Tania Michelet: Afrika er ikke for alle

Jeg var sammen med min far da vi møtte Jon Michelet på et hotell i Lusaka i 1985, jeg tror det må ha vært Pamodzi, det litt mindre eksklusive av de to luksushotellene i byen den gang. Jeg var 23, og Jons merknad til min opplysning om at jeg studerte teologi var kort og kontant:

Jaggu meg har eplet falt langt fra stammen.

Jeg vet ikke om fliret til far min var av av stolthet eller om han følte seg beklemt over å ha en sønn som søkte i stikk motsatt vei av den gjengse expat, men jeg mislikte kommentaren mer da enn jeg gjør nå. Etterhvert lærer man å se også sitt opphavs blemmer.

Men det var ikke bare jeg som var i nabolaget den gangen i september ’85. Tania Michelet kan ikke ha vært langt unna, 16 år gammel og datter av sin far var hun tydeligvis en del av det miljøet jeg hadde falt så langt fra. Derfor er det en merkelig erfaring å lese Afrika er ikke for alle. Grenseland er et velkjent tema i litteraturen, og jeg var i grenselandet av den verden hun beskriver i boken. Med små justeringer kunne jeg vært en av de menneskene hun beskriver.

Hva beskriver hun så?

Anna er en  vakker, men frustrert ung kvinne som ikke klarer å sette rot hjemme i England etter å ha bodd to perioder i Zambia i ungdomstiden, først som sekstenåring, senere under et opphold alene noen år senere. Hektet på opplevelsene fra ungdommen og et turbulent kjærlighetsforhold, vender hun med jevne mellomrom tilbake til Lusaka for å pleie forholdet til farmersønnen Richard og sitt eget uavklarte forhold til Afrika. Men det vil seg ikke helt. Hennes vertinne i Lusaka og Richards mor sier det som også blir tittelen på boken: Afrika er ikke for alle. For å leve i Afrika må du være tøff, selvstendig og kynisk. Du må kunne leve i øyeblikket og på kanten av livet. Som Michelet legger i Richards munn et sted i boken: I vesten er man, i Afrika lever man. Det krever at man er sterk, og styrke er ikke en egenskap man forbinder med vevre, usikre Anna.

Livet i Lusaka beskrives i korte kapitler med små historier som henger mer eller mindre godt sammen. Det dreier seg om livet til unge mennesker som bor men som har en løs tilknytning til stedet. De har vokst opp der eller ihvertfall bodd der i kortere eller lengre tid, og som hører til der uten egentlig å gjøre det. De lever på kanten av det akseptable, med hyppig dopbruk, utsvevende sexliv, festing og en moralforståelse med svært så frynsete kanter. Det er et dekadent liv som beskrives, et liv som bare de sterkeste mestrer.

Det som gjør leseopplevelsen spesiell for meg, er at jeg kunne ha vært  en del av denne dekadensen. Jeg oppholdt meg i Zambia i to måneder, men ingen ting hadde hindret meg fra å blitt der et år i et uforpliktende opphold finansiert av andre uten krav til meg enn at jeg kunne henge rundt der. Men som Anne hadde jeg en plikt innbarket i ryggraden, og valgte å reise hjem for å studere – slik ansvarsfulle mennesker gjør. Men de to månedene ga meg nok innblikk til å skjønne at det Tania Michelet beskriver i denne boken ikke er så langt fra virkeligheten.

Er det så en bra bok? Jeg vet ikke. Jeg har som krav til bøker at jeg skal tro på ideen. Jeg gjør det, men stusser likevel over et par ting.

Det første berører et ganske stort tema: Den store norske Afrika-romanen. Spørsmålet om den fins ble tatt opp av Jan Kjærstad på Nittitallet, og jeg leste det jeg kom over av norske forfatteres skriverier om Afrika for å finne ut om denne eksisterte. Jeg sekunderer Kjerstads konklusjon den gang om at den lot vente på seg. Den store norske Afrika-romanen må bringe noe nytt med seg, den må være ut over det jevne godt skrevet, og den må gi gjenkjennelse for en nordmann som har et bein eller tre i Afrika. Desverre imøtekommer Tania Michelet bare ett av disse tre kravene. HUn vet hva hun skriver om, og hun gir gjenkjennelse. Men historien hennes er ikke ny, og den er ikke norsk. I oktober møtte jeg den zimbabweiske filmskaperen Francisca Prudence Uriri, og spurte henne om hvilke fortellinger vi burde fortelle fra våre møter med Afrika. Hennes svar var overraskende men opplagt:

Fortell det dere selv har sett og opplevd. Dere må fortelle deres egne historier.

