Virtuelt overkill – et glimt inn i den digitale tåkeheimen

Et glimt inn i den digitale tåkeheimen

Et glimt inn i den digitale tåkeheimen. Et mislykket bilde tatt med et defekt speilreflekskamera på vei opp Mt. Kinabalu på Borneo en dag det regnet for mye til at kameraet tålte det.Foto: Geir Ertzgaard

Jeg er tilbake i godstolen etter tre uker på reis. Det er på tide å gå gjennom e-post, tweets, Facebook-meldinger og RSS-feeds, plukke ut det som er verd å få med seg, og la resten ligge. Med over 3500 feeds å gå gjennom er det mye å hoppe bukk over. Det har tatt meg noen minutter hver dag å gjøre dette, og jeg blir litt skremt. Det er nemlig ikke så mye jeg sitter igjen med. En strøm av bilder som jeg ikke husker, en sekk med bokstaver som ikke gir mening. Bare unntaksvis dukker det opp noe som er så bra at jeg må gjemme på det. Resten forsvinner inn i det store intet. Synd egentlig, for folk har jo lagt det ut for min skyld, har de ikke? Jeg kunne sagt dette om bloggtekster, tweets, om hva som helst egentlig.I Morgenbladet denne uken skriver Trond Berg Eriksen om den amerikanske Edge Foundation, som har samlet 150 svar på hvordan internett påvirker tankene våre.. Kort sagt er konklusjonen at sosiale medier stort sett bare skaper støy, og gir liten og ingen grunn til refleksjon. Som tilhenger av sosiale medier er det en bitter pille å svelge, men jeg er enig med ham. Mens jeg skriver dette, sitter jeg igjen med hodet fullt av digitale støvkorn som bare skaper støy her inne. Kanskje gjør jeg en feil? Jeg følger for mange. Jeg har lagt til for mange tweetere, jeg ser på for mange fotobloggere som jeg egentlig ikke trenger å se på. En gjensyn med min egen digitale hverdag blir et påskudd til å slette og redigere vekk det uinteressante, og la det som faktisk betyr noe for meg bli stående.

Men jeg tror ikke det bare er min feil som velger å følge alt for mye uten å våge å sette en strek for hva jeg syns er verdifullt for meg eller ikke. I det klare lys som avstand og ny tilnærming gir, har jeg lyst til å utfordre folk litt:

Trenger vi publisere så ofte som vi gjør? Bloggosfærens mantra er at man skal oppdatere jevnlig, og at man skal utvikle seg en stemme som stadig ytrer seg i det halvoffentlige rom. Mindre viktig er det at man faktisk har noe å formidle. Det kan jo fort bli for sjeldent, slik det blir med min blogg. Folk glemmer å komme tilbake. Men samtidig tror jeg flere kjenner seg igjen i tanken om abbonnementets forbannelse. Det er de gangene jeg selv aktivt velger å kjøpe Morgenbladet at jeg tar meg tid til å lese det. De gangene jeg har hatt fast abbonnement på bladet, har det som regel blitt liggende som en dårlig samvittighet over dårlig prioritering av tid og penger.

En kollega av meg snakket alltid om å kverke sine kjæledegger. Han brukte vel egentlig begrepet «Kill your babies» og benyttet det i fotosammenheng. Det var den gang vi kom hjem fra fototurer med 36 bilder på en Ilford 400-film eller en Kodachrome 100. I dag kommer vi hjem med minst det tidobbelte, og vi har direkte tilgang til resultatet med en gang. Derfor har det blitt viktig for meg å si det samme til mine elever – og til meg for den saks skyld. Noen ganger spør folk meg om når jeg skal legge ut bildene mine fra diverse turer. Men de kommer ikke – jeg har det for travelt med å kverke de alt for mange kjæledeggene mine. Men for mange har enten ikke hørt dette rådet, eller de overser det. Selv verdensklassefotografer som Steve McCurry har oversett det, og pøser ut serier med bilder fra hans 30 år som topp-fotograf, mens menigheten hyller ham for alle hans gullkorn, mens sannheten er at selv for en fotograf av Steve McCurrys format, mister enkeltbildene verdi når de kommer i serier som til forveksling ligner hverandre. Selv det beste blir middelmådig når det blir for mye av det. Hva da med mer ordinære fotografer som oss selv? Det er vel en grunn til at mange tekst- og fotobloggere ikke jobber med dette full tid. Vi slo aldri igjennom som skribenter og fotografer. Vi skriver ikke interessant nok, tar ikke mange nok gode bilder, til at det kan være interessant for andre enn oss selv. Måtehold er en dyd vi kunne blankpusse i langt større grad enn det vi gjør i dag. Det å kunne publisere er ikke verdifullt i seg selv, det er kvaliteten på innholdet som betyr noe. De fleste av oss kan levere materiale av høy kvalitet, men vi klarer ikke å gjøre det for hyppig.

