Innlegg

Historisk morgensus

Sola har nettopp tippet over åskammen. Morgendisen henger tykt over ruinene ved Great Zimbabwe. Alene her med det magiske lyset, bortsett fra en familie bavianer som klatrer på det flere århundrer gamle byggverket og en flokk puklede kyr som beiter i det åsdekkede landskapet. Morgenglade fugler kvitrer uvante sanger. To ørner speider fra langt der oppe. Jeg er endelig her. Over tjue år etter at jeg bestemte meg for å besøke de største ruinene i Afrika sør for Sahara.

Godt over et døgn har det tatt å komme hit. Med skrangletog fra Victoria Falls i Zimbabwe til Bulawayo. Derfra med buss som klarte kunsten å skrangle enda mer.  Pakket med bygdefolk og alskens varer disse har med seg fra storbyen. Forlater bussen på småsteder eller i det som angivelig ser ut som ingensteds. Heiser kjøpene på hodet eller ryggen og vandrer videre. Mot hvor vet bare de selv.

Morgen ved Great Zimbabwe

Great Zimbabwe ga i 1980 navn til den nye selvstendige staten som erstattet Ian Smiths Rhodesia, den gang landet hadde en lovende framtid, og ble erklært et verdensarvsted av UNESCO seks år etter. De imponerende byggverkene ble reist av Shonafolket i perioden fra 1200-tallet og hadde på høyden en befolkning på 11-20 000 innbyggere. Innen utgangen av 1500-tallet ble denne, en av datidens fremste hovedsteder, forlatt av befolkningen.

Den største og mest imponerende delen av ruinene er massive ”The Great Enclosure”, bygd i granitt, uten bindemiddel. Elleve meter i høyde, med ytre og indre murer med inntil seks meters bredde. Et kjegleformet tårn, ti meter høyt og fem meter i diameter, er av de mest imponerende strukturene her.

De hvite som først så ruinene hevdet hardnakket at dette beviste at de ikke var de første fra Europa til å bosette Afrika. Den lokale befolkningen kunne jo ikke ha utført noe så praktfullt, selvsagt.

Historiens sus denne morgenen i august, altså, der jeg rolig vandrer og imponeres av kanskje Afrikas viktigste historiske monument. Jeg tenker for meg selv at dette var minst like overveldende som Egypts pyramider.

Alexandra Fuller: Don’t Let’s go to the Dogs tonight

Merkelig tittel, skremmende forestillinger, og forsidebildet er ikke trøstende for de som forventer en koselig bok om barns oppvekst i Afrika. Det er nemlig en tøff og krevende hverdag Alexandra Fuller skriver om i sin svært anerkjente barndomsskildring fra oppveksten på 70-tallet i tidligere Rhodesia, Zambia og Malawi. Les mer

Kan webhotellet mitt bli et etisk problem?

Det var aldri i mine tanker at skifte av webhotell skulle by på andre enn praktiske problemer. Men ting skal ikke være grei skuring, i hvertfall ikke hvis man ønsker å framstå med et skinn av samvittighet og etisk refleksjon.

Jeg har holdt til en måneds tid på Bluehost nå. Det har også en av de fremste representantene for ytringsfrihet og demokrati i Zimbabwe, Kubatana. Kubatanas visjon er 

Harnessing the democratic potential of email and the Internet in Zimbabwe.

De støtter og trener ikkestatlige organisasjoner. Fellesbloggen deres har vært en av de fremste kildene til informasjon om hva som egentlig foregår i Zimbabwe – altså et viktig redskap for folk som har få andre utløp for ønsket om å kommunisere med omverdenen. 

Kubatana og Ertzgaardportalen har altså holdt til på samme hotell i en måneds tid. Men det var frem til forrige uke. Kubatana er nemlig kastet ut fra Bluehost. Uønsket, Blogae non grata. Avskum. Infidels.

Ethan Zuckerman, en mann med enorm innflytelse der innflytelse er viktig i bloggosfæren, forklarer situasjonen i My Heart’s in Accra:

Earlier this week, Kubatana’s blog site, as well as a couple of sites hosted on behalf of activist organizations, went dark. Visitors to the blog received a message that the webhost, Bluehost, had disabled the account. When the folks who run Kubatana asked why their account had been suspended, they were informed that an “internal review” revealed that Kubatana was a Zimbabwean organization, and Bluehost’s regulations prohibit them from doing business with ten countries that are subject to US government trade sanctions. 

Jeg tror på få,  men absolutte verdier. En av disse er både retten og tilretteleggingen for muligheten til å si nøyaktig hva du mener. Jeg stiller meg helt bak Voltaires formulering:

Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det

George Bernhard Shaws versjon er litt annerledes, men like poengtert:

Ytringsfrihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre.

Nå gjør vel strengt tatt ikke Bluehost noe annet enn å være lojale mot retningslinjer fra amerikanske myndigheter. Men nå tar de i en av de viktigste periodene i Zimbabwes historie den muligheten fra Kubatana. Det er ikke bare tankevekkende. Det er problematisk.  Zuckerman skriver:

I don’t think that Bluehost is somehow opposed to civil society in Zimbabwe. I think they’re lazy, and decided that actually responding to Kubatana’s explanations wasn’t worth their time. I think they failed to escalate the situation beyond an “abuse” person who was working from a script which offered no flexibility. And I think they concluded – perhaps correctly – that denying Zimbabwean activists a platform for speech wouldn’t adversely affect their business. I hope they read this post, I hope they’re ashamed of how they acted, and I hope they apologize to my friends.

Jeg håper også at Bluehost skammer seg. Jeg håper også at dere som leser dette reflekterer over hva dette betyr. Så får vi se hvor langt mitt engasjement strekker seg. Tar jeg meg bryet å skifte enda en gang til et webhotell som er i pakt med de absolutte verdiene jeg står for. Eller om livet i komfortsonen er så fint at jeg rett og slett ikke gidder ta meg bryet med å komme meg vekk fra det behagelige hotellet mitt – det samme hotellet som Zimbabwe-bloggere nå altså ikke lenger får bo på.