Zambia 9 – The Journey home, søndag 29. oktober

Søndag drar jeg.
Først prøver jeg å fikse trådløst nettverk for nordmenn i gata, men de har satelitt-mottaker, og mine kunnskaper dreier seg om bredbånd.
Jeg tar bussen fra Livinstone til Lusaka, denne gangen er turen behagelig, og vi kommer fram i tide. Jeg reiser tilfeldigvis med Bjørn og Bente fra Kristiansand, som vil oppleve hvordan det er å reise med lokal transport. Lokal og lokal…. Denne ruta er for de med ressurser. Men de besøker venner i Lusaka, og skal på samme fly som meg til Nairobi dagen etter.

Jeg fikser taxi selv på Central Bus Station i Lusaka, sier

I pick my own drivers

til hawkerne som henger omkring rundt bussen når vi kommer fram. Det virker, og jeg føler meg dritt-tøff når jeg sier det.
På bussen har jeg prøvd å snakke med en medpassasjer. Hun er beskjeden og sier lite.

Protea har ikke plass til meg, så jeg har ringt Juls Guesthouse på anbefaling fra Ivar M. i Stavanger. Det er ingen skilt utenfor, de vil ikke ha oppmerksomhet rundt gjestehuset, det er folketomt når jeg ankommer. En sør-afrikaner fra Uruguay (…ja, nettopp…) hjelper meg når a/c-en svikter. (Jeg ødela den selv, men det sier jeg ikke til noen), og jeg får bruk for førstehjelpsskrinet jeg kjøpte for første og eneste gang på turen. Teipen holder bryteren som holder maskina i gang. Jeg ser en fotballkamp fra 1998 før jeg sovner.

Frokost mandag 30. oktober. Jeg spiser frokost sammen med en gruppe sør-afrikanere. De har investeringer i landet. Praten går om Sør-Afrika, om Zambia og investeringer. Jeg problematiserer ikke, og får egentlig bare bekreftet det jeg vet fra før.
Uruguyaneren skal nord til grensen mot Tanzania – det skal bygges fabrikk i ødemarken. En annen representerer Parmalats sørafrikanske avdeling, den eneste innen det italienske konsernet som tjener penger. Med seg har han et team av velders – de skal bygge rammeverket på nye fabrikk-bygg.

Det arbeidet zambierne gjør er ikke godt nok,

sier muskelbunten blant frokostgjestene, en farget fra Cape Town. Velderen er bereist. Han har reist over hele Afrika i tilsvarende oppdrag. Utenlandsk investering i Zambia fører som tidligere nevnt ikke til arbeid for de lokale, og pengene forsvinner ut av landet. I bilen på vei til flyplassen er alt bare fint å se på, men jeg tenker på hva Evelyn snakket om fire dager tidligere.
Tjener Zambia på dette? På kort sikt flytter bare flere og flere til de 80% fattiges compounds vest i Lusaka, mens pengene forblir hos de rike eller flyter ut av landet. Men Bjørn på bussen har muligens et poeng:

På lang sikt bygges i alle fall infrastrukturen

.
På flyet reiser enda flere muslimer. Jeg vet enda ikke hvor de kommer fra, eller hvor de skal. Det må jeg finne ut av, og over Malawisjøens mørkeblå falter og brune omland er jeg ferdig med Zambia for denne gang. Men ferdig for alltid? Det tviler jeg på.

I Nairobi mister jeg passet, men finner det igjen. Jeg sitter to og en halv time i eksorush, og kommer fram til Sarit Center like etter stengetid. Avsluttende møte med Kenya er bare irriterende, men jeg blir sittende ved siden av Sam fra Kampala på flyet. Han kan skaffe meg Arsenal-billetter. Vi utveksler adresser før jeg går ut av flyet i Brussel og er tilbake i det velfriserte og sterile Europa igjen. Behagelig og ansvarsløst rikt på en og samme tid.

1 svar
  1. Ståle
    Ståle says:

    Hehe. Dritt-tøff. Det var en usedvanlig god beskrivelse av deg selv. Tøffen! Plukker du med deg kommentarer og utsagn underveis? Det gir iaffal liv til teksten. Håper vi kan ta en skikkelig tur sammen en gang. På meg virker det som om vi liker å reise sameleis. Skjønt, kanskje vi begge er for sjefete på tur?

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *