainaina senere en gang, men til min forbauselse fikk jeg snakket med ham – og vi skal følge opp kontakten videre. E-postadresser ble utvekslet, og kanskje fÃ¥r vi til et samarbeid om Ã¥ skaffe lesere til afrikanske forfattere – forfattere som mangler en leserkrets fordi de ikke har ressurser til Ã¥ fÃ¥ publisert de historiene fra Afrika som media ikke har klart Ã¥ formidle, i følge kritikerne.

Så absolutt en brukbar dag. I morra sitter jeg på flyet til eksosfylte Nairobi.

Powered by Qumana