En bieffekt av dette er at dialogen som foregår oss imellom blir en ikke-dialog, men skuldermassasje. Veldig deilig, men med lite praktisk verdi ut over kosen. Hvor mange ganger kan man meningsfullt kommentere det samme budskapet igjen og igjen.

«Så flink du er».

«Du kan ta virkelig gode bilder – denne gangen også!»

mens sannheten kanskje er en kommentar som kunne vært sånn:

«Her var det en virkelig lang serie med veldig mange bilder som ikke er så verst men som er ganske så like den samme lange serien du la ut i går med nesten samme motiv som jeg syns du har gjort kjeeeeeeeempefint!»

Vi reduserer kvaliteten på våre egne bilder og tekster, vi gir våre lesere sekunda vare når vi kunne gitt gode opplevelser, og vi reduserer den gode samtale i tweeter og kommentarfelt til fjas og tomt prat. Mitt råd til meg selv: Følg færre, publiser sjeldnere, ta en ting om gangen. Det vil gi alle sammen mer i lengden.

Nå skal det bli spennende å se hvor mange som sletter meg fra listene sine;-)

14 replies
  1. vibeke
    vibeke says:

    Jeg sletter deg ikke.
    Og denne teksten skal leses om igjen. Og kommenteres nærmere. Fordi den gir meg noe, utover bare det å lese en bra tekst på morgenkvisten.
    Forøvrig håper jeg du ikke har slettet mailen jeg sendte deg 🙂

    Svar
  2. cecilie foldnes
    cecilie foldnes says:

    Du burde bli student, da har man tid til så mye mer, til og med tid til å lese bloggen din =) Jeg reflekterte litt da jeg leste dette, det var dagens, så nå kan jeg lese andre blogger og bare bli underholdt =)

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Det høres jo ut som en fristende kursdreining – synd det er så dårlig betalt. Jeg får heller nøye meg med de skarve feriemånedene mine ;). Men poenget forsvinner jo ikke om man får bedre tid. Det løser ikke kvalitetsspørsmålet.

      Svar
  3. aina, bare aina
    aina, bare aina says:

    Liker hva jeg leser Geir!
    Enig med deg i mange av dine poeng her! Selv er jeg ikke er så flink til å kutte ned og redusere ‘støyet’ jeg selv sender ut og mottar (ennå). Men har tenkt mange av de samme tankene som deg den siste tiden, og har et ønske om å få et mer bevisst forhold til dette.
    Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hva den sosiale og digitale hverdagen faktisk gir oss!
    A:)

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      For meg er hovedgreia at det blir så mye at jeg ikke får med meg noen ting. Å bruke timer og dager av livet mitt til å sitte og scrolle ned vinduer blir tilnærmet meningsløst, og hvorfor gjør jeg det? For et øyeblikks lykke når noen ser akkurat det jeg sier? Jeg tror de har rett de som sier at sosiale medier blir som kunstige stimuli, du jakter hele tiden på neste impuls. Problemet er at det samtidig kan være innmari morro!

      Svar
  4. Øyvind Sæther
    Øyvind Sæther says:

    takk for ett velskrevet innlegg, det var bra å bli påminnet om at mindre er mer. mitt råd om twitter er enkelt: la være å bruke det. 140 tegn er for lite til annet enn tull. det eneste jeg satt igjen med den korte tiden jeg forsøkte å få noe ut av det var bortkastet tid.

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Takk for hyggelig kommentar, Øyvind. Jeg klarer nok ikke følge deg på å melde meg ut av Twitter, selv om jeg enkelte ganger har vurdert både det og å «kille» Facebook. Men Twitter blir i stor grad en kamp om å ha den freskeste replikken, og lykken ligger i at noen ser det. Samtidig er det jo nyttige ting som kommer fram der også, og igjen har man en arena der man er redd for å gå glipp av noe.