Til dels gjør Tania Michelet det. Men hun faller i den fellen å gjøre hovedpersonen til britisk expat. Hvorfor våger hun ikke å gjøre den norsk? Er det et underliggende ønske om selv å være det man ikke kan være, en commonwealth cosmopolite? Jeg forstår drømmen, for den har jeg selv hatt, men det svekker mulighetene boken har for å gjøre noe norsk ut av den.

En annen sak er selve skrivingen. I et intervju med Nettavisen får vi vite bakgrunnen til boken. Tania Michelet begynte å skrive den som ung voksen, men som kom livet i veien og satte forfatterskapet på pause. Men med store barn og mer frihet kom muligheten til å fullføre bokprosjektet. Samtidig forteller Jon Michelet at han ikke ville lese datterens manus da hun begynte på det. Her blir årsaken til bokens to nedturer åpenbare: Det skinner tydelig gjennom flere steder i boken at det er en ung og uferdig forfatter som skriver om følelser og nedtegner dialoger som er svært så klossete ut uferdige. Men andre steder skinner et vakkert og enkelt språk igjennom og viser at det er en eldre og modnere person som skriver. Hadde Jon Michelet lest manuset og gitt råd til datteren hadde inntrykket av umoden uferdighet over grensen til det unødvendige blitt unngått. Og kanskje skulle Tania Michelet ha skrotet teksten men gjenskapt innholdet på nytt da hun tok fatt på prosjektet igjen. Hadde hun i tillegg våget latt Anna være norsk med røtter i et norsk miljø i Lusaka, så hadde dette blitt veldig spennende. Den vinkelen hun har valgt nå, er desverre verken original eller ny – det fins en rekke engelskspråklige forfattere som har skrevet omtrent samme bok, bare mer naturlig og et par hakk bedre.

Dermed blir ikke «Afrika er ikke for alle» ikke den store norske Afrika-romanen. Den tror jeg Silje på Den afrikanske farmen kommer til å skrive med sitt nydelige språk og fengslende historier fra livet på en farm i Namibia. Men Tania Michelet har ikke gjort en dårlig jobb. Boka er mer enn lesbar på tross av sine mangler. Og hun har rett i én ting: Afrika er ikke for alle.

Sidetall: 115

Forlag: Kolon
ISBN: 978-82-05-36402-6
Utgivelsesår: 2008

13 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Grlitrende omtale, bruttern. Liker godt måten du kobler omtale til egne opplevelser.
    Den store afrikaromanen ligger nok bare og venter på at du skal skrive den. Så det syns jeg du skulle sette i gang med. Neste jul satser jeg på å skrive omtale av Geir Ertzgaards debutroman…

    Svar
  2. Silje
    Silje says:

    Har fremdeles ikke lest Tania Michelet, og er ikke helt sikker på om jeg kommer til å gjøre det.

    Jeg holder på med Alexandra Fuller akkurat nå. Jeg leser Don’t Lets go out to the dogs tonight noen få sider av gangen. Hun treffer meg veldig.

    Og bortsett fra det er jeg temmelig ordløs og ganske så stolt over å ha blitt nevnt som en mulig norsk Afrika-forfatterinne. Det ligger en tanke og ulmer der bakimellom.

    Men det var det å få det ned på papiret.

    Takk!

    Svar
  3. Tania Michelet
    Tania Michelet says:

    Dere fremstår i denne blogg som amatørmessige utysker, namedroppere og wannabees!!!!! Kom og meld franår dere har fått skrevet en jævla bok selv, etter 22 års research på Afrika. Og hold min snille, fantastiske far utenfor.
    Jævla idioter som man må deale med! Helvete!

    Mvh
    Tania Michelet

    Svar
    • Ståle
      Ståle says:

      Da jeg i formiddag så denne kommentaren fra deg, Tania, var jeg noe usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til den. Brodern og jeg har landet på at jeg skal ha et hovedansvar for Skrift, så kan han bistå på annet vis med de ulike bloggene vi har hver for oss.

      Til vanlig ville jeg umiddelbart ha slettet en kommentar som innehold et såvidt uforskammet innhold og en språkbruk av det kaliber du bruker her. Men siden det angivelig var forfatteren av boka som ble omtalt som ytret seg, overlot jeg avgjørelsen til brodern. Han valgte å la den gå. Jeg er langt fra sikker på at jeg selv ville ha gjort det samme. Trolig ville du fått en e-post fra meg som forklarte hvorfor Skrift ikke aksepterer regelrett drittslenging, og så fikk det bli enden av historien.

