William Dalrymple – Nine Lives: In Search of the Sacred in Modern India

Tittelen høres kanskje ut som en professoral fagbok i moderne religionssosiologi, og kan kanskje skremme vettet av de som er på jakt etter lette reiseskildringer fra fjerne himmelstrøk med varmere klima og fargerikere mennesker og skikker enn det vi har her mellom de blå fjelle.

Men ikke la deg skremme. Dette ér en reiseskildring, det er en lettlest bok, og det er et møte med fargerikere mennesker fra et subkontinent som vi tror vi vet så mye om, men som  slik de pleier å si skjønner at vi kan mindre om jo mer vi vet.

Og det som er helt klart, er at etter å ha lest denne boken så skjønner jeg at mye av det jeg tenker og kan om det moderne, religiøse India bare er forestillinger og synsinger om ting jeg virkelig ikke har peiling på. Men ikke bare det; Det er en bok som forteller meg at mye jeg trodde om min egen verdensanskuelse virkelig viser seg å være helt feil. Det jeg trodde var unikt ved det vestlige, det kristelige, det norske, fins og lever i beste velstand i det moderne, religiøse India.

Ta for eksempel nådebegrepet. Nåde, har jeg lært, er det som kjennetegner den kristne teologi. Uforbeholden og ufortjent tilgivelse for de som innrømmer sine feiltråkk og viser oppriktig vilje til å endre kurs. Men det er feil, skal jeg tro denne boken. Beskrivelsen av det muslimske sufistmiljøet i Sind-provinsen viser hvordan dette er en helt grunnleggende forestilling som former møtet mellom mennesker og menneskers syn på seg selv.

Hva slags bok er det? En porsjon reiseskildring, en porsjon indisk Canterbury Tales og en porsjon serieartikler med enkeltportretter. William Dalrymple reiste som tjueåring til Asia, skrev om det og slo seg opp som en av Storbrittanias mest anerkjente reiseskribenter i bølgen etter Paul Theroux, Gavin Young, Colin Thubron og Bruce Chatwin. Gjennombruddet var boken In Xanadu som beskriver hans reise i 1987 fra England til Kina langs landeveien med 700 pund på konto. Etterhvert har han slått seg til på en farm utenfor New Delhi, og har fortsatt med å skrive bøker, først og fremst med Indias nære historie som tema.

Det er som expat i India han skriver denne boken. I stedet for en enkelt reise gjennom det indiske subkontinentet består den av en rekke mindre reiser over flere år på kryss og tvers for å møte enkeltpersoner som har viet livene sine fullstendig til en av de utallige religiøse retningene som fins i landet. Spørsmålet han stiller seg, er: Hvordan overlever de religiøse tradisjonene i et India som forandrer i så stor grad at det meste av det vi forbinder med indisk er i ferd med å forsvinne? Han møter ni forskjellige mennesker som bruker deler eller hele livet til å vie livet til sin bestemte trosretning. At det er liv som koster gir boken et sterkt inntrykk av, noen har brutt med familier for å følge sin valgte retning, noen praktiserer en tro som for utenforstående virker så outrert at en i Norge hadde politianmeldt det. Det er nære, varme og respektfulle beskrivelser som gjør at det som virker sært og fjernt nesten blir forståelig og nesten ønskelig. Dels viser boken hvordan det moderne India holder på å sluke disse relikviene fra gammel indisk religion. Dels viser den hvordan en del forestillinger vi tror er unike for oss også fins i indisk tro.

Jeg nevnte nådebegrepet, nestekjærlighetsprinsippet viser seg for eksempel i den mest ekstreme retningen vi møter, en tantristisk demonsekt i Bengal som hadde fått det norske kristenfolk på 20-tallet til å gå av skaftet og sendt Mangel på forståelse fra vestlige misjonærer først og fremst, men også fra kolonimakten, har stemplet noe som i en indisk sammenheng framstår som noe godt og menneskevennlig – i hvertfall i den formen William Dalrymple presenterer den.

Negativt: Veldig lite – han skriver interessant, møter mennesker som lever ut til dels ekstreme skikker på en fordomsfri og åpen måte som er misunnelsesverdig og eksemplarisk: Full av respekt overfor kvinnen som velger å sulte seg selv til døde fordi venninnen har gjort det samme og fordi det er det ultimate offer for å komme seg ut av livshjulet som fyller tilværelsen med smerte. Men han har funnet en mal som han følger slavisk. Først en introduksjon til sted, kultur og mennesker. Dernest et direkte intervju med en enkelt representant for den religiøse retninge, så en konklusjon. Strukturmessig er det få overraskelser, og kapitlene kan leses i akkurat den rekkefølgen du selv vil. På en måte gjør det boken mer forutsigbar enn den hadde behøvd å være, og det tar litt av spenningen vekk fra den. Men dette er en så liten innvending at det ikke burde hindre noen å plukke opp og lese denne helt fantastisk vakre boken.

Hvis du har lyst til å forstå hvor lite du egentlig forstår av India – og kanskje ditt eget verdensbilde – så løper du til nærmeste nettbutikk og skaffer deg denne.

Sidetall: 260 + forord
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-1-4088-0124-6
Utgivelsesår: 2009

4 replies
  1. solgunn
    solgunn says:

    Ja, jeg skal til India i oktober. Og jeg har allerede bestilt boka. Den kommer på norsk i september, på Aschehoug, men det venter jeg ikke på!

    Svar
  2. Geir
    Geir says:

    Det er en bok som nok bør leses på originalspråket – noe jeg egentlig mener alle bøker bør gjøres, selv om jeg sliter litt med sanskritt og tadsjikistansk. Jeg håper du blir fornøyd, for meg var det en veldig givende leseøkt, og jeg har blitt enda mer nysgjerrig på India etter dette.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *