Velkommen til Koh Skåne –

Koh Lanta, en øy i Sverige

Et godt valg, sa damen på hotellet i Hua Hin.

Vi hadde vært i Hua Hin noen dager, og litt av tiden brukte vi til å bestemme oss for hva som skulle bli neste stoppested. Ã… reise handler både om å smake litt på egen historie og oppdage nye ting, og Koh Lanta ble plukket ut som årets nye åsted for vår oppdagertrang.

En dag på tog fra Hua Hin, en natt på Terapat i Krabi, hvor damen som eide hotellet (eller søsteren, mulig de eier hotellet sammen) insisterte på at jeg la en link til lodgen hennes på hjemmesiden min, og så var vi der.

Vel, kanskje ikke så enkelt. Ã… hoppe på toget i Hua Hin er enkelt nok. Stasjonen i Suratthani derimot ligger ikke i Suratthani, men en mil utenfor byen, og det er alltid litt ekstra pes å vite om man faktisk får den transporten man vil (a/c-buss) eller om man må ta til takke med minibuss de tre timene fra Suratthani sentrum til Krabi. Vi fikk plass på den siste coachen, og kjørte tre timer gjennom solnedganger og mørke i sukkertopplandskaper som trekker tusenvis av turister hvert år, og havnet til slutt på det fine hotellet vi hadde plukka ut på nettet dagen før. Det fine hotellet sentralt i Krabi by lå i praksis noen kilometer utenfor, og selve bygget var det forrige hotellet som ikke er det hotellet som er avbildet på hjemmesiden og som ligger på Ao Nang-stranden tre mil utenfor Krabi, men et lite gjestehus der familierommet vi hadde bestilt bestod av en og en halv dobbeltseng stablet oppå hverandre, og hvor du må foreta dusjen stående på toalettskålen.

Ja ja, Til Koh Lanta kommer man med ferge, Den går to ganger om dagen, og man kommer seg dit ved å be gjestehuset som skulle vært hotell bestille taxi som kjører deg direkte til fergekaien – via en busstasjon ved sjøen, med ompakking til en større buss med plass til 30 personer og en midtgang på 50 centimeter der vi 50 som skulle ut til den egentlige fergekaia som lå langt utenfor byen kjempet om plass og hev etter pusten de 40 minuttene den ti minutters transportetappen tok oss. Barna tar sånt med fatning. Fruen blir svært så reisevant i slike situasjoner. Det er jeg som blir idiot og krever norskkurs for utlendinger til alle thaier som ikke har lært seg folkeskikk.

Ferga til Koh Lanta var fin. Det samme var fergeterminalen. Et nytt bygg som har kommet opp de siste tre årene.
Det er gøy å reise med ferge. Blått hav, Ao Railey på den ene siden. Koh Ngai et stykke ute. Vi ser Koh Phi Phi Don og Le ikke så langt unna, Noen av verdens mest attraktive øyverdener knipses med skitten kameralinse. 100 passasjerer fra hele verden, hollendere, tyskere, et par sjarmerende hollendere, italienere i designerklær og noen rowdy australere. Pluss vi, de eneste normale turistene. Samt en mor med sønn på tur alene i den andamanske øyverden. Jeg elsker dette området.
En av matrosene er guide. Han peker ut de lengste og fineste strendene for meg. Det er der de ikke har bygd hoteller. Her ligger nasjonalparkene flere mil langs kysten , og alt er dekket av én lang sandstrand. Røyk siver opp fra mangroveskogen i bakgrunnen. Matrosen peker på parken uten navn (fikk det ikke med meg) og sier.

No animals. No hotels. No business.

Så ler han og går sin vei. Vi stopper innom et par steder der longtails kommer ut og plukker opp noen av de mer eventyrlystne passasjerene, de som ikke vil følge strømmen og bo på resortene langs de hvite strendene på Koh Lanta.

Sala Deng, et fantastisk navn, er fiskerlandsbyen og anløpet for fergen. På kaien, ikke en terminal, står båtene lina opp med turister som skal vekk fra øya vår og søke nye steder. Ao Nang. Phi Phi, tilbake til Krabi, Phuket? Båtene går en eller to ganger om dagen og koster 300 Baht. Det ser ut som en folkevandring vekk fra øya vi skal tilbringe noen netter og late dager på. Sala Deng er sjarmerende fra sjøen, fra land fins det ingen ting der – heller ikke transporten som vi har bestilt for å ta oss til Southern Lanta Resort er der, så vi må veire av stormen av taxisjåfører som prøver å vriste ut av hvor vi skal. Alle sammen vil veldig gjerne transportere oss i sine taxier og Arsenalsjorter for noen skarve Baht, men til slutt er vi de eneste igjen av de mange hundre som fyllte opp terminalen et kvarter tidligere.

Og så er vi der, endelig, Souterh Lanta Resort. En søppelfylling er første møte med resorten vi skal brune oss på Men vi er kloke av erfaring. Førsteinntrykket skal aldri forme opplevelsen av et sted. Og straks ungene er i bassenget og sjefen surt inn med solfaktor 30 er dette stedet spiselig, ja mer enn det. Det ligner på vakre steder vi har vært før, det er folkelig, rolig og pent.

Men så går det opp for oss. Plutselig skjønner vi hvorfor de aller fleste på fergekaia i Sala Deng dro den andre veien.

Alle snakker svens!

. Skiltene på stranda roper ut om Rea. Menyer har svenska kjuttbollar, de små ungene trilles rundt i svenske barnevogner, tenåringene som har overtatt hele bassenget banner og steiker på svensk, turtelduene som kjeder seg til døde i hverandres selskap med en halvåring på fanget eller i vogna mumler svensk, og i dag fant sjefen en brosjyre som selger svenske leiligheter og beskriver den svenske skolen på øya. Selv solnedgangen her er gul og blå, og Erik ser fortvilet på meg mens han kvekker med sin vevre froskestemme:

Det er jo bare svensker her

.
Men Erik snakker ikke sant. I nabobungalowen bor det en thailandsk familie, og en amerikaner har tatt med seg sin kone og fem barn hit for å klage over stedet og spise pizza.
Og selv om solnedgangen er gul og blå, så er den vakker. For hvem vil vel ikke sitte og stirre ut mot havet og se solen gå ned over Phi Phi-øyene.

Og det er vanskelig å tenke på at det bare er drøyt tre år siden flombølgen slo inn over de samme øyene og la landet øde.