      For på de bloggene jeg har et (med)ansvar for, er det til vanlig ikke rom for den typen språkbruk du har i din kommentar, verken i bloggposter eller kommentarer. Uenighet tåler vi så det suser, men det samme gjelder ikke nedrighet.

      Jeg har ikke på noe vis tenkt å ta brodern i forsvar. Det klarer han mer enn godt nok selv. Men jeg vil ha både meg og han frabedt å bli omtalt som «utysker», «namedroppere» og «wannabees». Vi er ingen av delene. Vi skriver derimot bokomtaler som uttrykker hvordan vi opplever de bøkene vi leser. Verken mer eller mindre. Og er du saklig uenig i det vi måtte mene, er ingenting bedre enn det. Da kan en kanskje få til en god diskusjon her inne.

      jeg skal gi deg rett i en ting: vi er amatører. Glade amatører, faktisk. Og det har vi da også gitt klart uttrykk for i omtalen av bloggen: «I denne bloggen finner du sammendrag av og høyst subjektive synspunkt på bøker brødrene Ertzgaard har lest.» Og vi prøver da vitterligen ikke å være annet enn dette.

      Forøvrig vil jeg bare gi tilsvar på et par ting fra din kommentar:
      1. Hvis du ønsker å begrense din «leseskare» til de som har gjort research i 22 år og skrevet en bok, får du vel solgt maks en håndfull bøker. Og etter hva det brodern – så altfor vennlig – skriver, fortjener du mer enn som så.
      2. Hvis du ikke tåler kritikk bedre enn det du viser her, bør du legge forfatterkarrieren på hylla og konsentrere deg om dagbokformen. Den skal ingen andre ha noen formeningen om. Skriver du noe offentlig, legger du til dels hodet på blokka, og da må du tåle at andre har synspunkt på det du gjør – så lenge disse synspunktene er rimelig saklige. Og skal du gi tilbakemelding på noe du ikke liker at andre skriver, kan du gjøre det i en annen form enn ved å bruke den formen du gjør her. Uttrykk som «utysker», «namedroppere», «wannabees», «jævla idioter» og «helvete» er ikke akseptable, rett og slett. Ihvertfall ikke når de kommer fra en god voksen kvinne som burde vite bedre.

      Svar
  4. Geir
    Geir says:

    Hei Tanja

    Først: Jeg syns også at din far er fantastisk, og en mann jeg har stor sans for. Møtet med ham, var en veldig fin opplevelse, og jeg ler enda av utsagnet hans som verken var ondsinnig eller frekt. Det var bare veldig riktig. Jeg syntes bare det var en morsom og humoristisk innledning til anmeldelsen min, som viste at jeg på mange måter var nær det du skriver om i boken din, og at det gjør boken ekstra interessant for meg. Jeg var i Lusaka da du var i Lusaka, kort og greit. Det var ikke noe annet jeg ville si.

    Dette har ingen ting med wannabee-ing, namedropping eller utysker å gjøre i min verden, bare en godartet henvisning til noe jeg på en måte tror jeg kjenner meg igjen i. Hvis det var feil av meg å trekke inn Jon Michelet i dette, så beklager jeg, men jeg her og nå kan jeg ikke se at jeg har gjort det på en uærbødig måte.

    Jeg må kanskje si at boken framstår mindre god i omtalen min enn det jeg faktisk syns den er. Jeg leste den veldig raskt, som sagt med gjenkjennelse i deler av den, og med stor glede. Jeg syns alle som har et forhold til Afrika og er glad i litteratur bør lese den. Det burde jeg ha skrevet, men det har jeg også forstått enda bedre nå noen gode uker etter at jeg leste den ferdig.

    Men jeg må jo også få lov til å ha innvendinger som leser, og det er jo det bokblogger og anmeldelser er til for, er det ikke?
    Den ene er at jeg hadde ønsket at du hadde valgt et norsk perspektiv og ikke et britisk. Grunnen til det er at jeg savner flere norske fortellinger fra Afrika med norske stemmer, og opplever at du virkelig kan være i stand til å gjøre det.

    Den andre innvendingen gikk på språket. Jeg syns at den ikke var helt helhetlig i språket, men kanskje har jeg misforstått her og at du bevisst har lagt opp til et ungdommelig, litt uferdig formular på noen av setningene og dialogene i enkelte avsnitt? Det er en rett jeg har til å oppleve som leser, og det skal man vel kunne si noe om? Men jeg skjønner din reaksjon på at jeg sier om at din far kunne ha lest gjennom manuset på forhånd. Det hadde jeg ikke skrevet hvis det ikke var for den artikkelen jeg henviser til. Men som sønn av min egen far vet jeg at jeg helst vil skape mitt eget liv, eller bok for din del – og jeg ville gjort akkurat som deg, ordnet det på egen hånd.

    Jeg har også et sterkt forhold til Afrika siden 1974, etter å ha bodd der og reist ditt et uttall ganger siden da. Ingen kan si at jeg ikke å ha en nær kjennskap til Sørøst-Afrika.

    Jeg syns derfor det er litt kjipt at du reagerer som du gjør. Jeg har ingen interesse av å gå inn i en polemikk om dette, det ville være utyskete gjort av meg. Nei, da er det bedre å prøve å komme med et grundig og begrunnet svar. At jeg er wannabee er jeg derimot ikke med på, jeg har som deg mer enn 22 års erfaring fra å leve og forholde meg til Afrika.

    Derfor vil jeg gjerne utfordre deg til å være litt mer konkret på hva du reagerer på. At jeg nevner din far? At jeg ikke syns språket alltid er på topp? At jeg ikke tror dette blir den store, norske Afrika-romanen? Jeg er oppriktig spent på hva du mener, men vil avslutte med en ting: Boken er langt bedre enn mine kritiske bemerkninger gir uttrykk for!

    Svar
  5. Orage
    Orage says:

    En forfatter som skjeller ut sine lesere, er ikke daglig kost i Norge.
    Og hvis man, som leser, ikke skal kunne mene noe om det man leser med mindre man er i stand til å levere bedre selv, ja da er det ikke mange forunt å mene noe som helst her i verden gitt!

    Hvis det er T. Michelet som har skrevet kommentaren over så er det ikke patetisk en gang, det er bare trist!

    Svar
  6. Solgunn
    Solgunn says:

    Et halvt år etter at jeg anmeldte Afrika er ikke for alle på min blogg ble jeg også rimelig utskjelt, og ikke på noen fin måte. Jeg valgte å la kommentarene stå, tenkte at de sier mer om den som skrev dem enn hva de sier om meg. Og akkurat sånn er det!

    Svar
  7. Geir
    Geir says:

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, men det er jo ikke oss det går ut over. Det som blir interessant imidlertid, er hvor direkte forfatteren skal imøtegå sine lesere. Det er nesten så jeg fristes til å tipse bokprogrammet i NRK om å ta opp temaet bokblogging og forfatternærvær. Hvor tett skal man gå i klinken med hverandre? Uansett mener jeg vel at skal man først ytre seg i det offentlige rom, så må man også tåle at ikke alle sluker det man skriver helt rått.

    Svar
  8. Tania Michelet
    Tania Michelet says:

    Kjære Geir, jeg legger meg flat hva gjelder beske tilbakemeldinger. Gi meg litt tid. Dernest ønsker jeg å kunne stole på deg. Først skriver du forsonende og klart i bloggsvar og mail til meg, men så er du mer agressiv i solgunns blogg. Fortell meg litt om deg, kanskje vi kan utveksle erfaringer på et hyggeligere vis. Beste hilsen Tania Michelet. Ps alt du etterlyser er i min nye bok, så håper du vil like den bedre da.

    Svar
  9. Tania Michelet
    Tania Michelet says:

    Kjære Geir, Ståle, Silje. Solgunn

    Da jeg skrev Afia gikk jeg i måneder i Lusaka i et selvvalgt smerteinferno, nettopp fordi jeg ville under huden på subjektene det skrives om og landet. Som observatør i et nesten militant hvitt minisamfunn hvor målet er å bli «bulletproof» har jeg nok blitt ganske tøff. Hvis dere kritiserer meg, må dere tåle kritikk tilbake, og at språket mitt er røft, er noe alle vet. Hvis dere vil slette mitt arge selvforsvar av mitt ivsverk, så er det ok.

    Jeg har imidlertid gått inn i en mer positiv dialog med Geir E., og det føles veldig bra. Men jeg er røff og besk av natur. Sorry.

    Jeg er nok også bitter for at jeg får så mye kritikk, samtidig som jeg hele tiden siteres. Hvis jeg siteres, er kanskje ikke det jeg skriver så halvgærent? Det jeg skrev om gategutten Love, brukte jeg 2 år på å få det riktig. Jeg løp etter ham gjennom kloakken med malariamedisiner. Akkurat delen om Love er den jeg er mset stolt av, og i min kamp mot smerte og urettferdighet i verden er mitt eneste brukbare våpen pennen. Jeg føler at jeg har gjort noe for noen i Zambia ved å skrive om dem. Å skrive dem gjør at de blir tilstede i en større veren, at de får et navn, de snakker, de er ikke lenger navnløse fattigfolk man ikke trenger tenke på. For å skrive om elefanter kjørte jeg 5 timer i bushen i en gammel landcruiser med ødelagt vindu, null aircondition og ex antall passasjerer vi plukket opp på veien, tse-tse fluene beit oss opp, hete og stank var det nok av, jeg blir bitter over at ikke folk vet hva jeg har gått gjennom av research og personlig kostnad for å skrive noe vettugt. Men raseriet og bitterheten over hele mitt eget liv og over urettferdigheten i den zambiske verden er ikke deres skyld folkens. Man får trøste seg med at jeg kanaliserer det meste inn i skjønnlitteraturen, hvis jeg noen gang i det hele tatt får utgitt noe mer.

    Hjertelig hilsen
    Tania

    Svar
    • Ståle
      Ståle says:

      Hei igjen, Tania
      Takk for en veldig flott oppfølgerkommentar. Du setter ting mer i perspektiv, og det setter både brodern og jeg pris på.
      Jeg vil gjerne få understreke at jeg ikke har noe grunnlag for å ha noen som helst synspunkt på boka di siden jeg ikke har lest den. Min kommentar går derfor utelukkende på den form innholdet i kommentaren din fikk. Og jeg står for det jeg har skrevet der.
      Når det er sagt, så er det viktig for meg å også si at brodern og jeg ikke har noe imot at det som blir skrevet her inne blir kritisert. Mange har et sterkt forhold til litteratur, og forfattere har naturlig nok et særlig sterkt forhold til det de selv har lagt mye arbeid i å skrive. Når vi derfor våger å skrive noe som blir offentlig tilgjengelig, må vi tåle å få så hatten passer så lenge det er i en rimelig saklige form. Dundrende uenighet er bare positivt og utviklende så sant en viser respekt for hverandre og tolker hverandre i beste mening.
      Vi er ikke opptatt av, leser og skriver om bøker for å være ekle, men for å lære, underholdes og bidra til en saklig debatt. Derfor har vi noen enkle «kjøreregler» for hva vi tillater av ytringer her inne. Lesere skal ikke være redde for å besøke Skrift, og vi som skriver her skal ikke være redde for å ytre oss heller.

      Forøvrig er ikke skrivefeil noe å bry seg om. Det florerer av dem inne i alle omtalene og kommentarene vi selv skriver 🙂

      Alt godt!

      Svar
  10. Tania Michelet
    Tania Michelet says:

    (sic) beklager mange skrivefeil, men jeg skriver fort på blogg og ser meg ikke tilbake, men tar imot innlegg og kritikk, altså

    Let love rule.

    Svar
  11. Silje
    Silje says:

    Dette ble en veldig interessant kommentarrekke, sånn helt plutselig. Sosiale medier er fascinerende, rett og slett.

    Geir, denne ideen om å ha en åpen diskusjon omkring bokblogging og forfatternærvær er veldig interessant, og jeg synes du skal tipse NRK om dette.

    Jeg er selv en av de bloggerne som leser Aschehoug-bøker for å anmelde dem på blogg. Og jeg føler noen ganger på det hvis jeg ikke liker bøkene som kommer deisende i posten. Likevel må man jo si det man mener. Ellers er en anmeldelse verdt null og niks.

    Til Tania vil jeg vel si at dette strengt tatt kanskje ikke er det rette publikumet å fortelle at vi ikke vet hva vi snakker om. Blant disse kommentatorene finner du lesere som kanskje faktisk har en formening om hva du har utsatt deg for gjennom research’en din. Riktignok har ingen av oss løpt etter gategutten Love med malariamedisiner, men vi har våre egne erfaringer og kontinentet har satt spor hos oss alle.

    Du snakker til feil person om du ønsker sympati for å ha kjørt rundt i bushen i fem timer uten air-con på leting etter elefanter. Been there, done that. Og gjør det gjerne igjen og igjen. Selv med tse-tse-fluene.

    Men, jeg hører deg og jeg nikker gjenkjennede til en del av det du sier ang. bullet proof og den røffe tilværelsen. Å leve i sørlige Afrika er på mange måter intenst, og jeg veier kontinuelig gledene mot sorgene, og spør meg selv om det er verdt det.

    Ps. Jeg kommer nok til å lese boken din etterhvert. Nå har jeg jo blitt veldig nysgjerrig. Dette er fantastisk markedsføring.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *