Tomme tanker mot slutten av et år, del 1: Blogging

Jeg skriver fordi jeg gjerne vil publisere, og fordi tilgangen til statistikk er vanedannende.

Da har jeg snart gjennomført mitt første hele år som gjennomført blogger. Vel har jeg blogga siden 2001 i diverse former og først og fremst med linja jeg har ansvar for (www.galeogglobale.no), men også spredte forsøk på Blogspot, weblogg.no, Sol.no, blogging.no osv. Men det ble aldri noe fokusert ut av det før jeg landa på WordPress under eget domene, etter å ha strevd med mindre gode løsninger som B2Evolution, Blogger og Typepad. Så hva slags tanker gjør jeg meg etter et år i feltet?

Personbeskyttelse:  Dette er hentet fra virkeligheten. Jeg får en e-post fra en blogger som jeg har gått ut og lagt en kommentar hos. Vedkommende gir meg en tilbakemelding, ikke i bloggen sin, men via min egen blogg. Siden jeg tror jeg har funnet tonen, prøver jeg meg med en fleip. Desverre blir den fullstendig skivebom, og min bloggervenn har blitt såret. Vedkommende forklarer meg hvorfor, og jeg forstår det uten problemer. Men det slår meg at du verden hvor fort gjort det var å ramme en person som faktisk har mot til å åpne seg litt uten å vise hele ansiktet for omverdenen. Og enda mer du verden hvor enkelt det er å ramme folk uten at det var hensikten.

Poenget mitt: Et helt år med blogging har lært meg at det er en grunn til at Vær varsom-plakaten har fått den plassen den har fått i medielandskapet. Den er utviklet over år av profesjonelle som arbeider med kommunikasjon dag etter dag. Få bloggere er profesjonelle, færre er eksperter på kommunikasjon (selv om de kanskje tror de er det), men behovet for varsomhet er like stort i bloggosfæren som i resten av media.

De fleste av oss vet ikke helt hva vi gir oss i kast med. Ikke nå, muligens om noen år. Skulle det vært utviklet en egen vær varsomplakat for bloggosfæren? Skal det lages et bloggkvalitetsstempel tuftet på Vær varsomh-plakaten som stod som et symbol på hver eneste blogg som ønsker å tas seriøst? Uten at det går på bekostning av det personlige, det friske og det spontane? Hør: Det er mye som fortjener beskyttelse: Oss selv, de vi skriver om, de vi kommenterer til, til våre omgivelser, i verste – og beste – fall, vår egen og andres framtid.

Foreløpig er de aller fleste bloggere beskyttet bak en avatar og et pseudonym. Jeg også, delvis. Det er behagelig og trygt: Lett å sleive med kjeften uten at en trenger stå til ansvar for det. Men i dette ligger det også en ansvarsfraskriving som jeg ikke tror tjener bloggevesenet på lang sikt. Graden av useriøsitet (som ikke må forveksles med uhøytidelighet) stiger med graden av anonymitet. Kanskje er det bra at vi beskyttes mot oss selv på det stadiet bloggen som fenomen er i utviklingen. Men på lang sikt tror jeg denne måten å publisere på ikke tjener noen ting som helst. Derfor har jeg tenkt meg om og bestemt meg for at jeg ikke lenger skal operere med pseudonym. Fra nå av er det Geir dere møter, og mitt ansikt som lyser mot dere. Jeg står for det jeg skriver, og det jeg skriver skal brukes med gode hensikter.

Lesbarhet: Et brennhet tema i den norske bloggosfæren er spørsmålet om hvem vi skriver for. Jeg vet ikke hvor mange runder som har ikke i kretsen rundt Bloggrevyen, Sonitus m.m. Men stadig vender vi tilbake til en debatt om egen identitet. Og hva er galt i det? Jeg har i løpet av dette året oppdaget at det er uttrykk for

1. Frykten for stagnasjon
2. En del av media som fremdeles er i sin startfase, og ikke noe som er i ferd med å dø ut.

Jeg gjør meg følgende betraktninger, som jeg også har beskrevet i en kommentar til en av Norges fremste bloggere, Rølerbloggen når han lurer på hvordan han skal ekspandere bloggen.

Stagnasjon er naturlig. Hvor mange blogger kan hver enkelt person klare å lese i løpet av en dag. Jeg tror jeg abbonnerer på ca. 100 RSS-feeds, og av disse er kanskje 40 av slaget personlige bloggere. Av disse igjen skummer jeg overskriftene til 35 og leser de fem mest interessante.
Jeg ser på meg selv som en aktiv blogger, og tviler på at andre har større kapasitet enn meg.
Folk har faktisk begrenset lesekapasitet.

Poenget? Blogging handler om realisme. Det fins grenser for hvor mye man kan lese. Lenkerullene som følger mange av de norske bloggene kan virke overveldende, særlig for nye bloggere – slik jeg var for halvannet år siden. Men vi er ikke mange nok til å få store leserskarer i dette landet. Til det klarer de som leser blogger faktisk å lese for lite. Og hvorfor ikke la det være med det? Like viktig som å ha en stor leserskare, er det pimært å ha en stemme ute i det store stemmeløse. I følge mine bloggstatistikker er det faktisk noen som hører på meg, selv om lenkerullen er kort og antall sidetreff marginal (40 om dagen, siden du lurer). Sekundært er det viktig at jeg faktisk er med i startfasen av en ny kommunikasjon. Å være en liten brikke i en stor mosaikk er ikke å forakte. selv om mange overselvkritiske bloggere ser ut til å synes det, skal man dømme etter debattene om blogging som springer ut av Bloggrevyens pingelister.

Hva bringer framtiden? Ja, si det. Jeg er vel hekta på blogging. Behovet for å uttrykke seg melder seg i rykk og napp. Bloggen kommer til å finne en annen form enn den har i dag, men den vil finne en form. Det som er spennende, er å kunne bruke den ene eller andre formen for å trykke meg ut. Dessuten håper jeg at bloggens rolle som nettverksbygger blir stadig sterkere. Jeg har hatt glede av kontakt via e-post eller på annen måte til helt andre ting enn blogging fra flere av de jeg har møtt på i denne sfæren.  Og det bringer meg inn på siste punkt i dag:

Favoritter: Det har blitt en del blogger i år. En del edublogging, en del foto, mye miljø og Afrika. Jeg har 130 blogger som jeg abbonnerer på. I år har tre stukket seg ut av forskjellige grunner.

  • Scott J. EliasDo I dare to disturb the Universe får prisen som den mest nyttige. En amerikask undervisningsadministrator som har lært meg en del om presentasjonsteknikk, åpnet døren til edublogging, vist meg litt om håndtering av tid (Getting things done anyone?) og generelt spennende blogging på en morsom måte.
  • Larko åpner dører med More Shameful Remarks by Larko.  Det jeg trodde var den finske journalisten som skriver om politikk, blogging, internett, øl og ytringsfrihet slik at jeg klarer å følge med på en helt annen måte enn om jeg skulle gjort alt selv. Larko er forresten estisk, og har åpnet dører til den estiske bloggverdenen der en meme jeg satte i gang faktisk slo an. Hvem bryr seg så om jeg forstår et kvidder av språket….
  • Martin Bekkelund står på manges lenkeruller. Det forstår jeg. Han bedriver vel en slags teknoblogging på nivå med den høyt anerkjente amerikanske boggeren Paul Stamatiou, som også hadde fortjent en plass her om det ikke var fordi han allerede er så kjent. Martin er opptatt av det bloggere, fotografer og datanerder er opptatt av, og da treffer han mine intereser. Spesielt spennende har det vært å følge med i kampen mot Microsofts wannabe Open Source prosjekt, og Martins tilpasning til en bedre dataverden (les: www.apple.no…). Men nå må du se å få skikk på serveren din sånn at folk kan lese bloggen din fra en vanlig nettleser, Martin!

Med dette: Takk for et godt bloggeår. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

P.S. Jeg glemte Majann. Egentlig er vel hun årets blogger. Både fordi hun faktisk klarer å gjøre hverdagslige trivialiteter interessante, og fordi hun hjalp meg med å gi denne bloggen et ytre det går an å leve med.

10 replies
  1. Avil
    Avil says:

    Apropos lesartal: For meg var det ein vekker då eg las ein stad at ein gjennomsnittleg norsk romandebutant sel 350 bøker.
    Me er bortskjemte som blåggskribentar. Me har ganske mange lesarar!

    Svar
  2. vibeke
    vibeke says:

    Dette er såvisst ingen tomme tanker. Det å være litt varsom, både på egne og andres vegne, tror jeg er viktig. Og spesielt er jeg opptatt av det radiohode kaller Roy Keane-metoden http://radiohode.org/2007/04/07/leksjon-1-roy-keane-metoden/
    Jeg surfet rundt i bloggsfæren en god stund før jeg bestemte meg for Ã¥ lage noe selv. Jeg er en «novise», men dem er det mange av der ute. Mange tror de er eksperter. Jeg vet at jeg aldri vil bli noen ekspert eller Norges fremste blogger. Jeg vet jeg ikke vil vinne noen bloggkÃ¥ring. Jeg har likevel lyst til Ã¥ utvikle meg. Kanskje jeg har lyst til Ã¥ Ã¥pne meg mer? Jeg vet ikke. Foreløpig skriver jeg om alt og ingenting.

    Svar
  3. Geir
    Geir says:

    Takk for den Vibeke. Du vet at du vil blogge, og det er langt mer enn mange andre vil. Med litt sunn fornuft i ryggsekken har du jo alt du trenger – og det jeg leser pÃ¥ bloggen din tyder pÃ¥ at du er mer enn en novise. (Bortsett fra det med bloggteknologien da….:-P)

    Svar

Trackbacks & Pingbacks

  1. […] et Ã¥r siden skrev jeg mine første tomme tanker ved overgangen til et nytt Ã¥r. Temaet var blogging, og essensen i det […]

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *