Innlegg

Fattigdommen på vei ned og opp

pop_fea_dimofpov_fig4.jpg

I morra skal jeg undervise om fattigdomsåsaker. I det jeg skriver dette. vet jeg enda ikke helt hva det skal bli. For hvordan skal man kunne snakke om et så stort tema på 45 minutter. og hvordan gjøre det på en meningsfull måte kl. halv ti en mandag morran?

Det som likevel slår meg, er at det er færre fattige i verden i dag enn for 25 år siden. I 1981 var det 1,5 milliarder ekstremt fattige, dvs. mennesker som lever på under 1$ dagen, eller sagt på en annen måte: Ikke er i stand til å sørge for det nødvendigste til daglig oppholdelse. I 2001 var det 1.1 millarder fattige.

I 1981 var vi fire milliarder mennesker. i dag er vi over 6 milliarder. Både i antall og i proseter er opplever vi altså en drastisk reduksjon av ekstrem fattigdom.

I Afrika har antall fattige økt fra 150 millioner til 300 millioner. Folketallet i Afrika sør for Sahara har i samme periode vært omtrent på status quo.

Kartet du ser viser utbredelsen av ekstrem fattigdom. De brune flekkene på kartet er de områdene mest størst utbredelse av fattige. De grå områdene har ikke statistikk. men deler av Afrika hører definitivt med i den brune verden.

En slags konklusjon er at det går rette veien. Antall fattige reduseres, den ekstreme fattigdommen er konsentrert om relativt få områder. Målet om å nå et av Tusenårsmålene burde være innen rekkevidde – om ikke i 2015, så i hvert fall ikke så veldig senere: En halvering av den ekstreme fattigdommen i verden.

Det ser ikke så mørkt ut som vi blir fortalt, men det er mørkt nok for de som henger etter.

Tomme tanker mot slutten av et år, del 2: Gode nyheter fra Afrika

Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

Valget i Kenya preges av vold og kaos

VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen «Nye bilder av Afrika». Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

Africa is normal.

Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil – basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i «Afrika – En vakker dag»:

Vesten har mistet sin troverdighet.

Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen «The Last King of Scotland«. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

Afrika ekisterer bare i våre hoder.

Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.