      Svar
  5. Ståle
    Ståle says:

    Sånn! Da er RSS-abonnementet på «Verden og vestkysten» sletta! Da sparer jeg et kvarters lesning av alt for lange bloggposter en gang i uka eller no slikt.

    Neida 😉

    Mer seriløs kommentar kommer etter at jeg har fordøyd teksten.

    Svar
  6. Simen S.
    Simen S. says:

    Enig med deg Geir! Jeg går veldig fort lei blogger som «overpubliserer», i tillegg synes jeg det er svært vanskelig å gi konstruktive tilbakemeldinger (f.eks. bilde nr 4 er veldig flott lys og bilde 7 har mer uttrykk enn bilde 6. Veldig bra!)

    Jeg er også kresen på bloggfunksjonaliteten. Det er få Blogger-blogger jeg liker, da jeg synes at bildene er presentert på en «døll» måte. Blogger er nok laget for hvermannsen. Det kan godt være jeg tar feil, så jeg håper noen overbeviser meg 😉

    Jeg er kresen på hva jeg publiserer. Så hos meg trenger du ikke å vente på bilde hver dag. Målet mitt er at jeg kan lage en fotobok for hvert år, så hver hang jeg skal publisere ett bilde, stiller jeg meg spørsmålet: er det godt nok for å ha i en bok?

    Jeg liker din blogg. Det er bilder med tekstlig ramme og ikke omvendt ;)!

    Jeg sletter ikke deg fra min liste. Dersom du vil slette meg, så er det helt ok 😉

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      For meg er du kroneksempelet på hvordan det skal gjøres, Simen. Og det sier jeg selv om jeg sjelden kommenterer det du legger ut. Og grunnen: Jeg lar deg konkurrere med en hel armada med andre kilder som skal ha oppmerksomhet.

      Du er en av de som alltid har vært der, og melder jeg meg av din blogg betyr det at jeg har meldt meg av hele Nettet;)

      Svar
  7. Vibeke
    Vibeke says:

    «Måtehold er en dyd vi kunne blankpusse i langt større grad enn det vi gjør i dag. Det å kunne publisere er ikke verdifullt i seg selv, det er kvaliteten på innholdet som betyr noe.»

    Jeg er så enig. Jeg bruker blogg, twitter og fjesbok ganske aktivt. For meg er det bloggen som betyr mest. Jeg leser ikke like mange blogger som før, jeg kommenterer lite. Jeg skriver ikke like mye som før heller, men det er bloggen jeg sist kvitter meg med om jeg skal kutte ut sosiale medier.

    Twitter – jeg har vært ambivalent til hele konseptet siden før jeg laget en konto der. Jeg følger mange, alt for mange. Og jeg følges av alt for mange. Av og til er jeg twitterlei. Lei av selvutnevnte bedrevitere, lei av stadig mas, et fuglerede der det er mest om å gjøre å bli hørt og sett. Så er det andre ganger – og for det meste – at jeg synes det er ganske hyggelig der. Men jeg orker ikke å følge diskusjoner over for lang tid, har rett og slett ikke anledning. Jeg prøver å vise et måtehold ved å ikke være der over flere timer og dager. Jeg går ikke glipp av en skit, har jeg lagt merke til 🙂

    Jeg liker posten din. Du bruker sosiale medier på din måte, jeg bruker den på min, andre bruker den på sin måte. Ingen måte er den riktige. Men den er rett for oss.

    Svar
    • Geir
      Geir says:

      Ja, vi bruker det på hver vår måte, og vi kjenner våre grenser. Men jeg har den samme skepsisen som ekspertene i Edge Foundation: BLir det for mye, forandrer vi måten å tenke på, og den viktigste egenskapen blir evnen til fordypning og refleksjon.
      På den andre siden kan motkritikerne si at vi utvikler andre og like viktige egenskaper, som å tenke raskt og å sile inntrykkene. De fleste tror nok at de mestrer dette, men resultatet får vi vel ikke se endelig før dagens Generasjon Y sitter der og skjelver av nervøse rykninger fordi de aldri fikk den roen som for meg er en absolutt kvalitet med det å være menneske.
      Noe som utdyper dette, er at jeg ser at flere og flere ungdommer som har vokst opp med dette, selv velger å styre unna for mange inntrykk fra sosiale medier, og allerede har utviklet den evnen som jeg kanskje etterlyser her.

      Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *