Helten Elton

Ny spalte her pÃ¥ Kort sagt… Ã… ha ukens sang som tema pÃ¥ en blogg er omtrent like kreativt som Ã¥ ha Du har kreft som forside pÃ¥ Dagbladet. Men jeg hopper likevel i det. Hva gjør sÃ¥ min ukens sang mer interessant enn alle andre bloggere sine lister?

Jeg har god musikksmak, og det skal du også få når jeg er ferdig med deg

Klarere kan det vel ikke formuleres?

10-ticking.mp3

Vi begynner med Elton over alle elter: Elton John er en av tidenes mest undervurderte låtsnekrere, og Bernie Taupin den mest undervurderte tekstforfatteren av dem alle. Musikkskribentene har i alle år plassert de to i båsen puddeldanseband for rockere, og med dét glatt skjøvet helten Elton ut til høyre for alle politisk korrekte og engasjerte rockere, evig tolket og fortolket som visesnekrer for de veletablerte og uintellektuele middelhavsborgere i alderen mellom 7 og 77.
Men helten Elton og ridder Taupin har sÃ¥ meget mer med seg enn de sofaradikalerne i avisenes kulturavdelinger vil ha det til. PÃ¥ 70-tallet var Elton og Bernie en av de mest kreative og dynamiske duoer i rocken. Musikken var melidiøs og fikk hÃ¥ret til Ã¥ reise seg pÃ¥ skalla folk, tekstene til Bernie malte landskaper og bilder som brettet seg ut i all sin velde om alt som livet handler om, ikke bare sex, love and revolution. Sangene handlet om alt mulig: Enkle rockere om slossing pÃ¥ lørdagskvelder (Saturday night’s allright for fighting fra Goodbye Yellow Brick Road, 1973), sÃ¥re ballader om den siste mohikaner som rir alene inn i solnedgangen mens en hvit manns kule farer mot ham den andre veien (Indian Sunset – Madmann across the Water, 1971), vemodige kjærlighetsviser som selv svigermor tror pÃ¥ (Your Song – Elton John, 1971), savnet av en bror (Daniel – Don’t Shoot me, I’m only the Piano Player, 1972) og krass mediekritikk i hyldesten til Marilyn Monroe (Candle in the Wind – Goodbye Yellow Brick Road, 1973), bare for Ã¥ nevne noe. En bredde i stil og tematikk som Beatles bare kunne drømme om pÃ¥ sine edru dager.

Ukens sang, Ticking er et eksempel pÃ¥ Elton og Bernie pÃ¥ sitt beste. Temaet crazy massemordere uten mødre er ikke ukjent i rocken. Det er en av de amerikanske mytene, og vi finner den igjen blant annet hos Elvis i In the Ghetto. Elvis er flink han, og ITG er ei fantastisk vise. Men den blir for sentimental. Snøen faller, gutten gÃ¥r det gæli med, og politiet er slemme mot stakkaren som ikke fikk det helt som han ville. Dessuten er det fioliner i bakgrunnen…. Ticking, derimot er usentimental. Historien om en gutt som er stille pÃ¥ skolen, som styres av en sterk mor, som gÃ¥r der med sine egne tanker uten at noen slipper skikkelig inn. Plutselig en dag klikker det, han tar en kniv og en pistol, og snart gÃ¥r han «Berserk in Queens». Bernie Tauping maler fram en tragisk historie, en roman i sangtekst-format pÃ¥ 7 minutter og 48 sekunder, Elton spiller pianoet intenst og hamrende, en dynamikk mellom historie, sang, melodi som ingen har klart før og ingen har vært i nærheten av siden. Det utrolige er at sangen sÃ¥ og si er oversett av rockehistorien, for den er Caribou, platen fra 1973, sitt aller beste spor, og den stÃ¥r der krystallklar uten hjelp av noe annet enn en stemme, et flygel og en enkel syntesizer som blander seg inn i valsen pÃ¥ slutten av sangen.

Musikk-klippet er pÃ¥ akkurat under 30 sekunder slik copyright-loven gir rom for…

10 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Og dette kaller du «Kort sagt»???

    Forøvrig er jeg helt enig med deg i at Ticking er en aldeles fortreffelig sang med en tekst og melodi som fortjener eviggrønnstatus, spør du meg…

    Svar
  2. geirsan
    geirsan says:

    Ja, dette er kort sagt. Hadde fortjent en mye lengre omtale. Lover imidlertid at resten av omtalene kommer til å bli betraktelig kortere. Men pilot-greier er altlid dobbelt så lange som første ordinære episode. Det vet da alle.

    Svar
  3. Mari
    Mari says:

    AltsÃ¥, eg mÃ¥ ærleg innrømme at eg ikkje er særleg djup nÃ¥r det kjem til musikk. Og tolking er tekstar er ikkje det kjekkaste eg veit. Eg slutta jo pÃ¥ engelsk, gjorde eg ikkje? 🙂 MEN, da ska og nevnast at for eit par Ã¥r tilbake hørte eg nøye gjennom teksten til ein Britney Spears-lÃ¥t. Kvart einaste ord! Men dette var vel fordi media spekulerte i om songen var retta mot hennar eks-kjærast Justin Timberlake..
    Fred og ut.

    Svar
  4. geirsan
    geirsan says:

    Betyr det at du har et forhold til Justin Timberlake?
    Lover ellers at det skal bli mindre med tolking her etterhvert (forresten var ikke det der tolking, det var beskrivelse – men det kan jo bli tungt i lengden det ogsÃ¥ forsÃ¥vidt….;-)

    Svar
  5. Mari
    Mari says:

    Ja, eg og Justin er ganske close.
    Det meste er tungt for meg for tida. Min nye kvardag består av to ting:
    1. Bæsj, tiss og promp i barnehagen er jobbar.
    2. Alle dei utruleg mange sære bakverka me har på min nyaste jobb, på Hjelle
    Bakeri. Speltbrød, flettebrød, Fedon Lindberg-brød..

    SÃ¥ alt anna kan virke litt heavy kan du sei.
    Men eg skal ta meg opp, på nivået til denne bloggen her. Gled deg!

    Svar
  6. Dufus
    Dufus says:

    Enig i at sangen er bra, men hva mener du med at Taupin er den mest undervurderte tekstforfatteren? Få tekstforfattere har hatt en så markant rolle som Taupin. Han tekster ble uløselig knyttet til Johns musikk. Han ble avbildet på covere på lik linje med bandet. Taupin ble sammen med John innviet i Songwriters Hall of Fame i 92.

    Og HVA i all verdens land mener du med at Elton John er en av de mest undervurderte låtsnekrerne? I perioden 71-76 var han diskutabelt den heiteste aktøren i platemarkedet, ikke minst i USA hvor han hadde instant fame. Vi snakker om en fyr som har solgt over 150 millioner plater. Fem strake album (fra Honkey Chateau til Rock of the Westies) lå på førsteplass på Billboardlistene.

    Det er riktig at han hadde langt mindre kommersiell suksess etter 75, noe som skyldes flere omstendigheter, ikke minst personlige kriser og narkotikamisbruk, men å kalle ham en undervurdert låtsnekrer er en fjern karakteristikk.

    Svar
  7. geirsan
    geirsan says:

    Du burde jo vaert enig med meg, der du sitter der du er mens jeg sitter her i Phnom Penh, noe jeg skriver bare for aa briefe.
    Du har helt rett i det du skriver om 70-talls Elton og Bernie. Problemet slik jeg ser det er at de to ikke faar den anerkjennelsen de fortjener fra de som pleier aa lage aarhundrets 100 beste-lister, aka musikkjournalistene. Et album som Yellow Brick Road blir saavidt omtalt av de vise herrer og damer, Candle in the Wind omtales som en sviske, osv. Det er ikke salgstallene eller vaare personlige meninger jeg tenker paa naar jeg skriver det jeg skriver, men de profesjonelles respekt for de to som kunstnere paa hoyt plan. Der mener jeg de to undervurderes og til tider latterliggjores.

    Svar
  8. Dufus
    Dufus says:

    Jeg er mer enig med deg etter andre forsøk.

    Elton og Bernie glanstid var et stykke inn i den politiserte musikkgenerasjonen (Elton ble stjerne over natten etter et forrykende show pÃ¥ Troubadour club i LA sommeren 1970). Albumene som fulgte ble analysert av forstÃ¥segpÃ¥ere som søkte etter politiske budskap i tekstene til Bernie, for eksempel sÃ¥ man «Madman across the Water» som et musikalsk portrett over Nixons politiske liv. Elton og Bernie latterliggjorde et hvert forsøk pÃ¥ Ã¥ legge tunge budskap til sangene deres, de formelig avskydde det. Hele bakgrunnen for at Elton kledde seg opp i ekstravagante klær var jo at han parodierte rock ‘n’ roll, som han mente var altfor selvhøytidlig (kanskje ispedd en viss eksibisjonisme?)

    Hvem er det som er musikkjournalister og forstÃ¥segpÃ¥ere i dag? Det er jo fortsatt 68’erne. Klart de ikke liker Elton John. Men de respekterer ham, og noen er tilbøyelige til Ã¥ skryte av ham ogsÃ¥. Problemet er vel snarere at det fra slutten av 70-tallet og fram til i dag ikke har vært sÃ¥ mange album Ã¥ skryte av (med unntak av «Sleeping with the Past» og de helt siste).

    Talentene er ubestridte!

    Svar
  9. geirsan
    geirsan says:

    Det er godt vi ble enige til slutt;-). Dessuten viser kommentaren din at du virkelig har greie på Elton og Bernie. Har du lest biografien hans?
    Elton har nok mer i hodet enn det hans til tider merkelige adferd skulle tilsi.
    Og nÃ¥ lurer jeg pÃ¥ hvem du er…

    Svar

Trackbacks & Pingbacks

  1. […] I kind of like music, and it is fun to share my taste with fellow beings. So I’ve started on a blog subject called “song of the week”. You won’t understand much about the writing, but if you go to Kort sagt… you will find the first post, a picture of the artist in mind, and at a short cut (less than 30 secs to make it legal) from the song in question. Hopefully you’ll get the idea, and find something new every week under Ukens sang. […]

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.